For impregnert trelast øker det akkumulerte salget per oktober med 9,71 prosent målt i volum sammenlignet med samme periode i fjor.

Eksporten av trelast økte pr. oktober med 12,3 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Eksport av sagtømmer som råvare faller med 4,1 prosent sammenlignet med oktober i fjor, ifølge SSB.

Ifølge SSB faller igangsettingstillatelser for boliger med 26,8 prosent per oktober.

– Salget av trelast er langt under nivået i et normalår før pandemien, dette sammen med det dramatiske fallet i salget av nye boliger er i ferd med å gi store samfunnsutfordringer som vil vare over tid. Problemene i boligmarkedet eskalerer og blir langvarige både i bygd og by. Dette er også i ferd med å slå beina under ambisjonene om en grønn industriutvikling ved at arbeidsplasser nå går tapt, sier administrerende direktør i Treindustrien Heidi Finstad.

– Selv om eksporten av trelast øker, er ikke dette nok for å kompensere for utfordringene i hjemmemarkedet.

– Fall i etterspørsel og kraftig oppbremsing i produksjonen gir en situasjon med langt lavere lagerbeholdning enn normalt for ferdigvarer på denne tiden av året. I tillegg er lagrene av råvarer som tømmer svært lave hos industrien, sier Finstad.

 

Dette er et debattinnlegg av Heidi Finstad, administrerende direktør i Treindustrien. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lave strømpriser har vært et historisk norsk konkurransefortrinn inntil høsten 2021. Gunstige strømpriser har til dels kompensert for andre og høyere kostnader ved å drive industri i Norge. En ny situasjon med sterke prissvingninger og kraftig økning i strømpriser i Norge og Europa preger nå bildet. Det er store prisvariasjoner på strøm mellom regioner innenlands, og mot utlandet. Energieffektivisering og kraftutbygging for å ha kraftoverskudd i Norge, er pekt på som premiss for å gi lavere strømpriser enn i Europa. Prisnivået på strøm vil uansett ligge på et høyere nivå enn vi er vant til, men kraftoverskudd her hjemme kan gi konkurranseevne mot europeiske konkurrenter.

Det er nå 2 år siden strømkrisen traff. Bedriftene står fortsatt i en uoversiktlig situasjon med konkurransevridning både innad i Norge og mot utlandet. Hverken bedrifter eller næringsorganisasjoner er i stand til å skaffe seg oversikt over hvordan ulike land håndterer energi, industri- og næringspolitikk. En treffsikker norsk politikk som fremmer verdiskaping Norge, betyr at myndighetene må medvirke bedre til å gi norsk næringsliv innsikt i hva som faktisk skjer i andre land. Dette er viktig for at bedriftene skal kunne håndtere risiko og konkurransebildet mot utlandet som grunnlag for drift og investeringer. Næringslivet har ventet på strømprisutvalgets rapport, der det er skapt en forventning fra politikerne om at de nærmest skulle kunne plukke tiltak som virket mot høye strømpriser. Utfordringen er at det i liten grad vises til grep som virker for næringslivet på kort sikt, og hvor strømprisutvalget heller kaster ballen tilbake til politikerne. Utvalget viser til at det er politikkens oppgave å finne løsninger, omfordele og prioritere.

Debatten om lavere norske strømpriser stadig sirkler rundt husholdningenes behov og støtteordninger. Dette er selvsagt viktig, men strøm som rammebetingelser er også viktig for arbeidsplasser i norske bedrifter. Byggenæringen og treindustrien treffes nå hardt av et historisk kraftig fall i nyboligsalget. Hverken bedrifter eller husholdninger ønsker å leve på støtteordninger. Næringslivet har en iboende innovasjonskraft. Nå trengs det innovativ politikk mer enn noen gang for å håndtere både en selvforsterkende boligkrise og en vedvarende og uholdbar strømsituasjon. Forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser for både strøm og nok boliger på kort tid er avgjørende, også for et grønt industriløft. Det trengs fremfor alt politisk handling som gir løsninger, omfordeler, og med prioriteringer som virker på kortere sikt – for å få til langsiktig omstilling.

For impregnert trelast øker det akkumulerte salget pr. september med 8,08 prosent målt i volum sammenlignet med samme periode i fjor.

Eksporten av trelast økte per september med 14,1 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Eksport av sagtømmer som råvare faller med 5,4 prosent sammenlignet med september i fjor, ifølge SSB.

Ifølge SSB faller igangsettingstillatelser for boliger med 26,1 prosent per september.

