– For å bidra til å løse klimakrisen, må vi tenke annerledes. Vi må øke interessen for verdien av de byggene som allerede står der, og forstå hvilken gullgruve de er. Gjenbruk av bygninger og byggematerialer er et av de viktigste virkemidlene byggenæringen har for å redusere CO2-utslipp, konstaterer Erik Fenstad Langdalen, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Han er klar på at unge arkitekter må forberedes på en virkelighet som krever radikalt nye tilnærminger til både bygging og bevaring. Blant annet ser han et stadig økende behov for å knytte klimaarbeid og kulturminnevern tettere sammen.

Foto: Julia Naglestad for Fremtidens Byggenæring

Langdalen arbeider blant annet med restaurering og gjenbruk av historiske trebygninger, både i sin arkitekturpraksis og som eier av en fredet gård på Dovre. I tillegg jobber han med en rekke transformasjonsprosjekter som ferdigstilles i tiden fremover, blant annet den tidligere amerikanske ambassaden, restaurering av Dombås kirke og det nye Posten Moderne-museet i Trondheim.

I tiden som kommer blir det helt andre ting enn fasadens patina eller estetiske aspekter som veier tyngst, tror han.

– Det er ikke bare verneverdige bygg som må bevares. Den store bygningsmassen består først og fremst av bygg fra 50-tallet og utover. Dette er også bygg med historisk verdi, og selv om de sårt trenger oppgradering, er det kvalitetsarkitektur med til dels eksepsjonelle materialkvaliteter som vi aldri kunne oppnådd innenfor dagens budsjetter. Det må vi utnytte.

Marked i endring

Som i andre deler av samfunnet, har gjenbruk gått fra å være en nisje, til å bli trendy på relativt kort tid.

– Det er ikke mange år siden nesten alle gårdeiere sa at gjenbruk ikke var aktuelt, fordi det ville bli langt dyrere enn å bygge nytt. Slik er det ikke i dag. Selv om kostnadsspørsmålet fremdeles er et viktig tema, har gjenbruk nå blitt en verdidiskusjon. Det er en stadig økende forventning blant eiendomsforvaltere og byggeiere om å satse på gjenbruk, og vi må finne rasjonelle måter å gjøre det lønnsomt på, sier Langdalen.

For å utnytte mulighetene, kreves bevissthet fra brukere og eiere, og økt kompetanse blant arkitekter og andre rådgivere. Det er en holdningsendring, påpeker Langdalen. Han nevner landets første fullskala ombruksbygg i Kristian Augusts gate 13 i Oslo som et av de forbildeprosjektene som bidrar til å skape synlighet, og vise i praksis hvordan ombruk kan la seg løse på gode måter.

Foto: Julia Naglestad for Fremtidens Byggenæring

– Det å bevare gamle og brukte bygg krever like stor grad av kreativitet som å lage nye. For arkitekter betyr det at de må trå inn i andre arkitekters allerede etablerte verk, noe som krever en helt annen måte å tenke på. Det er spennende.

Økt tverrfaglig samarbeid

For å lykkes med transformasjonsprosjekter, blir det helt nødvendig å øke samarbeidet på tvers av fagfeltene.

– Gjenbruk stiller nye krav til dialog mellom aktørene i bransjen. Vi må samarbeide på nye måter for å forstå byggene som skal ombrukes, gjennom analyser og vurderinger på alle nivåer, fra planleggingsfasen til drifts- og vedlikeholdsfasen. Hvem skal bruke bygget, og hvor lenge? Hvilke materialer skal vi bruke og hvordan skal de kunne plukkes ned, tilpasses eller gjenbrukes mange år frem i tid? Det krever et helt annet tankesett, men er nødvendig for å kunne planlegge godt og spare tid og penger på sikt, mener Langdalen.

For å få til dette, er det helt sentralt å jobbe scenariobasert, og ta høyde for uforutsette aspekter. For bak veggene i gamle bygg dukker det som regel opp overraskelser, og risikoen øker vesentlig sammenlignet med å bygge nytt.

– Det må vi lage strategier for å håndtere. Det holder ikke å sitte i hver sin silo med hvert sitt fagfelt, vi må samle eiere, brukere, entreprenører, byggingeniører, historikere og arkitekter rundt samme bord.

Krever ny kompetanse

Utviklingen krever også en radikal endring i utdanningsløpet, noe Langdalen og kollegaene på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo allerede er i gang med. Ved å utstyre studentene med kompetanse som strekker seg fra arkivarbeid, tolkning av gamle tegninger, oppmåling og registrering til dyptgående analyser av bygg, forbereder de en ny generasjon arkitekter på å møte morgendagens utfordringer.

– Vi som jobber med den faglige utviklingen må være i forkant med eksperimentering, forskning og utprøving. Det er kjempespennende, og vi ser at arkitektstudentene våre synes det er en meningsfylt og bærekraftig måte å jobbe på.

Tilbake til røttene

De siste par hundre årenes byggebransje har vært en katastrofe for klima og miljø, mener han.

– Det spørsmålet vi alle må stille oss nå, er hva vi skal gjøre annerledes. Vi må endre gamle vaner. I tiden fremover tror jeg vi kommer til å vende tilbake til en slags urarkitektur, basert på grunnleggende bærekraftige prinsipper for hvordan vi skal bygge. I økende grad kommer vi til å se på eksisterende bygg som ressurser, som vi kan dra nytte av videre, både med tanke på byggets potensial og dets historie.

– I den store sammenhengen, vil de siste 200 årene kanskje fremstå som et blaff.