Tekst av Lars Sandved Dalen, seniorrådgiver i NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi).

Første gang jeg møter Ola Stedje Hanserud kommer han kjørende i en sølvgrå Skoda Octavia stasjonsvogn med henger. Kobberrød Fjellreven anorakk, gråbrun høyhalset ullgenser med glidelås helt opp, kortklipt hår, litt skjegg, rolige øyne og mye smilerynker. Ola er fra Hallingdal, nærmere bestemt Nesbyen, men høres ut som Odd Nordstoga når han snakker (synes jeg, da). Det er tidlig i oktober, og vi skal på fyllinga og plukke plank.

Ola hadde avtalt med han som kjører gravemaskinen på gjenvinningsstasjonen; det var helt ok at vi kom og plukket materialer. Maskinføreren skulle gjøre klart, legge frem paller og dørkarmer og sånt – litt avhengig av hva som hadde kommet inn den siste uka. Ola hadde forklart ham hva det var til; et mikrohus.

Og ikke et hvilket som helst mikrohus. Mest mulig av interiøret skal være brukt, og for eksempel kjøpt på Finn; gulv, tak og vegger skal bygges med resirkulerte materialer – slike du finner på fyllinga.

Vel inne på gjenvinningsstasjonen kjenner jeg meg liten. Lastebillass med paller kjøres frem på den store asfaltplassen, tømmes og trevirket sorteres av vår mann, maskinføreren. Den vesle timen vi er innom kommer tre–fire ladninger med paller og annet, nærmest ubrukt, treverk, som så helles ut på asfalten, skyfles sammen i hauger og, ja, som sannsynligvis ikke blir brukt om igjen, men går direkte til brensel.

Vi plukker ut og samler sammen de mest kurante plankene. Noen store to-tom-fire og noe tre-tom-seks som kanskje kan bli en del av fundamentet til mikrohuset, noen plater som kan bli til vegger eller som underlag til gulv. Ikke store fangsten, men en god start. Ferden mot et ferdig mikrohus av resirkulerte materialer har begynt.

Gjenbruk av bygningsmaterialer

Hvert år hogges det rundt ti millioner kubikkmeter tømmer i Norge. Hogstmaskinene sorterer ut de beste tømmerstokkene til sagtømmer. Trærne felles, barkes, sages, skjæres og høvles til nye planker, takstoler og stendere, til stadig flere nye hus og hytter og kjøkken­inn­red­ninger. Den nest beste kvaliteten av tømmerstokker går som massevirke til treforedlingsindustrien, slik som Norske Skog Saugbrugs papirfabrikk i Halden og Borregaard i Sarpsborg. Den dårligste tømmerkvaliteten – tømmer som kanskje også er angrepet av sopper, slik som rotråte – blir til energivirke i form av ved, flis og pellets, som så benyttes i oppvarming av hus, skoler og kontorbygg. Restene fra sagbruk og papirfabrikker, slik som bark og høvelspon, benyttes i dag til oppvarming og til sponplater.

Ideelt sett burde trevirke av tømmer inngått i varige produkter i bygninger med lang levetid. På den måten lagres karbonet lenge. Og ikke som nå, hvor mye går til engangsprodukter, slik som paller og emballasje, eller bare får noen få år i bygningskroppen før de blir returnert til gjenvinningsstasjonene og deretter brent i et forbrenningsanlegg.

For det er mye plank som pælmes. Under en tredel av avfallet på norske gjenvinningsstasjoner tømmes i containere merket treavfall. I 2020 gikk 18 prosent av treavfallet vårt til material­gjenvinning, noe som økte til 27 prosent i 2021.

– Trevirke er en stadig økende fraksjon hos oss, sier skiftleder Thomas Dunker ved Follo RENs gjenvinningsstasjon på Bølstad i Ås.

Dunker forteller at økt byggevirksomhet og oppussing har gjort at nettopp trevirke er en av de aller største avfallsfraksjonene.

– Trevirke utgjør et sted mellom 30 og 40 prosent av alt avfallet vi får inn, så det blir en enorm mengde i løpet av et år, sier skiftlederen.

Mye av trevirket som samles inn går til energigjenvinning, og noe blir sendt til utenlandet.

– I dag går rundt 70-80 prosent av treavfallet vårt til energi, sier Lone Ross, forskningssjef ved NIBIO og prosjektleder for CircWOOD .

Målet med norsk avfallspolitikk er å få til mer materialgjenvinning, og i CircWOOD-prosjektet skal forskerne undersøke nærmere hvor mye returtre som kan komme bedre til nytte i fremtiden.

– Målet er å sørge for at mer av treavfallet kan gjenbrukes i nye produkter, sier Ross.

I perioden 2013-2030 økte mengden treavfall fra byggenæringen til nærmere 200 000 tonn per år. Når det gjelder treavfall, så blir en tredel generert av byggenæringen, mens resten kommer fra private husholdninger, servicenæring og industri.

– Det ideelle hadde vært om mye mer ble gjenvunnet, men høye kostnader, mangel på teknologi og begrensinger i regelverket hindrer mer ombruk og gjenvinning av bygningskomponenter og avfallsfraksjoner, sier forskningssjefen.

Mer matolje i maskineriet

Med doktorgrad i industriell økologi fra NTNU, og fast jobb som forsker på NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, har mikrohusbygger Ola Stedje Hanserud lenge vært kjent med hvordan samfunnet vårt påvirker miljøet og naturressursene. Forskningen hans kretset rundt hvordan vi mennesker påvirker miljøet gjennom matsystemet – fra åker via tallerken til håndtering av matavfall og avløpsvann og resirkulering tilbake til åkeren igjen.

– Me treng ein meir sirkulær økonomi rundt korleis me bur, produsera og konsumera.

For all kunnskapen forplikter, og Ola ønsker å yte sin skjerv.

– Eg vil heller være ei dråpe matolje i det maskineriet enn eit sandkorn. Eg har lyst til å omsette ord til handling, og eg trur eg blir eit lykkelegare menneske av det.

I løpet av det neste året skjer det mye i Olas liv. Han forlater forskningen, selger leiligheten på Ås og kvitter seg med overflødige eiendeler, blir øko-gründer og daglig leder i oppstartfirmaet EcoDo, mottar stipend for å skrive bok om hvordan bygge mikrohus – og så begynner han selv å bygge – mikrohus på henger.