– Stopp i salget av nye boliger og stor usikkerhet preger industrielt trebyggeri og elementprodusentene i Treindustrien, ordrebøkene nå er i ferd med å gå tomme, sier administrerende direktør Heidi Finstad.

– For trelastprodusentene øker eksporten, mens etterspørselen innenlands faller. Samtidig går produksjonen av trelast og impregnert ned både i Norge og resten av Norden. Fall i etterspørsel og kraftig oppbremsing i produksjonen gir en situasjon med langt lavere lagerbeholdning enn normalt, sier Finstad.

Proffmarkedet sto for nedgang

Det er kraftig tilbakegang i byggevarehandelen. I 2. tertial 2023 falt omsetningen til byggevarehusene med 7,3 prosent i forhold til samme periode året før. Det var nedgang i de fleste deler av landet. Tilbakegangen var klart størst i Innlandet, etterfulgt av Viken, Vestfold og Telemark. Det var proffmarkedet som sto for hele nedgangen, med et fall på 13,2 prosent. Privatmarkedet steg med 1,1 prosent, etter å ha vist negative vekstrater siden 3.tertilal 2021.

– Den kraftige bremsen i nybygg rammer proffmarkedet hardt, sier Aslaug Koksvik, direktør for Virke Byggevarehandel.

Kraftig nedgang i salget av nye boliger

Kombinasjonen av redusert kjøpekraft, renteoppgang, høye byggekostnader og svakere boligprisvekst fører til at langt færre byggeprosjekter igangsettes. Samtidig er det kraftig nedgang i salget av nye boliger. Dette vil redusere etterspørselen etter byggevarer også i tiden fremover.

Virke forventer at byggevarehandelen faller med 11 prosent i 2023 og 7 prosent i 2024.

– Selv om vi venter at privatmarkedet snur oppover fra andre halvår neste år, ligger det an til at proffmarkedet fortsetter å falle i 2024, sier Aslaug.

– Hvis aktiviteten i byggevarehandelen og byggenæringen blir for lav, kan verdifull kompetanse og kapasitet forsvinne. De svake utsiktene tilsier større igangsetting av offentlige prosjekter, innenfor en ramme som ikke legger press på renten, samt at det bør satses tungt på energieffektivisering, særlig i eksisterende bygg, avslutter Koksvik.

Tekst av Lars Sandved Dalen, seniorrådgiver i NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi).

Første gang jeg møter Ola Stedje Hanserud kommer han kjørende i en sølvgrå Skoda Octavia stasjonsvogn med henger. Kobberrød Fjellreven anorakk, gråbrun høyhalset ullgenser med glidelås helt opp, kortklipt hår, litt skjegg, rolige øyne og mye smilerynker. Ola er fra Hallingdal, nærmere bestemt Nesbyen, men høres ut som Odd Nordstoga når han snakker (synes jeg, da). Det er tidlig i oktober, og vi skal på fyllinga og plukke plank.

Ola hadde avtalt med han som kjører gravemaskinen på gjenvinningsstasjonen; det var helt ok at vi kom og plukket materialer. Maskinføreren skulle gjøre klart, legge frem paller og dørkarmer og sånt – litt avhengig av hva som hadde kommet inn den siste uka. Ola hadde forklart ham hva det var til; et mikrohus.

Og ikke et hvilket som helst mikrohus. Mest mulig av interiøret skal være brukt, og for eksempel kjøpt på Finn; gulv, tak og vegger skal bygges med resirkulerte materialer – slike du finner på fyllinga.

Vel inne på gjenvinningsstasjonen kjenner jeg meg liten. Lastebillass med paller kjøres frem på den store asfaltplassen, tømmes og trevirket sorteres av vår mann, maskinføreren. Den vesle timen vi er innom kommer tre–fire ladninger med paller og annet, nærmest ubrukt, treverk, som så helles ut på asfalten, skyfles sammen i hauger og, ja, som sannsynligvis ikke blir brukt om igjen, men går direkte til brensel.

Vi plukker ut og samler sammen de mest kurante plankene. Noen store to-tom-fire og noe tre-tom-seks som kanskje kan bli en del av fundamentet til mikrohuset, noen plater som kan bli til vegger eller som underlag til gulv. Ikke store fangsten, men en god start. Ferden mot et ferdig mikrohus av resirkulerte materialer har begynt.

