Select Language
English- French
- German
- Italian
- Spanish
Kronikk av Katharina Bramslev, Daglig leder Grønn Byggallianse.
Det er mange som tror at grønne bygg vil være lønnsomt i et langsiktig perspektiv. Banker og investorer varsler gunstigere finansielle betingelser og vi kan spore en gryende interesse blant kunder for grønne produkter og bygg. Men hvordan skal selskapene kunne ta omleggingskostnader til det grønne skiftet i en virkelighet som primært måler dem på kortsiktig økonomisk inntjening? Et fåtall selskaper med visjonære eiere og solide finanser i ryggen kan kanskje få det til. Men de fleste, og ikke minst de små, sliter med å regne hjem kostnader til å kurse sine ansatte, investere i nytt mer miljøvennlig utstyr og våge å ta risikoen ved å teste ut nye løsninger.
Kun en av fire nordmenn tror at vi klarer å nasjonale klimamål om 95% klimakutt innen 2050. Dette kommer fram i en undersøkelse som Enova gjennomførte sist år. Samtidig svarer de fleste i undersøkelsen at de mener klimamålet er viktig og at de selv er villige til å endre adferd. Denne avmakten kan skyldes at vi er i en brytningstid der gamle suksesskriterier fortsatt dominerer, selv om individene ser at vi må endre oss.
Jeg tror løsningen ligger i at alle må måle og rapportere miljøytelse på linje med økonomisk rapportering. «What you measure is what you get». I Grønn Byggallianse har vi jobbet fram en mal for miljørapportering for bygg, basert på indikatorer som allerede brukes av noen av byggeierne. Miljørapportering bør bli obligatorisk og et krav fra banker, investorer, forsikringsselskap, eiere og myndigheter. Både byggeiere, entreprenører og produsenter bør avkreves miljøregnskap. Lederne må måles på dette. Og økonomisk inntjening bør kun ses på som en suksess så lenge den er forening med lave miljøbelastninger.
Vi vet at boligbygging påvirker miljøet og samfunnet. Men mange typer påvirkning blir gjerne ignorert eller oversett, slik som livssykluskostnader, energiforbruk og utslipp av klimagasser som kan tilskrives infrastruktur, samt endringer i etterspørsel eller kapasitet for reise og transport.
– Lokale planmyndigheter og folkevalgte ser ofte ut til å prioritere å tilfredsstille boligbehovet til innbyggerne eller å tiltrekke nye innbyggere. Denne tilnærmingen vil ikke nødvendigvis resultere i et bærekraftig bosettingsmønster, sier SINTEF-forsker Selamawit Mamo Fufa.
Prosjektet EE Settlement tar for seg utfordringer knyttet til disse prioriteringene. Målet med prosjektet er å gi grunnleggende retningslinjer og verktøy for kommuner, regionale og sentrale myndigheter, så vel som for fagfolk og publikum, for å kunne vurdere konsekvensene av ulike boligutviklingsalternativer. Forskerne vil se på energibehov, miljøbelastning og kostnader over livssyklusen – ikke bare for bygningene, men også for omgivelser, infrastruktur og transport.
– Vi holder på å utvikle et skreddersydd nettbasert verktøy som kan brukes til å diskutere fysisk planlegging og boligalternativer, og som grunnlag for politiske beslutninger, sier Mamo Fufa.
En workshop med deltakere fra kommuner, offentlige etater, forskningsorganisasjoner og konsulentselskaper, og intervju med to kommuneadministrasjoner og en fylkesadministrasjon, har blitt gjennomført for å kartlegge behov og danne grunnlag for beslutningsstøtteverktøyet. Parallelt har forskerne sett på hvordan forskjellige boligtyper og bosettingsmønstre påvirker reiseatferd, for å kunne vurdere transportenergibehovet. En oversikt over mobilitet i og mellom kommuner for forskjellige aldersgrupper, samt motivene for reiseaktiviteten, er evaluert for å få kunnskap om bolig- og lokaliseringspreferanser.