Håndlagd vedovn og spesialtilpasset interiør

Det er januar, vinter, og ute på en snøfylt og islagt vei foran gården Hoxmark i Ås kommune, sør for Oslo, står et ferdig mikrohus – Ola Stedje Hanseruds nye hjem – montert på henger, klar for transport. Over ett år har gått siden vi var på fyllinga sammen. Sakte og sikkert har skjelettet av mikrohuset blitt kledd, isolert og innredet. Mye av interiøret er på plass. Fasaden ferdig montert.

Denne gangen har Ola fått med seg NIBIOs treteknolog og soppekspert Lone Ross på befaring. Hun skal undersøke fuktforholdene i mikrohuset.

– Oi, du har fått bad! Det har skjedd masse nå, Ola. Du har jobba fælt, sier Lone.

– Det har blitt ein del daga og tima her inne, det har det. Det er moro når det begynner å ta form og eg ser at det er her eg skal bu, svarer Ola.

Han er relativt rolig når det gjelder fuktproblematikken.

– Eg ser at det sug inn ein del fukt i endeveden. Men eg trur ikkje eg gjer noko meir med det før til våren, når det får turka ordentlig opp.

Lone og Ola inspiserer yterkledningen. Det røde, utvendige panelet, som er skråstilt, er hentet fra en hundre år gammel rivningsklar låve i Kviteseid.

Taket er fint, med forseggjorte beslag, vinduene av ulik alder, bredde og høyde, for alt er kjøpt på Finn. Inne er det hems til soverom, bokhylle, bad med dusjhjørne og vifte, kjøkkenbenk, utslagsvask og induksjonstopp med to plater; stekeovn på motsatt vegg i lag med kjøleskap. Gulv­plata foran den vesle håndlagde vedovnen er hentet fra peisen hjemme på Nesbyen, og det fyres med femten centimeter knøtteved.

Det hele er lite og fint, søtt og røft.

Selv sikringsskapet er i miniatyr. I det hele tatt – kontrasten mellom Ola Stedje Hanseruds 1,86 på strømpelesten og alt det lille og trange er slående. Hvordan bevege seg rundt uten å ramme kanter og tak?

– Ser du den der?

Ola peker mot et rødt sår ved tinningen.

– Eg begynner å bli kjent med den kanten ved veggen som stikk ned når eg går ned frå hemsen. Eit par omganga te så trur eg at eg sikkert har lært, å bli kjent med den riktige bøygen.

Ifølge Direktoratet for byggkvalitet er et mikrohus en frittliggende bolig på inntil 30 kvadratmeter. Utfordringen inne blir dermed å finne plass, slik at dører og skuffer åpner og lukker uten å komme i veien for hverandre. Ola planla mikrohuset i 3D, for å kunne forestille seg hvordan det kom til å bli. Blir det nok plass opp under taket til å sitte i senga, for eksempel?

– Eg har blant anna sittet mot ein vegg og prøvd å måle min eigen høgde i frå rumpa og opp for å se om eg kan sitte i senga, sånne ting. Så man må berre prøve seg fram.

– Og så er det treningsbjelken.

Som lidenskapelig fjellklatrer har han egen tverrbjelke oppunder stuetaket der fingertreningen kan foregå ufortrødent.

– Det var ein ting eg var heilt sikker på i fra starten. Det måtte eg bare ha med – eit eller anna klatreaktig. Så da ble det to-tom-seks. Det er vel den mest solide planken i heile huset.

– Der skal eg henge og dingle – i fingerbrettet.

Ola demonstrerer. Han løfter seg opp. Men det er akkurat som om han ikke bruker krefter i det hele tatt – at det kun er skjelettet som beveger kroppen helt ubesværet opp – og det smilende ansiktet dukker opp over klatrebjelken.

Kommer i klem med kloakk og kommune

Mange ville kanskje tenke at den største hindringen på veien mot mikrohus ville vært banken. Å få lån med sikkerhet i et lite hus, ja, nærmest en brakke på en henger – og uten egentlig å eie grunnen huset står på – er nok en utfordring. Men i Olas tilfelle er det et helt annet vesen som stikker kjepper i hjulene. Kommunale avløpsregler – eller rettere sagt, manglende regler tilpasset midlertidige små boliger som mikrohus – er en stor utfordring.

De fleste mikrohus har et toalett som ikke bruker vann, og toalettet genererer dermed heller ikke avløpsvann, det som betegnes som svartvann. Gråvann, avløpsvannet fra dusj og oppvask produserer et mikrohus relativt lite av. Hvordan kan kommunen legge til rette for midlertidige løsninger for noe som vanligvis har vært bestandig og varig – og ment å stå stille lenge på samme sted? Olas hus har kompost–do med lagring og kompostering i lukket bygning ute – og det lille av gråvann går ut i bakken. Uten håndtering av gråvannet får imidlertid ikke Ola brukstillatelse. Og det er her hunden ligger begravet – hvordan skal man som mikrohuseier tolke reglene og lovene? En streng tolkning blir veldig dyrt; å drite i det hele – som enkelte kanskje gjør – gir dårlig samvittighet.

– Ein løsning er å stå ulovleg, men det er ikkje nokon behageleg situasjon å være i. Og kanskje forsvinn det lenger og lenger bak i bevisstheten? Akkurat nå vil eg gjerne gjøre det på ein ordentleg måte.

Får egen plass til hus på platting

Etter finansiering, bygging, vann og avløp er neste utfordring selve transporten av mikrohuset. Ola har planlagt flytting fra byggeplassen på Ås til tettstedet Skedsmokorset i nærheten av Lillestrøm, litt nord for Oslo. En egen sjåfør, spesialisert på transport av mikrohus, kommer om bare få dager – og reglene er strenge for hvor mye en henger kan bære og tilhengerfestet tåle. Vekten av hus og henger skal ikke overstige 3500 kilo.

– Eg hadde tenkt å legge parkett inne også, før det ble frakta opp, men sjåføren ville ha minst mulig vekt. Det er antageleg allereie over den grensa.

Men hvordan finner man et sted å sette opp mikrohuset sitt?