Gjenbruk av bygningsmaterialer

Hvert år hogges det rundt ti millioner kubikkmeter tømmer i Norge. Hogstmaskinene sorterer ut de beste tømmerstokkene til sagtømmer. Trærne felles, barkes, sages, skjæres og høvles til nye planker, takstoler og stendere, til stadig flere nye hus og hytter og kjøkken­inn­red­ninger. Den nest beste kvaliteten av tømmerstokker går som massevirke til treforedlingsindustrien, slik som Norske Skog Saugbrugs papirfabrikk i Halden og Borregaard i Sarpsborg. Den dårligste tømmerkvaliteten – tømmer som kanskje også er angrepet av sopper, slik som rotråte – blir til energivirke i form av ved, flis og pellets, som så benyttes i oppvarming av hus, skoler og kontorbygg. Restene fra sagbruk og papirfabrikker, slik som bark og høvelspon, benyttes i dag til oppvarming og til sponplater.

Ideelt sett burde trevirke av tømmer inngått i varige produkter i bygninger med lang levetid. På den måten lagres karbonet lenge. Og ikke som nå, hvor mye går til engangsprodukter, slik som paller og emballasje, eller bare får noen få år i bygningskroppen før de blir returnert til gjenvinningsstasjonene og deretter brent i et forbrenningsanlegg.

For det er mye plank som pælmes. Under en tredel av avfallet på norske gjenvinningsstasjoner tømmes i containere merket treavfall. I 2020 gikk 18 prosent av treavfallet vårt til material­gjenvinning, noe som økte til 27 prosent i 2021.

– Trevirke er en stadig økende fraksjon hos oss, sier skiftleder Thomas Dunker ved Follo RENs gjenvinningsstasjon på Bølstad i Ås.

Dunker forteller at økt byggevirksomhet og oppussing har gjort at nettopp trevirke er en av de aller største avfallsfraksjonene.

– Trevirke utgjør et sted mellom 30 og 40 prosent av alt avfallet vi får inn, så det blir en enorm mengde i løpet av et år, sier skiftlederen.

Mye av trevirket som samles inn går til energigjenvinning, og noe blir sendt til utenlandet.

– I dag går rundt 70-80 prosent av treavfallet vårt til energi, sier Lone Ross, forskningssjef ved NIBIO og prosjektleder for CircWOOD .

Målet med norsk avfallspolitikk er å få til mer materialgjenvinning, og i CircWOOD-prosjektet skal forskerne undersøke nærmere hvor mye returtre som kan komme bedre til nytte i fremtiden.

– Målet er å sørge for at mer av treavfallet kan gjenbrukes i nye produkter, sier Ross.

I perioden 2013-2030 økte mengden treavfall fra byggenæringen til nærmere 200 000 tonn per år. Når det gjelder treavfall, så blir en tredel generert av byggenæringen, mens resten kommer fra private husholdninger, servicenæring og industri.

– Det ideelle hadde vært om mye mer ble gjenvunnet, men høye kostnader, mangel på teknologi og begrensinger i regelverket hindrer mer ombruk og gjenvinning av bygningskomponenter og avfallsfraksjoner, sier forskningssjefen.

Mer matolje i maskineriet

Med doktorgrad i industriell økologi fra NTNU, og fast jobb som forsker på NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, har mikrohusbygger Ola Stedje Hanserud lenge vært kjent med hvordan samfunnet vårt påvirker miljøet og naturressursene. Forskningen hans kretset rundt hvordan vi mennesker påvirker miljøet gjennom matsystemet – fra åker via tallerken til håndtering av matavfall og avløpsvann og resirkulering tilbake til åkeren igjen.

– Me treng ein meir sirkulær økonomi rundt korleis me bur, produsera og konsumera.

For all kunnskapen forplikter, og Ola ønsker å yte sin skjerv.

– Eg vil heller være ei dråpe matolje i det maskineriet enn eit sandkorn. Eg har lyst til å omsette ord til handling, og eg trur eg blir eit lykkelegare menneske av det.

I løpet av det neste året skjer det mye i Olas liv. Han forlater forskningen, selger leiligheten på Ås og kvitter seg med overflødige eiendeler, blir øko-gründer og daglig leder i oppstartfirmaet EcoDo, mottar stipend for å skrive bok om hvordan bygge mikrohus – og så begynner han selv å bygge – mikrohus på henger.

Håndlagd vedovn og spesialtilpasset interiør

Det er januar, vinter, og ute på en snøfylt og islagt vei foran gården Hoxmark i Ås kommune, sør for Oslo, står et ferdig mikrohus – Ola Stedje Hanseruds nye hjem – montert på henger, klar for transport. Over ett år har gått siden vi var på fyllinga sammen. Sakte og sikkert har skjelettet av mikrohuset blitt kledd, isolert og innredet. Mye av interiøret er på plass. Fasaden ferdig montert.