Videre har forskerne gått gjennom relevante verktøy for bygninger, infrastruktur, transport og scenarioplanlegging fra Østerrike og Norden, samt verktøy for kostnadsanalyse fra Tyskland. Blant annet er de to østerrikske prosjektene ZERsiedelt og ELAS evaluert. Dette arbeidet benyttes som grunnlag for det videre arbeidet i prosjektet.
Kristiansand er en av flere planlagte casekommuner i Norge og Østerrike, og utfordringer i kommunen utgjør en viktig del av bakgrunnen for prosjektet. Testing og kvalitetssikring av prototypeverktøyet i casestudier fra Kristiansand vil bli utført i høst.
– Vi ønsker flere kommuner fra Norge og Østerrike som kan tenke seg å prøve ut verktøyet og gi tilbakemelding velkommen til å teste det ut, sier Mamo Fufa.
Asbjørg Næss er sivilingeniør og jobber til daglig i rådgivergruppen Civitas. Hun har arbeidet med dette feltet over lang tid, og kommer i likhet med flere du kan lese om i denne utgaven av Fremtidens Byggenæring, til at vi står overfor et skifte i byggebransjen. Det kommer til å skje ganske store omlegginger, både hos utbyggere og i myndighetskravene.
– Norge har jo knyttet seg til Paris-avtalen, og er derfor forpliktet i henhold til dette. Kommer det til å bidra til endringer?
– Vel, når det gjelder klimagassutslipp fra materialer har byggebransjen hittil sluppet billig unna. Det skyldes at klimagassutslipp for produksjon av materialer blir belastet produksjonslandet. Vi importerer mye byggevarer og må derfor ikke svare for disse utslippene. Dermed har Norge på mange måter kommet feilaktig godt ut på klimastatistikken, spesielt siden aktiviteten har vært høy i Norge i den siste tiden. Hittil har de grep man har foretatt på dette feltet i stor grad hatt sitt utgangspunkt i frivillighet, men det tror dette er i ferd med å endre seg. Jeg tror bransjen i fremtiden i større grad må ta ansvar for de utslippene de faktisk skaper. Derfor er jeg ganske sikker på at byggebransjen står overfor skjerpede krav i tiden som kommer.
– Mye tyder på at fremtiden vil bringe helt andre krav til klima og miljøansvar i byggebransjen enn det som har vært tilfellet til nå, sier Asbjørg Næss. Foto: Civitas
– Men byggebransjen har da gjort ganske mye for å finne gode energiløsninger?
– Ja, all honnør for det. Nå er det transport og byggematerialer som står for tur. Det er jo etterhvert mange bygg som har etablert livsløpsregnskap for utslipp av klimagasser. Her kommer ombruk av stående bygninger og ombruk av byggematerialer inn med lave avtrykk. Vi har verktøyene og må nå få frem de gode eksemplene.
– Hvordan skal det kunne gå til?
– Det er flere innfallsvinkler til dette, men en meget interessant tanke, er å demontere bygg i stedet for å rive dem. Det gir mindre tap av verdifulle materialer. Det er flere som tenker slik om dagen, blant annet vet jeg at Mustad Eiendom gjør det. Imidlertid byr også denne angrepsvinkelen på utfordringer, fordi man trenger et system for å distribuere demontert materiale. Det er jo ikke alle som vil ha arealer for å mellomlagre disse materialene på en forsvarlig måte, de må dessuten kontrolleres og sertifiseres for ny bruk i tråd med gjeldende regelverk. Det er i et stivbent regelverk de største utfordringene ligger nå. Mange i bransjen ønsker dette velkommen og ser økonomien i ombruk.
– Vil det ikke bli mye dyrere å demontere et bygg enn å bare rive det?