Ola fant sitt nye hjem gjennom nettsidene til Debio – organisasjonen som kontrollerer og godkjenner økologiske bondegårder i Norge. Gården Brånås Søndre har spesialisert seg på økologiske grønnsaker og jordbær i tunnel, andelslandbruk og frittgående gris; varene selges på Bondens marked i Vika i Oslo. På Facebook skriver de: «Vårt mål er god dyrevelferd og rene råvarer dyrket på en måte som styrker både helsa vår, det lokale naturmangfoldet og matjorda på gården – slik at den kan gi rike avlinger også i fremtiden.»

– Det er veldig fint. Trivelege folk, og så hadde dei ein platting, ein flekk som kunne passe til eit mikrohus.

Oppå Brånåsen står det mikrohus

En solfylt morgen i april reiser jeg med Ruters syregrønne rute 400 fra Oslo bussterminal til Skedsmokorset for å besøke Ola i hans nye mikrohushjem. Medbrakt: to solskinnsboller til kaffen.

Sist vi snakket sammen var det vinter og huset skulle fraktes på henger fra Ås og hit.

– Da var jo spenninga om vekta var under eller over lovleg grense. Og så tok me den jo på ei vegvekt, og då låg den jo under – så det var jo ein stor lettelse – bokstaveleg talt, he-he.

– No ligg den nok over. Men no skal den stå stille, så det har ingenting å si.

Vel oppe på selve Brånåsen runder vi en rød driftsbygning der grunneieren leier ut lokaler til lokale firma; boligstyling, vaktmestertjenester, hundetrening. Videre langs veien: en stall, en hesteklubb og jordbær i tunnel. Og der ser jeg dét, mikrohuset; fint plassert i en lund av bjørk og lønn. Utsynet er vidt, fra soloppgang til solnedgang; det er nærmest 360 graders utsikt. Rett vis-a-vis, et lite jorde der frilandsgrisene på gården til sommeren skal gå. En mann i minigraver planerer langs veien. Frost og tele gjorde bakken så mjuk at huset holdt på å velte i møte med Romeriksvåren.

– Her blir det litt jobb utover. Eg har lurt på å kanskje få kjørt på med noe pukk i innkjørselen. For eg drar med meg sand på veg inn, selv om eg prøver å banke av meg så godt eg kan.

Jeg tar av meg skoene på trammen og trår direkte inn i kjøkkenkontorstua. Til venstre oppunder taket, klatrebjelken, påmontert klatrebrett til trening av fingerstyrke. Vi har frem til klokken tolv. Da har Ola avtalt lunsjklatring med en venninne.

– Det er berre ti minutter herfra. Eit sted som heter Hvalsberget. Det er et nybegynnerfelt – og det er helt ok. Eg tenkte å runde det feltet i sommar. Eg må klare alle rutene der. Når det er så nærme så må ein jo bare sette sånne mål.

– Hva det var som fikk deg til å ville flytte inn i et mikrohus?

– Eg syns ideen er veldig forlokkande; det å klare seg på mindre areal. På ein måte ta mindre plass her i verden. Eg har òg følt på at eg har hatt altfor mange ting. Det å flytte inn på eit sånt areal tvinga ein jo til å måtte kvitte seg med masse. Så den prosessen har eg likt veldig godt.

– Det har òg vøre sånn at eg opp gjennom, og gjennom studiene på Ås og på NTNU, har fått ein aukt bevissthet rundt ressursbruk. Og så har eg sett meir og meir at eg har lyst te å vera ein del av ein bevegelse med større bevissheit rundt kå ein eig og forbruka tå ting i den her verden her. At me tilnærme oss det på ein anna måte.

– Og då må eg starta med meg sjøl. Då kan eg ikkje gå rundt og syns om alle andre, og så ikkje gjøre noko med det her.

– Noko ta're tidlegaste minne eg har om ein miljøbevisstheit eller ein økobevisstheit, var ting eg såg på TV – med regnskogen i Amazonas og den nedhoggingen, den flatehogsten, som eg syns var heilt villt, og på ein måte feil.

– Så det har nok kømme gradvis. Og det er sjølforsterkande. Altså, du les meir om det, du lærer meir om det, du ser at det her er faktisk viktigare enn eg nokon gång har trudd.

– Og med kunnskap så kjem på ein måte ein slags følelse tå at du er forplikta te å gjøre noe.

– Ikkje det at eg føle at det her er eit stor offer, eller at det her er ein sånn derre 'No tar eg ein for laget', liksom, ved å bu her. Eg har jo lyst til å bu sånn òg. Så det er ikkje sånn at eg sitt her og er bitter for at: 'Nå må eg leve sånn, og alle andre kan liksom slå ut håret'. Det er det på ingen måte.

– Eg trur heller at eg kjem til å trivast veldig godt her, og i hvert fall når det uteområdet her begynner å bli litt grønnare.

– Eg har litt meir kaffi, vil du ha?

Jeg reiser meg opp fra brinken i stua, strekker ut armen med koppen over kontoret mot Ola som nå sitter på kjøkkenet. Lukten av varm kaffe og lyden når den helles. Jeg nikker mot de to siste bitene av solkinnsbollen.

Jeg spør hvordan han ser for seg framtida.

– Eg har jo ein stund tenkt at eg har lyst på eit småbruk, etter kvart. Som veldig mange andre som sit og drømmer om dét. Og da er det jo ein mulighet å kanskje ta med seg det huset her, da, og kanskje bruke som eit gjestehus eller leier ut. Det er ein muligheit.

– Eg likar godt den der tuntanken. Det er jo ein gammal norsk boligform, som me har mista litt. Det at ein bur fleire rundt eit tun og har felles, ja, at ein deler på nokon ting og ein har eit felles bryggerhus, at ein har eit slags fellesskap.

– Så det er noko eg kanskje har lyst til å utforske. Og før eg blir for gamal til det. Så eg ser jo på det huset her som litt midlertidig for min del. Men kven veit? Kanskje blir det lengre enn det eg trur? Det er ikkje så godt å si.

Klokken er tolv. Intervjuet er ferdig. I enden av grusveien i bånn av Brånåsen sitter venninnen Hilde i en mørkegrønn Nissan Leaf og venter. Sammen skal de ut i det fine vårværet for å utforske fjellveggen Hvalsberget sammen. Jeg blir med for å fotografere Ola i fjellveggen. Det er imponerende å se ham smyge seg langs granitten mens han sikrer ruta med tau og karabinkroker. Akkurat dét utstyret er nok ikke kjøpt på Finn, tenker jeg i det jeg går ut av den snøfylte skyggen av Hvalsberget og inn i vårsola igjen og bort til bussholdeplassen på den andre siden av riksveien.