Denne gangen har Ola fått med seg NIBIOs treteknolog og soppekspert Lone Ross på befaring. Hun skal undersøke fuktforholdene i mikrohuset.

– Oi, du har fått bad! Det har skjedd masse nå, Ola. Du har jobba fælt, sier Lone.

– Det har blitt ein del daga og tima her inne, det har det. Det er moro når det begynner å ta form og eg ser at det er her eg skal bu, svarer Ola.

Han er relativt rolig når det gjelder fuktproblematikken.

– Eg ser at det sug inn ein del fukt i endeveden. Men eg trur ikkje eg gjer noko meir med det før til våren, når det får turka ordentlig opp.

Lone og Ola inspiserer yterkledningen. Det røde, utvendige panelet, som er skråstilt, er hentet fra en hundre år gammel rivningsklar låve i Kviteseid.

Taket er fint, med forseggjorte beslag, vinduene av ulik alder, bredde og høyde, for alt er kjøpt på Finn. Inne er det hems til soverom, bokhylle, bad med dusjhjørne og vifte, kjøkkenbenk, utslagsvask og induksjonstopp med to plater; stekeovn på motsatt vegg i lag med kjøleskap. Gulv­plata foran den vesle håndlagde vedovnen er hentet fra peisen hjemme på Nesbyen, og det fyres med femten centimeter knøtteved.

Det hele er lite og fint, søtt og røft.

Selv sikringsskapet er i miniatyr. I det hele tatt – kontrasten mellom Ola Stedje Hanseruds 1,86 på strømpelesten og alt det lille og trange er slående. Hvordan bevege seg rundt uten å ramme kanter og tak?

– Ser du den der?

Ola peker mot et rødt sår ved tinningen.

– Eg begynner å bli kjent med den kanten ved veggen som stikk ned når eg går ned frå hemsen. Eit par omganga te så trur eg at eg sikkert har lært, å bli kjent med den riktige bøygen.

Ifølge Direktoratet for byggkvalitet er et mikrohus en frittliggende bolig på inntil 30 kvadratmeter. Utfordringen inne blir dermed å finne plass, slik at dører og skuffer åpner og lukker uten å komme i veien for hverandre. Ola planla mikrohuset i 3D, for å kunne forestille seg hvordan det kom til å bli. Blir det nok plass opp under taket til å sitte i senga, for eksempel?

– Eg har blant anna sittet mot ein vegg og prøvd å måle min eigen høgde i frå rumpa og opp for å se om eg kan sitte i senga, sånne ting. Så man må berre prøve seg fram.

– Og så er det treningsbjelken.

Som lidenskapelig fjellklatrer har han egen tverrbjelke oppunder stuetaket der fingertreningen kan foregå ufortrødent.

– Det var ein ting eg var heilt sikker på i fra starten. Det måtte eg bare ha med – eit eller anna klatreaktig. Så da ble det to-tom-seks. Det er vel den mest solide planken i heile huset.

– Der skal eg henge og dingle – i fingerbrettet.

Ola demonstrerer. Han løfter seg opp. Men det er akkurat som om han ikke bruker krefter i det hele tatt – at det kun er skjelettet som beveger kroppen helt ubesværet opp – og det smilende ansiktet dukker opp over klatrebjelken.

Kommer i klem med kloakk og kommune

Mange ville kanskje tenke at den største hindringen på veien mot mikrohus ville vært banken. Å få lån med sikkerhet i et lite hus, ja, nærmest en brakke på en henger – og uten egentlig å eie grunnen huset står på – er nok en utfordring. Men i Olas tilfelle er det et helt annet vesen som stikker kjepper i hjulene. Kommunale avløpsregler – eller rettere sagt, manglende regler tilpasset midlertidige små boliger som mikrohus – er en stor utfordring.

De fleste mikrohus har et toalett som ikke bruker vann, og toalettet genererer dermed heller ikke avløpsvann, det som betegnes som svartvann. Gråvann, avløpsvannet fra dusj og oppvask produserer et mikrohus relativt lite av. Hvordan kan kommunen legge til rette for midlertidige løsninger for noe som vanligvis har vært bestandig og varig – og ment å stå stille lenge på samme sted? Olas hus har kompost–do med lagring og kompostering i lukket bygning ute – og det lille av gråvann går ut i bakken. Uten håndtering av gråvannet får imidlertid ikke Ola brukstillatelse. Og det er her hunden ligger begravet – hvordan skal man som mikrohuseier tolke reglene og lovene? En streng tolkning blir veldig dyrt; å drite i det hele – som enkelte kanskje gjør – gir dårlig samvittighet.