– Totalt sett er det mye å hente økonomisk. Eksisterende materialer representerer betydelige økonomiske verdier som man får tilgang til ved å demontere og bruke materialene på nytt, fremfor å rive. Får man løst opp i flokene innenfor regelverket som i dag hindrer ombruk og finner gode forretningsmodeller som kan fungere for å ta hånd om og videreselge de demonterte materialene, vil man få tilgang på byggematerialer som har betydelig lavere klima-avtrykk enn om man bruker nye materialer. Dette gir i tillegg nye og meningsfylte arbeidsplasser i Norge.
– Da er det viktig at noen går foran og viser vei, kanskje?
– Ja, jeg er glad for at vi ser flere eksempler på det allerede. Mye er på gang, og en del større aktører tenker virkelig på å finne løsninger på dette. Nå er det faktisk bransjen som pusher på, og Direktoratet fro byggkvalitet (DIBK) som henger etter, fordi man fortsatt sliter med kravene i både nasjonalt og internasjonalt regelverk.
Myndighetene kan ikke lenger stå ansvarlige for å videreføre en slik bruk- og kastpraksis.
– Har du eksempler på dette?
– Ja, for eksempel må alle materialer CE-merkes på nytt, dersom de skal omsettes. Det hindrer til og med at fullt brukbare bygningsmaterialer gis bort for ombruk av andre aktører. Dette må vi finne en mer fleksibel løsning på. Myndighetene kan ikke lenger stå ansvarlige for å videreføre en slik bruk- og kastpraksis. Jeg er opptatt av at det må utvikles markedsplasser for disse materialene, og dersom man skal finne forretningsmodeller som kan fungere, må vi ha et regelverk som faktisk er tilpasset de målene vi har for fremtiden. Jeg tror det kan være mye å tjene på dette, både for byggherrer som ser mulighetene og dem som ønsker å skape fysiske og digitale markedsplasser for ombruk.
Senterleder for Klima 2050, Berit Time ved Sintef Byggforsk, har vært blant bidragsyterne til det som er blitt en anvisning for anskaffelse av aktører i plan- og byggeprosessen for en klimatilpasset bygning. Fokus er på tema som må belyses og oppgaver som må løses med betydning for klimatilpasning i en byggesak.
Samarbeide
– Hvordan har denne veilederen blitt til, og hvorfor kommer den i grunnen?
Illustrasjon: Sintef Byggforsk
– Det startet med at Trondheim og Klæbu kommune skulle bygge et nytt helse- og velferdssenter i Klæbu. De ønsket å utrede og arbeide med hvordan klimatilpasning skulle håndteres i dette nye prosjektet. Aktørene i prosjektet ønsket en kortfattet og praktisk anvisning som også kunne være til nytte i kommende prosjekter, det ble også resultatet, slår hun fast.
– Hvordan løste dere oppdraget?
– Håndtering av klimatilpasning i en byggesak kan være er usikker og krevende affære, med mange fag involvert, og ofte også mange aktører. For å sikre god klimatilpasning må arbeidet koordineres skikkelig, og ikke minst planlegges riktig fra starten. Det er av avgjørende viktighet at alle i prosjektet vet hvem som har ansvar for hva, og det er for å bidra til at fremtidige byggeprosjekter kan løses enklere med hensyn til klimatilpasning at vi nå har laget denne veilederen.
Veileder
– Hvorfor kommer denne veilederen nå? Er dette et følt behov som mange har etterspurt et svar på?
Foto: Klima 2050
– Vi har gått inn i dette prosjektet fordi vi fikk muligheten, og fordi vi visste at det var et potensiale for forbedring i flere byggeprosjekter landet rundt. Klæbu kommune søkte og fikk tildelt skjønnsmidler fra Fylkesmannen i Trøndelag og det ble etablert et samarbeid med Klima 2050 der Trondheim kommune er en av 20 partnere. Arbeidet ble organisert gjennom en større workshop og flere mindre arbeidsmøter med sentrale aktører i byggesaken. Resultatet av arbeidet , som har fått formen av en veileder, er ment som et konkret verktøy for dem som trenger det. Vi har laget en overordnet tverrfaglig anvisning for hvordan en anskaffelse av aktører til en plan- og byggeprosess kan gjennomføres slik at resultatet kan bli en god klimatilpasning. Arbeidet ble som sagt opprinnelig initiert av Klæbu og Trondheim kommuner, som kommer til å bli slått sammen fra 2020. De ønsket rent konkret at vi så på hvordan klimatilpasning skulle håndteres ved det nye helse- og velferdssenteret i Klæbu.