Da Statsbygg i 2020 inviterte til en idékonkurranse om å lage en ny type modulvegg av tre med god lydabsorpsjon til det nye regjeringskvartalet, meldte Moelven Modus seg på. Resultatet ble veggsystemet Loop Wall.

– Vi nådde ikke helt opp i konkurransen den gangen, men vi hadde klokkertro på konseptet vårt og lovte at vi skulle videreutvikle Loop Wall og ta det ut i markedet. Nå, tre år senere, er vi utrolig stolte og glade av å kunne fortelle at vi skal levere Loop Wall til HENT i det nye regjeringskvartalet, og at vi har fått patent på veggsystemet, sier Eystein Sandvik, regionsjef Moelven Modus avdeling Oslo.

Designet for ombruk

Det nye regjeringskvartalet skal ha fleksible løsninger slik at rominndelinger kan endres etter antall ansatte, oppgavefordeling og ulike arbeidsformer.

– Veggsystemet Loop Wall er designet for ombruk og er nå en del av vårt standardsortiment. Veggen produseres i Norge og komponentene er laget av fornybare materialer. Veggen er laget slik at den enkelt kan demonteres og settes opp igjen på nye steder, nesten uten nedetid, igjen og igjen og igjen. Frontene kan også enkelt skiftes ut, dersom man etter hvert ønsker seg et annet estetisk uttrykk på kontoret, sier Kjetil Prytz, teknisk produktansvarlig for Loop Wall.

Videreutviklet enda bedre miljøavtrykk

Stortinget har vedtatt at tre skal være et viktig element i kvartalet, og at byggingen skal bidra til innovasjon og utvikling hos norske leverandører.

– Siden ideen til Loop Wall oppstod i 2020, har vi jobbet kontinuerlig med å videreutvikle løsningen. Noe av det vi har sett på er hvordan alternative råvarer kan gi et enda bedre miljøavtrykk. Det har resultert i at vi nå har åpnet for at man har mulighet til å erstatte den tradisjonelle isolasjonen i kjernen med trefiberisolasjon fra Hunton. På den måten kan også isolasjonen fungere som et karbonlager. Andre fordeler med trefiberisolasjon er at det kan forsterke de lyddempende egenskapene til produktet og i tillegg kan oppleves at det støver mindre ved ombygging enn tradisjonell isolasjon. Det er bra for både montørene og brukerne, sier Prytz.

Han forteller at Moelven Modus lærte mye av idékonkurransen til Statsbygg.

– Konkurransen ga oss muligheten til å løfte blikket og se på hvordan vi kunne utnytte våre fornybare materialer enda bedre. Slike initiativ bidrar til å øke graden av innovasjon i norsk næringsliv. Det er Loop Wall et eksempel på.

– Uteanlegg har vært en glemt del i planleggingen av klimaberegninger. For bygg finnes mange sertifiseringsordninger knyttet til bærekraft. Men for grøntanlegg er det oss bekjent ingen sertifiseringsordninger i dag, sier Espen Evensen Reinfjord, landskapsarkitekt og regionleder analyse, plan og landskap i Asplan Viak.

Må kreves

Asplan Viak har i over tre år jobbet med utvikling av Live Cycle Assesment (LCA) for landskap, siste året i samarbeid med FutureBuilt. LCA gir oversikt over miljøbelastningene for et produkt eller prosjekt.

– Bransjen bør ha mål om å kutte 50 prosent av klimagassutslippene og doble opptaket i vegetasjonen for landskapsprosjekter. Det er oppnåelig. I tillegg gjelder det å finne de mest kostnadseffektive løsningene, sier Reinfjord.

– Er det vilje i bransjen til å jobbe mer klimavennlig?

– Jeg tror det er både vilje og ønske, men ingenting skjer uten tydelige krav og forutsigbarhet. Vi trenger en «baseline» man kan sette krav ut fra. Futurebuilt ZERO-L er et kriteriesett for å sette krav til uteanlegg, men de er ikke nasjonale ennå. Nasjonale standarder finnes for bygg, men ikke for uteanlegg.

– Så det er opp til myndighetene?

– Anleggsbransjen er en bransje med hard konkurranse. Skal noe endres må det nedfelles som krav. Her har offentligheten en viktig rolle. Det må nedfelles lovkrav på kommuneplannivå, i miljøoppfølgingsplaner, i reguleringsplaner, som vekting i offentlige anskaffelser og på produktnivå.

Klimagevinst

På flere vis har bransjen jobbet med ombruk i mange år. Kommunale depot har tatt vare på kantstein og brostein og mange gjenbruksstasjoner produserer jord av hageavfall.

– Det er lang tradisjon for gjenbruk og ombruk i landskapsarkitekturen. Det er flere ombruksprosjekter i Oslo, eksempelvis Pilestredet park, som er nesten 20 år gammelt. Men det er også et stort uforløst potensial som kan gi stor klimagevinst. Det enkleste tiltaket er å ombruke tunge materialer med store volum, som stein, masser og jord. Særlig stor gevinst vil det gi å ombruke det som har lang reisevei, som granitt fra Kina, men også jord. Gjenbruk gir 80-95 prosent klimagassbesparelse. I tillegg kommer materialbesparelsen som gir mindre behov for massetak og steinbrudd.

Noe av utfordringen med ombruk og gjenbruk er mangelen på mellomlagring og en markedsplass for å finne nye eiere. Asplan Viak har utviklet appen AV Ombruk, som er et system for ombrukskartlegging og prosjektering med brukte byggevarer.

– AV Ombruk består av to deler: en mobilapp og en nettbasert ombruksdatabase. Alt materiale blir GIS-merket slik at man kan finne hvor aktuelt materiale befinner seg. Ombruk og klimagasstrategi går hånd i hånd, sier han.

Gjenbruksjord

Av konkrete prosjekt nevner Reinfjord prosjekteringen av det nye regjeringskvartalet, der Asplan Viak i samarbeid med flere aktører er i avslutningsfasen av forskningsprosjektet «Sirkulære jordblandinger». Jorden er 100 prosent gjenbruksjord, som gir betydelige utslippsreduksjoner i forhold til tradisjonelt produsert jord. Resultatet er klimapositiv vekstjord, der jorden skal lagre mer  CO₂ enn den slipper ut under etablering.

