– Ønskedrømmen er å bare produsere gipsplater med resirkulerte materialer. Så får vi se om det vil la seg gjøre en dag, sier Bjørn C. Ottersen, direktør for logistikk og bærekraft hos Norgips i Drammen.

100 prosent gjenbrukt gips

De første skrittene mot en helsirkulær gipsplateproduksjon er tatt, selv om det er et stykke igjen før Ottersens ønskedrøm går i oppfyllelse.

Gipsplaten Norgips Standard Eco Recycled er laget med materiale som kun består av resirkulert gipsavfall fra norske byggeplasser. Den er utviklet i en prosess der Norgips har blandet inn en stadig større andel resirkulert gips på bekostning av ordinær naturgips.

– Utviklingsprosessen med tilpassing av produksjonen, har gått over de to siste årene. Vi oppskalerte litt etter litt, og testet underveis at gipsplaten oppfylte de tekniske kravene, sier han.

Gips er et materiale som kan gjenvinnes om og om igjen uten å miste sine egenskaper. Derfor oppfyller Norgips Standard Eco Recycled, som beregnes brukt til innvendige vegger og himling, de samme tekniske kravene som til en standard gipsplate.

Denne gipsplaten skiller seg altså ikke ut på kvalitet, men ved at den kun består av resirkulert gips.

– I tillegg til at den er produsert med biogass, føyer Ottersen til.

Sirkulær produksjon gir mening

Norgips har i flere år jobbet med å øke andelen resirkulert gips også i sine ordinære produkter.

– Våre produkter inneholdt lenge cirka 20 prosent resirkulert gips. Nå har vi gradvis økt andelen resirkulert gips til nær 30 prosent, sier Ottersen.

Sirkulær produksjon er en villet strategi.

– Vi valgte å satse på sirkulær produksjon fordi miljøgevinsten er lett å forstå for markedet, sier Mikael Blomgren, markedssjef i Norgips.

Gjenbruk av gips er konkret. Leverer du den brukte gipsplaten til resirkulering, i stedet for til deponi, får du en ny gipsplate i retur.

– Man trenger ikke faktakunnskap for å forstå at dette er smart å gjøre, sier Blomgren.

En bonus er at økt gjenbruk sparer naturen for inngrep.

Logistisk utfordring

Produksjonen av Norgips sin nye gipsplate og en ordinær gipsplate er lik. Råmaterialet i konteineren, gipspulveret, er også likt. Det er opprinnelsen til gipspulveret som skiller dem.

Ambisjonen er å øke produksjonen av miljøvennlige gipsplater. Det som begrenser produksjonen, er tilgangen på brukt gips.

– Vi har samarbeidet strategisk med Norsk Gjenvinning siden 2017. Den store utfordringen blir å legge til rette for stort nok volum med returgips fra norske byggeplasser, sier Blomgren.

Ifølge Ottersen får Norgips i dag tak i mellom 50-60 000 tonn gjenvunnet gips, som dekker dagens produksjon. Det anslår han representerer rundt 40 prosent av gipsen som kastes på norske byggeplasser.

– Målet er å få tak i mer av returgipsen. Det finnes deponi for gips som er ekstremt billige, men det er meningsløst å grave ned det vi kan bruke til ny produksjon. Samtidig er Norge et langstrakt land. Det kan bli for kostbart å hente gipsavfall fra nord. Avfallshåndteringen blir et logistikkprosjekt som også må lønne seg, sier Ottersen.

Han mener også at en avgift på deponering av gipsavfall, slik de har i Sverige, vil gjøre en returmodell av gips mer attraktiv.

I dag får Norgips resirkulert gipspulver fra Norsk Gjenvinnings anlegg i Holmestrand, basert på brukte gipsplater fra Trondheim i nord til Mandal i sør.

Grønn logistikk

Norgips Standard Eco Recycled er et av fem ECO-produkt hos Norgips som produseres ved hjelp av biogass fra Skogn i Trøndelag.

– Før vi produserer et ECO-produkt, tømmes anlegget for naturgass. Så bytter vi tilbake når vi skal produsere ordinære produkt igjen, sier Ottersen.

ECO-produktene leveres med grønn transport, på lastebil som kjører på biogass, eventuelt kombinert med elektrisk tog hvis leveransen går til byer som Bergen eller Trondheim.

– Vår modell for miljøvennlig produksjon inkluderer transporten ut til kunden. Det er en del av vårt tilbud til markedet, sier Blomgren.

Norgips Standard Eco Recycled ble lansert i midten av desember 2024.

– Interessen har vært positiv, og vi har allerede fått inn større bestillinger til byggeprosjekter i 2025, sier Ottersen.

– Hydro CIRCAL 100R er et eksempel på vår innovative ånd. Vi søker å utfordre bransjen og samtidig gi våre kunder de beste forutsetningene for å være konkurransedyktige. Sammen vil vi omdefinere fremtidens bygninger med lavest mulig karbonutslipp.

– SAPAs hovedkontor har gjennomgått en stor forandring og er nå først i Skandinavia med dette lave karbonavtrykket. Hovedkontoret er dessuten bygget med det nye fasadesystemet TENTAL, som lanseres i 2024. Dette innovative fremskrittet er en direkte følge av vårt engasjerte arbeid for en mer sirkulær byggebransje. Ved å benytte Hydro CIRCAL i vårt standardsortiment viser vi at SAPA har et sterkt engasjement for en sirkulær økonomi og en mer bærekraftig fremtid. Vi er stolte av å være ledende i bransjen, og ser frem til å fortsette å drive innovasjon for en mer bærekraftig byggebransje, melder SAPA.