– Det er Klima 2050 som har vært ansvarlig for rapporten/veilederen. Kan du si litt om hva det er?
– Det er et senter for forskningsbasert innovasjon (SFI) som er finansiert av Norges forskningsråd og flere partnere fra næring og offentlig sektor. SFIet gir oss muligheten til langsiktig forskning i nært samarbeide med offentlig og privat sektor, og denne veilederen som vi nå har publisert, er et godt eksempel på hva som kan komme ut av dette arbeidet. Formålet med Klima 2050 er jo nettopp å redusere samfunnsrisikoen forbundet med de klimaendringene vi nå er i ferd med å se, sier hun til slutt.
Hele rapporten/veilederen kan leses på klima2050.no
– Vi må snakke frem bygg og anlegg. Vi har bygget Norge i veldig mange år, og det har vi tenkt til å gjøre i lang tid fremover også. For drøyt ti år siden sa BI-professor Torgeir Reve om byggenæringen at den er «Norges største ikke-næring». Jeg tror vi er blitt mye mer synlig de siste årene enn hva vi var den gang, sier Rønneberg.
– Vi har imidlertid fortsatt mye å gå på. Ungdom bør vite at byggenæringen kan løse mange klimautfordringer. Næringen er fremtidsrettet, med plusshus og utslippsfrie anleggsplasser. Det må vi bruke, når vi markedsfører oss til de som skal velge utdanning og yrke.
– Vi må bli langt bedre til å fortelle alle de flotte historiene! Foreldre må se de positive tingene som skjer, før de snakker med sine barn om fremtidige valg. Vi trenger foreldrenes velsignelse.
Riktig karriererådgivning spiller også en stor rolle i kampen om de unge, mener Caroline Khoury Nilsen, politisk rådgiver for rekruttering og kompetanse i Byggenæringens Landsforening (BNL). Næringen har store og viktige samfunnsoppgaver som skal løses fremover. Det gir igjen et stort behov for arbeidskraft, over hele landet.
Foto: Julia Naglestad / Studio B13
– 40 prosent av våre bedrifter sier de mangler kvalifiserte fagarbeidere. Det betyr at dersom du tar svennebrevet, får du jobb. Karriererådgiverne på skolen kan ha avgjørende betydning for mange elevers studieretning og yrkesvalg. Disse rådgiverne må derfor ha kunnskap om næringen vår, hvordan utdanningsløpet er – og hva de unge kan gjøre både på kort og lang sikt. De må også kunne beskrive en hverdag på byggeplassen.
– Vi må vise at vi tar i bruk ny teknologi, og hvor viktig del av omstillingen til et utslippsfritt samfunn denne næringen er. Vi bygger fremtiden, samtidig som vi utgjør en viktig del av den.
Bedriftsledere må selge inn byggenæringen til en ny generasjon arbeidstakere på riktig vis. Byggenæringen har ikke råd til å la historier om lav lønn, useriøse entreprenører og ukurrant arbeidstid få etablere seg som «sannheter» utenfor næringen.
– Vi er en av de største næringene i Norge, men vi har mye å gå på når det gjelder politisk bevisshet. Vi må invitere politikere ut på våre prosjekter, i langt større grad enn hva vi gjør i dag. Vi må vise dem verdiskapningen som skjer, og hvilke valg vi må ta fremover både når det gjelder fagarbeiderutdanning og høyere utdannelse, sier Rønneberg.