Fleksibel bruk

For å fremme god, sirkulær forvaltning av kulturmiljøet må byer vokse fram på landskapets premisser, sier Vignir Freyr Helgason, stipendiat ved Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo, Institutt for urbanisme og landskapsarkitektur.

– For å få en sirkulær landskapsarkitektur må vi endre tankesettet, og jobbe mer på stedets premisser, ved for eksempel å velge mer lokale og varige høykvalitetsmaterialer som kan ombrukes. Importerte materialer med store klimakonsekvenser bør ikke være løsningen. Vi bør ha en minimalistisk tilnærming, ikke «overdesigne» og låse bruken, men heller legge til rette for fleksibel bruk for å møte fremtidige behov, sier han.

Brostein

Helgason mener man gjennom å legge til rette for rask montering av nybygg har mistet en del håndverkskunnskap som er viktig for ombruk, der det ofte må gjøres lokale tilpasninger.

– Vi må ha kretsløpstankegang og i større grad benytte varige materialer som muliggjør senere ombruk. Der er flere bygnings- og landskapselementer som har fått forlenget levetid, som brosteinsbelegget man finner mange steder under asfalten i Oslo. Transformasjon av industriområder i Oslo har lenge vært preget av sanering av nybygging. Det finnes likevel eksempler for byomdannelse hvor man har brukt om bygninger og bystrukturer, for eksempel ved Akerselva, sier Helgason.

Fire prinsipper

Styreleder for Danske Landskabsarkitekter, Martin Hedevang Andersen, har vært med å utvikle fire prinsipper for sirkulær økonomi i landskapsarkitekturen.

1. Den nære sirkel: Jo mindre det er behov for å endre et prosjektområde eller bearbeide et materiale for å gjenbruke/ombruke det, jo færre ressurser kreves.
2. Langvarig sirkulasjon: Jo lenger en bygningsdel eller materiale kan holde, jo færre naturressurser legger den beslag på.
3. Gjentatt sirkulasjon: Brukte materialer kan få forlenget levetid gjennom enkel bearbeiding. Slik minimeres behovet for utvinning av nye ressurser.
4. Rene sirkler: Hvis man bevarer renheten og kvaliteten av et byggemateriale vil det kunne inngå i flere sammenhenger enn hvis det er overflatebehandlet, støpt eller limt sammen.

Andersen mener man bør fokusere på energiforbruk og CO₂ når man velger løsninger.

– Det finnes tilfeller hvor for eksempel bruk av resirkulerte materialer gir større utslipp enn konvensjonelle, derfor bør det gjøres livssyklusanalyser. Ombrukspotensialet i landskapsarkitekturen er stort, siden materialene ofte er holdbare langt utover forventet levetid på prosjektet. Det krever riktig design og logistikk, men mange av materialene kan brukes om og om igjen, som fliser, granitt og naturstein, hardt tre, stål i høy kvalitet og betongfliser, sier han avslutningsvis.

Norge har satt som mål at 70 prosent av avfallet i byggsektoren skal gjenbrukes eller gjenvinnes. Det vil redusere både klimautslippene og avfallsmengdene fra bransjen, og samtidig spare uttak av naturressurser.

For å oppnå målene er flere tiltak iverksatt allerede, med endringer i byggteknisk forskrift, deriblant krav om å kartlegge muligheter for ombruk når man river bygg. I tillegg er ansvaret for dokumentasjon av byggevarer flyttet fra selger til kjøper. Det er også iverksatt økonomiske støtteordninger og veiledninger for bærekraftige offentlige anskaffelser.

Men hva syns de som går i bresjen for ombruk i bransjen? Vil tiltakene føre til mer ombruk, og er det nok? Det ville forskerne i prosjektet Reuse of Building materials - a user perspective(REBUS) finne ut av.

Intervjuet ombruksentusiaster

Forskerne intervjuet ansatte i rådgiverfirmaer, produksjonsfirmaer og kommuner, som alle deltar i et nettverk for ombruk av byggematerialer. De er dermed godt over middels opptatt av ombruk, og sånn sett ikke representative for byggenæringen i Norge. Men de er desto bedre oppdatert på hvordan lovendringer og støtteordninger virker, og de ser hvilke barrierer som hindrer mer ombruk.

Forskerne spurte dem derfor om hvordan de opplever vilkårene for ombruk i Norge, og hvordan entrepriseformer, lovendringer, veiledninger og økonomiske støtteordninger påvirker graden av ombruk.

– Vi håper at både byggesektoren og myndighetene lytter til det de sier, for disse ønsker virkelig å gå foran for å gjøre det enklere å ombruke byggematerialer, sier Åshild Lappegard Hauge, professor i miljøpsykologi ved Universitetet i Oslo.

Svarene viste at de som ble intervjuet, ser utfordringene ganske likt. De er fornøyde med de endringene som er gjort i lovverk og støtteordninger, men mener at myndighetene burde gå enda lenger i å støtte og kreve faktisk ombruk, ikke bare støtte «byråkratiet» rundt, som kartleggingsrapporter og mulighetsstudier. Flere påpeker at ombruk av byggevarer i dag er dyrt, siden det ofte krever flere arbeidstimer enn å bygge med nye materialer.

Brukte materialer må inn i byggevarehusene

Ønsker du å bygge med brukte materialer, er det ikke så lett å vite hvem som har akkurat de materialene du trenger. For å gjøre tilgangen enklere, foreslår deltakerne i studien at de som selger nye byggevarer, også kan selge brukte.

Deltakerne ønsker seg i tillegg en felles digital portal for ombruksvarer, på tvers av de ulike nettsidene og tilbyderne som finnes i dag. En slik portal bør også inneholde rapporter fra ombrukskartlegging og en database over donorbygg og mulige lagringssteder.

Når brukte materialer blir mer tilgjengelige, vil behovet for dokumentasjon og vedlikehold av brukte byggeprodukter øke. Da er et godt system for dokumentasjon av egenskaper helt nødvendig,

– Vi har allerede et godt system for dokumentasjon av nye byggevarer. Med noen tilpasninger kan det også brukes for brukte produkter. Blant annet er det behov for å utvikle ikke destruktive prøvings- og evalueringsmetoder for å sortere brukbare ombruksvarer fra de som ikke lengre er brukbare, sier Thale Plesser i SINTEF.