– Ein løsning er å stå ulovleg, men det er ikkje nokon behageleg situasjon å være i. Og kanskje forsvinn det lenger og lenger bak i bevisstheten? Akkurat nå vil eg gjerne gjøre det på ein ordentleg måte.

Får egen plass til hus på platting

Etter finansiering, bygging, vann og avløp er neste utfordring selve transporten av mikrohuset. Ola har planlagt flytting fra byggeplassen på Ås til tettstedet Skedsmokorset i nærheten av Lillestrøm, litt nord for Oslo. En egen sjåfør, spesialisert på transport av mikrohus, kommer om bare få dager – og reglene er strenge for hvor mye en henger kan bære og tilhengerfestet tåle. Vekten av hus og henger skal ikke overstige 3500 kilo.

– Eg hadde tenkt å legge parkett inne også, før det ble frakta opp, men sjåføren ville ha minst mulig vekt. Det er antageleg allereie over den grensa.

Men hvordan finner man et sted å sette opp mikrohuset sitt?

Ola fant sitt nye hjem gjennom nettsidene til Debio – organisasjonen som kontrollerer og godkjenner økologiske bondegårder i Norge. Gården Brånås Søndre har spesialisert seg på økologiske grønnsaker og jordbær i tunnel, andelslandbruk og frittgående gris; varene selges på Bondens marked i Vika i Oslo. På Facebook skriver de: «Vårt mål er god dyrevelferd og rene råvarer dyrket på en måte som styrker både helsa vår, det lokale naturmangfoldet og matjorda på gården – slik at den kan gi rike avlinger også i fremtiden.»

– Det er veldig fint. Trivelege folk, og så hadde dei ein platting, ein flekk som kunne passe til eit mikrohus.

Oppå Brånåsen står det mikrohus

En solfylt morgen i april reiser jeg med Ruters syregrønne rute 400 fra Oslo bussterminal til Skedsmokorset for å besøke Ola i hans nye mikrohushjem. Medbrakt: to solskinnsboller til kaffen.

Sist vi snakket sammen var det vinter og huset skulle fraktes på henger fra Ås og hit.

– Da var jo spenninga om vekta var under eller over lovleg grense. Og så tok me den jo på ei vegvekt, og då låg den jo under – så det var jo ein stor lettelse – bokstaveleg talt, he-he.

– No ligg den nok over. Men no skal den stå stille, så det har ingenting å si.

Vel oppe på selve Brånåsen runder vi en rød driftsbygning der grunneieren leier ut lokaler til lokale firma; boligstyling, vaktmestertjenester, hundetrening. Videre langs veien: en stall, en hesteklubb og jordbær i tunnel. Og der ser jeg dét, mikrohuset; fint plassert i en lund av bjørk og lønn. Utsynet er vidt, fra soloppgang til solnedgang; det er nærmest 360 graders utsikt. Rett vis-a-vis, et lite jorde der frilandsgrisene på gården til sommeren skal gå. En mann i minigraver planerer langs veien. Frost og tele gjorde bakken så mjuk at huset holdt på å velte i møte med Romeriksvåren.

– Her blir det litt jobb utover. Eg har lurt på å kanskje få kjørt på med noe pukk i innkjørselen. For eg drar med meg sand på veg inn, selv om eg prøver å banke av meg så godt eg kan.

Jeg tar av meg skoene på trammen og trår direkte inn i kjøkkenkontorstua. Til venstre oppunder taket, klatrebjelken, påmontert klatrebrett til trening av fingerstyrke. Vi har frem til klokken tolv. Da har Ola avtalt lunsjklatring med en venninne.

– Det er berre ti minutter herfra. Eit sted som heter Hvalsberget. Det er et nybegynnerfelt – og det er helt ok. Eg tenkte å runde det feltet i sommar. Eg må klare alle rutene der. Når det er så nærme så må ein jo bare sette sånne mål.

– Hva det var som fikk deg til å ville flytte inn i et mikrohus?

– Eg syns ideen er veldig forlokkande; det å klare seg på mindre areal. På ein måte ta mindre plass her i verden. Eg har òg følt på at eg har hatt altfor mange ting. Det å flytte inn på eit sånt areal tvinga ein jo til å måtte kvitte seg med masse. Så den prosessen har eg likt veldig godt.