Menn må snakke med menn om hvorfor det er viktig å rekruttere kvinner, og hva som skal til for at bedriftene skal lykkes med det. Det er ikke kvinnene som taper - det er næringen.
– Og det må bli slutt på machokulturen, som dessverre fremdeles preger deler av næringen. Menn må snakke med menn om hvorfor det er viktig å rekruttere kvinner, og hva som skal til for at bedriftene skal lykkes med det. Det handler med andre ord om holdninger, kultur og ledelse. Og det er ikke kvinnene som taper – det er næringen.
– Bedriftene trenger dyktige funksjonærer og fagarbeidere, både utførende og rådgivere. Byggherrene trenger dyktige bestillere. Av begge kjønn. I en slik situasjon er det ikke særlig smart å rekruttere kun fra halvparten av befolkningen. Det er å sette seg selv i en enda vanskeligere situasjon.
– AF-gruppen har en temmelig nykomponert ledelse og ung gjennomsnittsalder blant dem. Noe av det første de gjorde i den ledergruppen – som for et par år siden besto av kun menn – var å gå ut i Dagens Næringsliv og fortelle hvor mange av dem som enten var i, eller hadde tatt ut, pappapermisjon. Siden har de fått frem flere dyktig kvinner, som nå er i ledelsen. Resultatet er at AF-gruppen i dag har en konsernledelse som er veldig annerledes enn for bare to år siden. Det er et stjerneeksempel på hvordan det skal gjøres.
Rønneberg mener det er positivt at BNL jobber for å få bedriftene til å ta tak i dette på en god måte. BNL ser at det skjer mye positivt arbeid i næringen for å rekruttere flere kvinner, ifølge Khoury Nilsen. Det er også flere mannlige ledere som tar tak i dette. Flere ser lønnsomheten som kommer med økt satsing på mangfold:
– Mangfold gjør det enklere å nå en større kundegruppe, og erfaring viser at slike bedrifter jevnt over også tar bedre beslutninger. Det er ikke særlig smart å utelukke halve befolkningen i beslutninger om hva som skal bygges rundt om, og hvordan. Det er med andre ord svært viktig at vi har kvinner og menn i byggenæringen, som leverer til både kvinner og menn.
Bård Sverre Solem, sivilarkitekt MNAL hos Eggen Arkitekter AS har jobbet mye med bærekraft, miljø og miljøvennlige byggematerialer, og anbefaler at det samarbeides på tvers av sektorer og fagområder for å oppnå resultater. Det er mange baller i luften. og mange har fokus på reduserte klimagassutslipp. Situasjonen er den at alle tiltak er like viktige, fordi de i sum vil kunne løse utfordringene våre, sier Solem.
– Er det de kortsiktige eller de langsiktige effektene som er viktigst?
– Begge perspektiver er like viktige. Vi har hatt mye fokus på energibruk de senere årene som vil gi årlige gevinster og på sikt en betydelig redusert klimabelastning. Men samtidig trenger vi større fokus på dagens utslipp til f.eks. materialproduksjon ved nybygging og ombygging. Eksisterende bygningsmasse er en ressurs som bør utnyttes for å unngå produksjon av nye materialer. Samtidig må det utvikles nye produkter med lavere klimabelastning. Betong-, stål- og aluminiumsbransjen står for det desidert største utslippet til produksjon av byggematerialer i dag men de jobber iherdig for å nærme seg lavutslippssamfunnet med krav til lavere produksjonsutslipp. Trebransjen er kommet i siget og kan erstatte mye av de utslippsintensive materialene.
– Det er viktig at vi gjør flere ting samtidig: På den ene siden må vi se de store linjene, tenke overordnet og strategisk, og samtidig gå ned og fokusere på detaljene som f.eks. valget mellom gips- eller sponplater. Alt dette henger sammen i det store samspillet som naturen og miljøet er, og derfor blir det altså stadig viktigere å se det store bildet også.
– Betyr det at vi risikerer å lure oss selv, dersom vi har en overdreven fokus på detaljene?