Deltakerne er fornøyde med at byggevareforskriften (DOK) nå slår fast at den som kjøper, ikke den som selger, har ansvar for å dokumentere kvaliteten på brukte byggevarer.

Færre nye byggevarer vil også gi mer lagringsplass for brukte byggevarer, og det trengs. Logistikk og lagring er en av de store utfordringene knyttet til ombruk.

– I dag må man være litt idealistisk for å satse på ombruk av byggevarer, sier Plesser.

Heldigvis finnes det ildsjeler som går foran. På Økern i Oslo finnes det en ombrukssentral, et marked for brukte byggevarer i tillegg til restmaterialer fra byggeplasser.

– Mange kommuner er også fremoverlent, de har satt i gang flere initiativer for ombruk. I tillegg ser vi at noen lokale aktører innenfor mindre nisjer satser på ombruk, sier Plesser.

Ombruk må belønnes

Men Plesser tror det fortsatt er en stund til vi får se ombruk i virkelig stor skala.

– Det vil kreve en omstrukturering av hele byggenæringen. For at det skal skje må vi først se at de som nå går foran, lykkes, og at det går an å leve av ombruk. Nå krever det mye innsats og entusiasme, sier hun.

Derfor må ombruk fremmes, ikke bare med regelverk, men med ulike typer insentiver. Deltakerne i undersøkelsen foreslår for eksempel raskere og rimeligere byggesaksbehandling for dem som velger å bygge med brukte materialer.

Noen deltakere stiller spørsmål ved hvorfor styresmaktene regner med at det å ha høye miljøambisjoner på sikt vil bli billigere. For det er oftest dyrere å gå for høye miljøambisjoner, og ombruk koster i mange tilfeller mer enn nye byggematerialer.

De foreslår at støttebeløp kan være basert på differansen mellom utgifter til nye materialer og utgifter som knyttes til ombruksvarer.

– Vi når ikke målene om ikke hele bransjen bidrar. En omlegging krever både kompetanse, ressurser, motivasjon og minst tillit til at de andre er med på å dra lasset. Det nytter ikke bare å tro at næringen skal endre seg selv uten insentiver og krav utenfra, sier Plesser.

Vil ha mer samarbeid

Noe annet som gikk igjen i svarene, er at deltakerne ønsker mer samarbeid mellom bestillere og utførere for å få til mer ombruk. Samspillsentrepriser, eller elementer av samspillsentreprise, gir et godt grunnlag for ombruk i byggeprosjekter, mener de som ble intervjuet.

– Dialogkonferanser i forkant av bestillinger kan være en måte å få til bedre samarbeid, men dette var et ukjent grep for mange av deltakerne, sier Åshild Lappegard Hauge.

Etterlyser enda strengere krav

Krav om ombrukskarlegging ved riving av bygg ble innført 1. juni i år. Vel og bra, mener deltakerne i undesøkelsen, men ombruksrapportene bør også publiseres og gjøres søkbare på nett så andre kan se hvilke materialer som blir tilgjengelige.

Videre ønsker de at myndighetene stiller krav til faktisk ombruk, ikke bare kartlegging. Et av intervjuobjektene sier det slik:

– Rent konkret synes jeg for eksempel at det å si at vi ikke har ansvar for materialgjenvinningsgraden, og at det må gjenvinningsbransjen utelukkende ha ansvar for, det er en ansvarsfraskrivelse.

– Om vi ønsker å oppfylle kravene om gjenbruk som EU har satt er vi nødt til å ta tak i avfall fra byggenæringen, og da spesielt betongavfall. Enorme mengder betong vil havne på deponi om vi ikke har alternative løsninger. Betong er en verdifull ressurs som det krever mye å produsere. Den må derfor ombrukes i størst mulig grad, sier seniorrådgiver Cathrine Eckbo ved Norges Geotekniske Institutt. Hun tar doktorgrad i betonggjenvinning ved NMBU.

Erstatte pukk

Det er flere som forsker på metoder for å øke betonggjenvinning. Eckbo ser på muligheten for å bruke betong som baselag for å redusere sur avrenning fra syredannende bergarter og miljøkonsekvensene av å gjenvinne betong i blant annet bygging av vei, slik at miljøgifter ikke spres i naturen. Hun opplever at det er vilje og initiativ i betong- og byggebransjen til å øke gjenvinningsgraden.

– Det er også mulig å bruke betong i stedet for pukk i for eksempel bygging av vei, støyvoll og parkeringsplasser. I tillegg kan det brukes til utfylling. Dette gjøres noe i dag, sier hun.

Krom 6

De største utfordringene er regulatoriske. Det mangler et regelverk som fremmer gjenvinning. I dag er det tunge, krevende og kostbare prosesser, og mange ender med å sende betongen på deponi selv om de ønsker å gjenvinne. I tillegg finnes det miljøutfordringer. Betong som er synlig forurenset av oljesøl eller maling kan ikke gjenvinnes. I tillegg inneholder betong en del uønsket krom 6.

– På NGI har vi gjort forskning som viser at det lekker en del krom 6 ut av knust betong, men vi så også at når betongen utsettes for en miljøforandring immobiliseres så og si alt kromet, slik at den utgjør liten eller ingen kilde til forurensning. De kjemiske forutsetningene som må være på plass for at krom 6 skal kunne spres, ble borte. Dette skjer når man blander betongen med organisk materiale, slik man ofte gjør når betongen brukes til veibygging, støyvoll og lignende.

Positive effekter

Det forskes mye på alternativer til sementen i betong, noe som vil ha god klimaeffekt. Løsninger for å bruke gammel betong i ny betong, slik man er på god vei til å finne, vil gjøre betongproduksjonen mer bærekraftig og samtidig bedre avfallsregnskapet.

Av positive effekter av økt gjenvinningsgrad nevner Eckbo følgende:

• Redusert uttak av jomfruelig materiale i form av pukk, som er en ikke-fornybar ressurs.
• Redusert klimaavtrykk fra betongbransjen.
• Reduserte utslipp i forbindelse med transport av avfall fra byggeplass til deponi.
• Kostnadseffektivitet dersom regelverket endres for å fremme gjenvinning.
• Bedre deponikapasitet til det avfallet som faktisk må deponeres.

