Av Håvard Sveahaugen, Public Affairs & Sustainability Manager i ROCKWOOL AS. Kronikken er skrevet i samarbeid med Zarah Inderdahl, Sustainability Manager i Neumann Bygg, og Line Brødremoen Brevig, Sustainability Manager i Protan Group. Innlegget gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Men dersom miljøkravene faktisk skal gi effekt, må de også være forutsigbare, sammenlignbare og praktiserbare for dem som utvikler, produserer, distribuerer og monterer byggematerialene. I dag opplever vi at miljøkravene varierer betydelig fra byggherre til byggherre og fra prosjekt til prosjekt. Den samme miljøinformasjonen etterspørres ofte på ulike måter av ulike offentlige oppdragsgivere, og det skaper unødvendig kompleksitet, høyere administrative kostnader og mindre forutsigbarhet i verdikjeden. For produsenter, byggevarehandel og entreprenører gjør dette det vanskeligere å investere målrettet i produkter og løsninger med lavere klimaavtrykk og bedre dokumentasjon.

Zarah Inderdahl. Foto: Neumann Bygg

Derfor er lovendringen viktig. Den vil dog ikke gi full effekt dersom praktiseringen fortsatt blir fragmentert. 30-prosentregelen er et tydelig signal, men ikke nok i seg selv dersom kommuner, byggherrer og entreprenører fortsatt stiller ulike krav og etterspør ulik dokumentasjon. Skal miljøvekting bli et reelt virkemiddel for grønn omstilling, må kravene være tydelige og gjenkjennelige over tid. Både offentlige oppdragsgivere og store private aktører bør i større grad samordne seg om hvordan miljøkrav utformes, dokumenteres og vektes i evalueringen av tilbud.

For oss som representerer ulike deler av verdikjeden, er dette et viktig poeng. Byggevarehandelen fungerer som et bindeledd mellom produsenter og entreprenører, og ser i praksis hvordan standardiserte miljøkrav kan gjøre det enklere å investere i produkter med lavere klimaavtrykk og bedre dokumentasjon. Samtidig ser vi fra produsent- og entreprenørsiden at investeringer i produktutvikling, dokumentasjon og mer bærekraftige løsninger ikke nødvendigvis blir verdsatt likt når kravene varierer fra anskaffelse til anskaffelse. Å løse dette krever ikke bare tydeligere regelverk, men tettere samarbeid på tvers av fagområder mellom produsenter, entreprenører, arkitekter og byggherrer, som kan fremme innovasjon og løsninger i praksis.

Line Brødremoen Brevig. Foto: Protan Group

Samtidig må miljøvekting i større grad favne byggkvalitet over tid. Et reelt miljøperspektiv handler ikke bare om utslipp i produksjonsfasen, men også om levetid, robusthet, ressursutnyttelse, mulighet for materialgjenvinning og evne til å inngå i mer sirkulære verdikjeder. Byggevareprodukter som er utviklet for å vare i flere tiår, og løsninger som kan gjenvinnes ved endt levetid, kan gi lavere samlet klimaavtrykk gjennom hele levetiden, selv om klimaavtrykket ved selve produksjonen isolert sett kan være høyere enn for kortlevde alternativer.

Dagens tildelingskriterier fanger for sjelden opp denne forskjellen. Skal miljøvekting gi riktige insentiver, må klimaavtrykket i større grad vurderes over hele produktets levetid, ikke kun på kjøpstidspunktet. Når samfunnet skal bygge for lang levetid, må også anskaffelsene premiere materialer og løsninger som er robuste, varige og som beholder egenskapene sine gjennom byggets levetid.

Vi ser også et behov for mer veiledning og opplæring, slik at oppdragsgivere bruker miljøkrav på en måte som faktisk driver frem de løsningene samfunnet ønsker mer av. Her har både myndighetene og vi som leverandører, produsenter og fagmiljøer et ansvar.

Vår oppfordring er derfor enkel: Skal offentlige anskaffelser drive grønn omstilling i byggenæringen, må miljøkravene bli mer samordnede og forutsigbare. De må utformes og praktiseres mer likt på tvers av prosjekter og oppdragsgivere, og de må i større grad belønne løsninger som både reduserer klimaavtrykk og gir bygg som varer lenge, fungerer trygt og tåler fremtidens krav.