– Det har òg vøre sånn at eg opp gjennom, og gjennom studiene på Ås og på NTNU, har fått ein aukt bevissthet rundt ressursbruk. Og så har eg sett meir og meir at eg har lyst te å vera ein del av ein bevegelse med større bevissheit rundt kå ein eig og forbruka tå ting i den her verden her. At me tilnærme oss det på ein anna måte.

– Og då må eg starta med meg sjøl. Då kan eg ikkje gå rundt og syns om alle andre, og så ikkje gjøre noko med det her.

– Noko ta're tidlegaste minne eg har om ein miljøbevisstheit eller ein økobevisstheit, var ting eg såg på TV – med regnskogen i Amazonas og den nedhoggingen, den flatehogsten, som eg syns var heilt villt, og på ein måte feil.

– Så det har nok kømme gradvis. Og det er sjølforsterkande. Altså, du les meir om det, du lærer meir om det, du ser at det her er faktisk viktigare enn eg nokon gång har trudd.

– Og med kunnskap så kjem på ein måte ein slags følelse tå at du er forplikta te å gjøre noe.

– Ikkje det at eg føle at det her er eit stor offer, eller at det her er ein sånn derre 'No tar eg ein for laget', liksom, ved å bu her. Eg har jo lyst til å bu sånn òg. Så det er ikkje sånn at eg sitt her og er bitter for at: 'Nå må eg leve sånn, og alle andre kan liksom slå ut håret'. Det er det på ingen måte.

– Eg trur heller at eg kjem til å trivast veldig godt her, og i hvert fall når det uteområdet her begynner å bli litt grønnare.

– Eg har litt meir kaffi, vil du ha?

Jeg reiser meg opp fra brinken i stua, strekker ut armen med koppen over kontoret mot Ola som nå sitter på kjøkkenet. Lukten av varm kaffe og lyden når den helles. Jeg nikker mot de to siste bitene av solkinnsbollen.

Jeg spør hvordan han ser for seg framtida.

– Eg har jo ein stund tenkt at eg har lyst på eit småbruk, etter kvart. Som veldig mange andre som sit og drømmer om dét. Og da er det jo ein mulighet å kanskje ta med seg det huset her, da, og kanskje bruke som eit gjestehus eller leier ut. Det er ein muligheit.

– Eg likar godt den der tuntanken. Det er jo ein gammal norsk boligform, som me har mista litt. Det at ein bur fleire rundt eit tun og har felles, ja, at ein deler på nokon ting og ein har eit felles bryggerhus, at ein har eit slags fellesskap.

– Så det er noko eg kanskje har lyst til å utforske. Og før eg blir for gamal til det. Så eg ser jo på det huset her som litt midlertidig for min del. Men kven veit? Kanskje blir det lengre enn det eg trur? Det er ikkje så godt å si.

Klokken er tolv. Intervjuet er ferdig. I enden av grusveien i bånn av Brånåsen sitter venninnen Hilde i en mørkegrønn Nissan Leaf og venter. Sammen skal de ut i det fine vårværet for å utforske fjellveggen Hvalsberget sammen. Jeg blir med for å fotografere Ola i fjellveggen. Det er imponerende å se ham smyge seg langs granitten mens han sikrer ruta med tau og karabinkroker. Akkurat dét utstyret er nok ikke kjøpt på Finn, tenker jeg i det jeg går ut av den snøfylte skyggen av Hvalsberget og inn i vårsola igjen og bort til bussholdeplassen på den andre siden av riksveien.

Med egen lærlingeskole er NorDan kåret til Årets Lærebedrift i 2022 av Norske Trevarer. På deres stand B02-04 under årets Bygg Reis Deg messe 18-21 oktober kan høre mer om deres tilbud til deg som lærling.

Nordan er på jakt etter lærlinger og har i samarbeid med Rogaland Tresenter (opplæringskontor for treteknikk) utviklet et likeverdig tilbud til 2 + 2 modellen.

Aktuelle elever tegner en 4-års lærekontrakt med full opplæring i bedrift, i motsetning til “hovedmodellen” som er 2 år i skole og 2 år i bedrift. Yrkesteorien tas ved å gå en dag i uka på egen skole/verksted, de 2 første årene. Fellesfagene (allmennfagene) tas og ved å gå på skole en dag uka, de 2 siste årene. De 4 andre dagene i uken arbeider man i bedriften på forskjellige avdelinger.

Fordelene med denne ordningen er at en er sikret lærlingeplass etter opptak, en får jobbe praktisk med en gang og det er tett samsvar mellom teori og praksis.