Fornye regelverket

Boy-Arne Buyle er laboratorieleder på materiallaboratoriet ved Norges arktiske universitet, UiT, i Narvik. Der jobber de med å lage betong som er hundre prosent resirkulerbar.

– Vi kan hvis vi vil. Det som begrenser betonggjenvinningen er standardverket NS-EN 206, som setter sterke begrensninger på hvor mange prosent tilslag man kan ha. Regelverket må fornyes i takt med utviklingen, sier Buyle.

I forbindelse med Circulus-prosjektet i Bodø, der ny flyplass skal bygges og NATO-basen og den gamle flyplassen skal rives, er UiT involvert i et forskningsprosjekt på hvordan man best mulig kan utnytte rullebanen av betong.

– Grus og pukk er ikke-fornybare ressurser. Hvis man skal tenke sirkulær økonomi er det lureste å få mest mulig ut av betongen man allerede har produsert.

Endre funksjon

Betong som er støpt før CE-merkingen ble innført på begynnelsen av 1990-tallet har store variasjoner i kvaliteten. Det utfordrer gjenbrukspotensialet.

– Det er lettere å gjenbruke betong når man skal rive det som er produsert de siste årene. Men siden betong skal stå i hundre år, tar det en stund før vi er der. Det beste er å bygge i betong og aldri rive det. Man bør heller endre funksjonen til bygningen. Enhver kubikk betong du lar ligge gir store klimabesparelser. Det ses også på løsninger for å prefabrikere betongelementer, og montere dem sammen i stedet for å støpe dem sammen. På den måten kan de senere demonteres og brukes på nytt, konkluderer Buyle.

– Legger du sjelen din i det, får du poengene du vil ha. Grensen for Outstanding er 85 poeng. Vi oppnådde 90,9. Det er vi svært fornøyde med, sier Ine Hereng, miljøsjef i Strøm Gundersen, som hadde totalentreprisen for rehabilitering av Kommunegården i Sandvika.

Skapte et nytt innendørs byrom

Kommunegården i Sandvika i Bærum kommune, er totalrehabilitert. Planleggingen startet i 2018, mens byggestart var i 4. kvartal i 2020. Offisiell åpning var 23. mars i år. Til tross for pandemi og krig, med de utfordringene det ga i, ble bygget overlevert til avtalt tid.

– Det er imponerende av entreprenøren, sier Beate Aasen fra Insenti, som var prosjektleder for byggherren Bærum Kommunale Pensjonskasse.

Før rehabiliteringen rommet bygget 700 arbeidsplasser. Nå har 1.300 dette som arbeidsplass. Alle sentrale velferdstjenester har flyttet inn. Et innbyggertorg er etablert der bæringene kan komme med spørsmål eller forslag til kommunen. I et nytt atrium på nesten 800 kvadratmeter med overbygget glasstak, er det rom for arrangement og aktiviteter, i tillegg til kaffebar, butikk og en kantine åpen for publikum.

– Torget blir tilgjengelig for alle, og er et tilskudd til bylivet i Sandvika som det blir spennende å følge med på nå som det er tatt i bruk, sier Maya Målsnes, ansvarlig arkitekt fra Pilot arkitekter i Oslo.

Kontinuerlig kontroll over oppnådde poeng

Samarbeidspartnerne er samstemte i at den gode tonen dem i mellom lettet samarbeidet med å finne løsningene som ga uttelling i form av BREEAM-poeng. Poengsankingen startet tidlig.

– Allerede i forprosjektet startet arbeidet med preanalysen, der vi kartla hvilke poeng som var oppnåelige og ønskelige å ta, og hvordan disse kravene skulle nås i prosjektet, sier Aasen.

Siden det var dokumentert at det var mulig å oppnå BREEAM Outstanding, var risikoen for entreprenørene redusert ved tilbudsgiving.

Etter kontrahering av totalentreprenør Strøm Gundersen, holdt Insenti tett og kontinuerlig oppfølging av prosjektet for å se at man nådde kravene for BREEAM fra preanalysen. Dette ble fulgt opp i særmøter, byggherremøter, og i månedlige statusrapporteringer.

– Da oppdaget vi raskt og i tide, forhold eller utfordringer som krevde justeringer. Slik hadde vi kontroll på poeng, risiko og status hele veien, fortsetter Aasen.

Gjenbruk og ombruk av bygningskomponenter

Som arkitekt er Målsnes fornøyd med at de tok vare på de viktigste kvalitetene fra det gamle bygget, samtidig som man ser at det har gått gjennom en positiv transformasjon.

– At det er et velfungerende bygg for brukeren, det være seg ansatt eller de som kommer på besøk, er kanskje det viktigste vi er fornøyd med, sier hun.

Under kartleggingen i den tidlige fasen, der man så på muligheter for gjenbruk og ombruk, kom man frem til at tilstanden på mye materialer og utstyr var lite interessant for gjenbruk.

– Dette er fem år siden. Vi ser nok noe annerledes på ombruk og gjenbruk i dag enn man gjorde i 2018, sier Aasen.

Gjenbruk av bærekonstruksjoner, dekker, søyler og trappekjerner, sparte mye CO₂.

– Vi sparer mye ved å ikke bytte ut betong. Kravet i BREEAM var at CO₂-utslippene skulle reduseres med 20 prosent. Vår målsetning var 40 prosent. I forprosjektet var vi oppe i 54 prosent, men til slutt hadde vi klart å redusere CO₂-utslippene med 59 prosent. Vi klarte det ved hele veien å være bevisst på CO₂ i valg av materialer, sier Hereng.

Mens betongkonstruksjoner ble gjenbrukt, finnes det også flere eksempler på ombruk.

– Tidligere heissjakter er gjenbrukt til tekniske sjakter, sier Målsnes.

Ekstrapoeng med byøkologi og energisparing

Poeng ble også samlet ved å tenke lokalmiljø og økologi. Eksempler på det er vern av eksisterende trær i området, utsetting av fuglekasser og etablering av regnbed for insektene.

– Fuglene må jo ha noe å spise inne i byen, sier Hereng med et smil.

Samtidig ble planten kanadagullris, som er uønska i norsk natur, fjernet fra området.