– Ikke nødvendigvis. Men hvis vi utelater deler av perspektivet kan konklusjonene bli feil eller virkeligheten fordreid. Power House velger f.eks. å fokusere på energibalansen i sine miljøregnskap - som er et viktig perspektiv - men samtidig utelater de prosessutslippene til produksjon av materialer. For betong utgjør prosessutslippet 65% av den totale klimabelastningen og for stål og aluminium 85-90%. Dette utelates i energiregnskapet men er viktig å ta med i et miljøregnskap for å studere klimaeffekten. Treverk blir på sin side "straffet" fordi det representerer store mengder bundet energi som kunne blitt brukt til energiproduksjon framfor karbonlagring i bygg. Power House sitt fokus på energibalansen i bygg gir imidlertid viktige bidrag og kunnskap til utvikling av energigjerrige løsninger og klimagevinst på sikt.
– Det er viktig at vi gjør flere ting samtidig: På den ene siden må vi se de store linjene, tenke overordnet og strategisk, og samtidig gå ned og fokusere på detaljene, sier Bård Sverre Solem. Foto: Eggen Arkitekter AS
– Noen argumenterer for at man ved å bruke trematerialer, lagrer energi, og at det ikke er så positivt?
– Igjen handler det om å se det store bildet. Midlertidig karbonlagring i form av trematerialer i bygg er positivt inntil vi fører det tilbake til kretsløpet ved endt levetid. Da kan energien utvinnes. Vi trenger å utvikle gode og troverdige modeller for å se på alle sider av et bygg, slik at vi kan være sikre på at vi ikke narrer oss selv. Det er mange som ønsker å være bevisste i forhold til klimagass-avtrykkene vi har i våre fremtidige bygg, men vi trenger forenklede verktøy slik at alle i bransjen kan ta disse valgene.
– Hva er det så vi trenger for å utvikle bedre systemer for å fange dette opp?
– Vi trenger først og fremst objektive tall som forteller den hele og fulle sannhet. Her kan sentrale myndigheter bidra. Vi trenger for eksempel ikke en Nasjonal transportplan som oppfyller Parisavtalen ved at el-bilene og batteriene produseres i utlandet samtidig som vi i Norge reduserer drivstofforbruket og klimabelastningen innen transportbransjen med 40%. Vi trenger heller ikke en Nasjonal transportplan som legger opp til 37% økning i investeringer i infrastruktur samtidig som industri, bygg- og anleggsbransjen skal redusere sine utslipp med 40% innen 2030. Dette henger ikke sammen! Sektortenking kan pynte på tallene, men gi uønskede resultater i det globale perspektivet.
Vi trenger først og fremst objektive tall som forteller den hele og fulle sannhet.
Et annet eksempel er elektrifisering av oljeplattformer basert på vindturbiner og rasering av urørt natur. I stedet for å produsere strøm på sokkelen av kortreist gass (eller framtidige havvindturbiner) skal det eksporteres strøm fra land basert på økt strømproduksjon ved vindparker. Dette bidrar til redusert utslipp i Norge og "verdens reneste olje- og gassproduksjon" men gassen blir imidlertid eksportert og brent i Tyskland eller Storbritannia uansett.
– Dermed er det felles handling globalt som gjelder?
– Ja, Vi bor på den samme kloden og er avhengige av hverandre. Det vil være bedre å benytte resirkulert armeringstål fra Mo i Rana framfor nysmeltet stål fra Kina selv om utslippene belaster det Norske klimagassregnskapet. Sannsynligvis må det ilegges en kraftig CO2-avgift på utslipp av klimagasser slik at produsenter og de som utvikler klimavennlige produkter får et konkurransefortrinn. Vi må vel erkjenne at økonomien styrer de fleste valgene. Vi må derfor iverksette økonomiske tiltak for å styre skuta i riktig retning. Derfor vil jeg slå et slag for å tenke helhetlig, slutter Solem.
SE BLADARKIV