Dette er en kronikk av Heidi Finstad, administrerende direktør i Treindustrien. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Siste medlemsundersøkelse fra NHO viser at en rekke bransjer i byggenæringen har stor nedgang i ordreinngangen og det varsles permitteringer og nedbemanninger. Per juli var 7 500 personer i byggenæringen arbeidsledige, en økning på 30 prosent siden juli i fjor. Byggenæringen er landets største fastlandsnæring med viktige arbeidsplasser i by og land. Bråstopp i salget av nye boliger er svært illevarslende, og bekrefter utviklingstrekkene. Dette gir stor risiko for både tap av kunnskap og investeringer i grønn industri, og det forsterker allerede store utfordringer i boligmarkedet.

I enhver krise er det også noen muligheter, særlig ved å se ulike samfunnsmål i sammenheng. Regjeringen vektlegger at norske bedrifter har gode, forutsigbare og stabile rammevilkår. Byggenæringen kan med de rette rammebetingelsene være med på å løse de store samfunnsoppgavene knyttet til flere behov på samme tid: Energi, klima, ressurser, bolig, mottak av flyktninger og ikke minst eldrebølgen.

Energikrisen er på ingen måte over, og fastprisavtalene har verken gitt stabile rammevilkår eller løst utfordringen med høye strømpriser. Selv om strømprisene nå en periode er lavere enn sjokkprisene i vinter, så er det fortsatt stor usikkerhet knyttet til hvordan spotprisene vil utvikle seg fremover på grunn av den totale energisituasjonen. Å tette energitap i bygg er viktig av flere grunner. Energikommisjonen konkluderer med at energieffektivisering kan spare hele 20 TWh knyttet til bygg. Ved å renovere bygninger fremfor å rive, oppnås flere gevinster på en gang og presset på naturressurser reduseres. Ved å utnytte ledig kapasitet i byggenæringen kan man spare energi og sikre arbeidsplasser i en tid med økende ledighet i byggenæringen. Samtidig tar man vare på viktig kompetanse som Norge trenger.

Oppbremsingen i boligbygging vil gi langtidsvirkninger som forsterker utfordringene i boligmarkedet ytterligere, når det gjelder boligbehov både for unge, eldre og flyktninger. Det vil ta lang tid å kompensere for den tapte boligproduksjonen vi nå er vitne til om det ikke raskt tas i bruk en rekke virkemidler.

Kommuneøkonomien er også avgjørende for aktiviteten i byggenæringen og dermed for lokale arbeidsplasser i hele landet. Det er viktig at vedlikehold og investeringer i kommunene gjennomføres i tråd med vedtatte planer.

Forventningene er store til at statsbudsjettet som legges frem 6. oktober ser disse sammenhengene og at kompetansen i byggenæringen ikke ofres. Det er behov for stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer der byggenæringen kan bidra til å løse viktige samfunnsoppdrag. Bedriftene i Treindustrien er klare til å bidra.

– I mange slike prosjekt er det en ovenfra-og-ned-tankegang, der man først designer noe, og så prøver å få inn mest mulig ombruk. I prosjektet med TradLab TRE tar vi utgangspunkt i det gamle bygget og lager et prosjekt som passer materialene vi skal ombruke, sier Terje Planke.

Fra låve til museumsbygg

Planke er prosjektleder for Norsk Folkemuseum i arbeidet med å reise et nytt bygg i Friluftsmuseet. En gammel låve fra rundt 1870 på Sem i Asker har nennsomt blitt tatt ned, og endel av materialene derfra ligger nå lagret i påvente av at de skal brukes på nytt.

– Vi har prøvd å designe bygget med utgangspunkt i seks-toms virke og vil ombruke som mye som vi kan av konstruksjonen med disse materialene fra den gamle låven, sier Planke.

Hestekrefter til skogshogst

For å nyttiggjøre virket som bærende konstruksjon må de oppfylle kvalitetskrav. Planke og kollegene har tatt kurs i trevirkekontroll på Treteknisk institutt, for å kunne avgjøre om det holder korrekte standarder.

– Materialer som står rett opp og ned og som ligger har ikke samme krav til bæringen, men takstoler, eksempelvis, har vi gått til skogs for å felle selv. I samarbeid med skogsforvalteren i Oslo kommune har vi funnet tettvokst, tungt virke med gode dimensjoner for å forhindre svinn. Det nye har vi tatt ut med hest. Utkjøring med maskiner vil fort ødelegge røttene på andre trær når man driver med plukkhogst, og da er det riktig å bruke hest, sier Planke.