– Den måtte behandles på en spesiell måte og leveres på deponi for uønska arter, sier Rune Nordås, prosjektleder fra Strøm Gundersen.

Energisparing, med installering av nye toalett og vasker med redusert vannforbruk, ga også poeng.

– Storkjøkken bruker mye vann. Vi fikk tak i en oppvaskmaskin med granulatkuler som slår møkka av vasken, slik at det brukes mindre vann, sier Nordås.

All innsats ga imidlertid ikke ekstrapoeng, som prosjektet der bachelorstudenter i produksjonsdesign ved Oslo Met, fikk tilgang til møbeldatabasen med oversikt over møblene Bærum kommune ikke skulle bruke i Kommunegården.

– Studentene utviklet 12 nye prototyper for redesignmøbler til ulike formålsbygg i Bærum kommune. Det ga ingen BREEAM-poeng, men var artig for oss, sier Nordås fornøyd.

Øvelse gjør mester i BREEAM-konkurransen

Både Hereng og Nordås mener arbeidet med Kommunegården har gjort Strøm Gundersen flinkere til å oppnå BREEAM-poeng.

– Dette var tyngre før, men nå har vi erfaring, slår Hereng fast.

Ifølge Aasen fra Insenti, var nøkkelen til å lykkes den gode planleggingen der muligheter og begrensninger ble kartlagt, at kravene ble kontraktsfestet, og at det var tett oppfølging underveis for tidlig å kunne avdekke eventuelle feil, utfordringer og behov for justeringer.

Aasen trekker også frem gjennomførings- og honorarmodellen som avgjørende for et vellykket prosjekt: Tilbud fra flere entreprenører ved å redusere risikoen deres, god prosess på beslutninger og prosjektering, og innkjøp av underentreprenører i samspill mellom totalentreprenør og byggherre.

For arkitekten var det avgjørende å ha BREEAM med i alle ledd gjennom hele design- og utførelsesfasen. Det kanskje største oppnådde poenget for henne, var det de fikk for universell utforming. Men det var også et poeng som ble krevende å få siden dette ble svært omfattende og involverte alle fag.

– Det offentlige og private trenger mer veiledning i hvordan de skal oppfylle bærekraftskrav. Det er nøkkelen til å få det til. Å forstå det og ha kunnskap om det, skaper også vilje, sier Ragnhild Lunner.

Roser rapport

Lunner er advokat i Føyen, der hun jobber med offentlige anskaffelser og innkjøp i entrepriseavdelingen. Nylig kom Direktoratet for forvaltning og økonomistyring med rapporten «Sirkulær økonomi i bygg-, anlegg- og eiendomsnæringen - Kartlegging av status», skrevet av Deloitte. Lunner mener rapporten har en rekke gode poeng.

– Rapporten stemmer overens med mange av erfaringene jeg har gjort. Den går grundig til verks og har analysert mange ulike forhold knyttet til sirkulær økonomi i byggebransjen. Den identifiserer en rekke utfordringer som det må jobbes med for å nå de politiske målene, sier Lunner.

Mer enn to millioner tonn årlig avfall

I rapporten står blant annet følgende:

«I EUs veikart for en sirkulær økonomi er bygg- og eiendomsnæringen én av syv prioriterte områder for utvikling i sirkulær retning. Aktivitet fra norsk byggenæring genererer over to millioner tonn avfall årlig, hvilket illustrerer bransjens sentrale rolle i omstillingen mot en mer sirkulær økonomi. (...) De siste 50 årene har verdens materialbruk firedoblet seg, og samtidig går 90 prosent av alt utvunnet materiale tapt. Fortsetter vi slik vil global uthenting av materialer overstige 170 gigatonn innen 2050.»

Behovet for en stor omstilling er stort. På flere felt har det allerede skjedd mye, særlig knyttet til byggeplasser, der de ifølge Lunner er langt fremme på elektrifisering av maskinparken, avfallshåndtering og mer klimavennlige materialer.

– Ofte er entreprenørene mer innovative enn byggherrene klarer å forutse, sier Lunner.

Strengt regelverk

Men hvordan skal man sikre mer sirkulær økonomi i byggebransjen, som står for enorme utslipp hvert år? Hvilke utfordringer finnes? I rapporten trekkes blant annet økonomiske forhold, regelverk, logistikk og manglende marked for gjenbrukte byggematerialer frem. Sistnevnte er ett av punktene med størst forbedringspotensial, mener Lunner. Ombruk er i teorien et avgjørende element i sirkulær økonomien, men i praksis er det vanskelig.

– Det er mange som vil, men som ikke får det til. Regelverket er veldig strengt. Jeg ble overrasket over at Plan- og bygningsloven, som er veldig relevant, til tross for at den ikke er en miljølov, for eksempel kan bidra til å vanskeliggjøre rehabilitering fremfor nybygg. Mange ønsker også å gjenbruke materialer fordi det har stor betydning for livssykluskostnaden til bygg. Men leverandører og entreprenører har ikke et fullverdig marked for å kjøpe gjenbrukte materialer. Det mener jeg det offentlige har et ansvar for å legge til rette for, sier Lunner.

Lunner etterlyser en veiledning fra det offentlige. På overordnet nivå er det kunnskap det er mest behov for. Også her bør det offentlige kjenne sin besøkelsestid.

– Offentlige innkjøpere og byggherrer vil gjerne belønne ombruk, men er usikre på hvordan. Vi har et kunnskaps- og markedshull som må fylles, og mulighetsrommet må økes, sier hun.

Belønne miljøtiltak

I rapporten trekkes følgende punkter fram som barrierer i den sirkulære økonomien:

• Kultur- og kompetansebaserte utfordringer
• Økonomiske utfordringer
• Markedsutfordringer
• Strukturelle utfordringer

I mange tilfeller handler det altså ikke om praktiske utfordringer, men at det koster. At det tar tid. At noen synes det er vanskelig å sette seg inn i.

– Man kan ikke vente på at utvikling skjer av seg selv. Det kommer stadig nye føringer knyttet til bærekraft og livssyklusprosjekter fra EU og myndighetene. Samtidig har jeg troen på veiledning og valgfrihet. Å belønne miljøtiltak er ikke det samme som å stille krav. Man må jobbe aktivt, og da trengs det kunnskap. Og de som tar hensyn til miljø, får positiv oppmerksomhet, avslutter Lunner.