På grunn av dimensjon eller av andre årsaker er det ikke alt ombruksvirke som kan benyttes til selve konstruksjonen  Disse materialene brukes som kubb. Det vil si at de lager tremurstein. Trebitene kappes opp og mures inn i leire. Det innebærer at de kan kjøre en ekstremt høy ombruksgrad, påpeker Planke.

Krevende TEK-krav

Det tunge bindingsverket som er utgangspunkt for den bærende konstruksjonen har standardisert størrelse og er en effektiv måte å bygge på. Det går med lite tremasse i forhold til bæringen. Dessuten er det ombrukbart igjen. Treforbindelsene lages for å passe i hverandre og det er lite bruk av for eksempel spiker.

– Hvilke utfordringer gir det å bygge på denne måten?

– Mange av løsningene ligger utenfor preaksepterte løsninger i TEK17, så vi bruker mye ekstra ressurser på å finne løsninger som gjør at vi holder oss innenfor kravene. Det er komplekst.

Pilotprosjekt

TradLab TRE er et innovasjonspilotprosjekt i FutureBuilt, og settes opp i tråd med gammel byggeskikk. Det er ikke bare selve bygget som er målet, men også prosessen og kunnskapen derfra. Norsk Folkemuseum er en viktig læringsarena for elever, besøkende og studenter. Blant annet bruker NTNU, Norsk Folkemuseums bygninger i bachelorprogrammet Tradisjonelt håndverk.

– Vi ønsker å dele kunnskapen bredest mulig, med flest mulig. Dette gjelder selvsagt det ferdige verkstedet, men også prosessen med å bygge det. Vi skal både ha formidling mot folk flest, men også ha et godt undervisningslokale for fagfeltet. For byggelever, fagskoleelever og studenter på høyskole og universitet.

Ombruk av materialer fra hus har ikke vært uvanlig historisk sett. Materialkostnadene har vært høye og arbeidskostnadene lave, så det å sette opp hus var både effektivt og gunstig. Mange av husene på Folkemuseet har vært flyttet før også. Likevel: Planke mener ombruksindustrien har en innebygget rasjonalitet om at ombruk er veldig bra, men han minner om én ting som er viktigere: kvalitet og varighet.

– Det viktigste er at det skal vare i 200, ikke 40 år, sier han.

Hele prosjektet, inkludert innredning og utstilling, har en kostnadsramme på 25 millioner kroner, hvorav 20 millioner kroner kommer fra Sparebankstiftelsen DNB. Bygget skal stå ferdig til jul 2024. Konstruksjonen settes opp av museet, grunnarbeider og klimakledning gjøres av entreprenør. Det er et mål å bruke minimalt med plast og gift, og maksimalt med ombruk i alle faser, forteller Planke.

Krevende HMS

Prosjektingeniør Tor Flesseberg i Veidekke har ledet arbeidet med å demontere den gamle låven.

– Noe av bygget hadde ramlet ned, så det var et krevende arbeid, særlig å ivareta HMS. Å plukke det fra hverandre gikk bra i godt samarbeid med Folkemuseet. Vi løftet store deler ned med kran, delte det opp og pakket det sammen slik at mest mulig ble bevart. Noen av materialene har gått til Folkemuseet, men vi prøver å ombruke mest mulig av det andre også.

Det er en kostbar prosess å demontere et gammelt bygg. Det byr også på utfordringer å få materialene godkjent i henhold til regelverket.

– For Veidekke har dette vært et lærerikt prosjekt. Vi ønsker å bidra til mer ombruk og til å bygge mer miljøvennlig. Et slikt prosjekt er ikke hverdagskost for Veidekke, sier Flesseberg.

For impregnert trelast øker det akkumulerte salget pr. juli med 4 prosent målt i volum sammenlignet med samme periode i fjor. Det har vært store svingninger i produksjon og salg av impregnert trelast i 2022 og 2023 som følge av unormal høy etterspørsel etter terrassebord gjennom pandemien. Derfor gikk produsentene tom på lager på forsommeren i år, og salgstallene per  juli gjenspeiler denne situasjonen.

Eksporten av trelast økte per juli med 17 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Eksport av sagtømmer som råvare faller med 5,2 prosent sammenlignet med juli i fjor, ifølge SSB.

Ifølge SSB faller igangsettingstillatelser for boliger med 29,7 prosent pr. juli.

– Dramatisk fall i salg av nye boliger rammer også treindustrien hardt, og vi frykter for både arbeidsplasser og investeringer, sier administerende direktør Heidi Finstad.