 

– For å bidra til å løse klimakrisen, må vi tenke annerledes. Vi må øke interessen for verdien av de byggene som allerede står der, og forstå hvilken gullgruve de er. Gjenbruk av bygninger og byggematerialer er et av de viktigste virkemidlene byggenæringen har for å redusere CO2-utslipp, konstaterer Erik Fenstad Langdalen, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Han er klar på at unge arkitekter må forberedes på en virkelighet som krever radikalt nye tilnærminger til både bygging og bevaring. Blant annet ser han et stadig økende behov for å knytte klimaarbeid og kulturminnevern tettere sammen.

Langdalen arbeider blant annet med restaurering og gjenbruk av historiske trebygninger, både i sin arkitekturpraksis og som eier av en fredet gård på Dovre. I tillegg jobber han med en rekke transformasjonsprosjekter som ferdigstilles i tiden fremover, blant annet den tidligere amerikanske ambassaden, restaurering av Dombås kirke og det nye Posten Moderne-museet i Trondheim.

I tiden som kommer blir det helt andre ting enn fasadens patina eller estetiske aspekter som veier tyngst, tror han.

– Det er ikke bare verneverdige bygg som må bevares. Den store bygningsmassen består først og fremst av bygg fra 50-tallet og utover. Dette er også bygg med historisk verdi, og selv om de sårt trenger oppgradering, er det kvalitetsarkitektur med til dels eksepsjonelle materialkvaliteter som vi aldri kunne oppnådd innenfor dagens budsjetter. Det må vi utnytte.

Marked i endring

Som i andre deler av samfunnet, har gjenbruk gått fra å være en nisje, til å bli trendy på relativt kort tid.

– Det er ikke mange år siden nesten alle gårdeiere sa at gjenbruk ikke var aktuelt, fordi det ville bli langt dyrere enn å bygge nytt. Slik er det ikke i dag. Selv om kostnadsspørsmålet fremdeles er et viktig tema, har gjenbruk nå blitt en verdidiskusjon. Det er en stadig økende forventning blant eiendomsforvaltere og byggeiere om å satse på gjenbruk, og vi må finne rasjonelle måter å gjøre det lønnsomt på, sier Langdalen.

For å utnytte mulighetene, kreves bevissthet fra brukere og eiere, og økt kompetanse blant arkitekter og andre rådgivere. Det er en holdningsendring, påpeker Langdalen. Han nevner landets første fullskala ombruksbygg i Kristian Augusts gate 13 i Oslo som et av de forbildeprosjektene som bidrar til å skape synlighet, og vise i praksis hvordan ombruk kan la seg løse på gode måter.

– Det å bevare gamle og brukte bygg krever like stor grad av kreativitet som å lage nye. For arkitekter betyr det at de må trå inn i andre arkitekters allerede etablerte verk, noe som krever en helt annen måte å tenke på. Det er spennende.

Økt tverrfaglig samarbeid

For å lykkes med transformasjonsprosjekter, blir det helt nødvendig å øke samarbeidet på tvers av fagfeltene.

– Gjenbruk stiller nye krav til dialog mellom aktørene i bransjen. Vi må samarbeide på nye måter for å forstå byggene som skal ombrukes, gjennom analyser og vurderinger på alle nivåer, fra planleggingsfasen til drifts- og vedlikeholdsfasen. Hvem skal bruke bygget, og hvor lenge? Hvilke materialer skal vi bruke og hvordan skal de kunne plukkes ned, tilpasses eller gjenbrukes mange år frem i tid? Det krever et helt annet tankesett, men er nødvendig for å kunne planlegge godt og spare tid og penger på sikt, mener Langdalen.

For å få til dette, er det helt sentralt å jobbe scenariobasert, og ta høyde for uforutsette aspekter. For bak veggene i gamle bygg dukker det som regel opp overraskelser, og risikoen øker vesentlig sammenlignet med å bygge nytt.

– Det må vi lage strategier for å håndtere. Det holder ikke å sitte i hver sin silo med hvert sitt fagfelt, vi må samle eiere, brukere, entreprenører, byggingeniører, historikere og arkitekter rundt samme bord.

Krever ny kompetanse

Utviklingen krever også en radikal endring i utdanningsløpet, noe Langdalen og kollegaene på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo allerede er i gang med. Ved å utstyre studentene med kompetanse som strekker seg fra arkivarbeid, tolkning av gamle tegninger, oppmåling og registrering til dyptgående analyser av bygg, forbereder de en ny generasjon arkitekter på å møte morgendagens utfordringer.

– Vi som jobber med den faglige utviklingen må være i forkant med eksperimentering, forskning og utprøving. Det er kjempespennende, og vi ser at arkitektstudentene våre synes det er en meningsfylt og bærekraftig måte å jobbe på.

Tilbake til røttene

De siste par hundre årenes byggebransje har vært en katastrofe for klima og miljø, mener han.

– Det spørsmålet vi alle må stille oss nå, er hva vi skal gjøre annerledes. Vi må endre gamle vaner. I tiden fremover tror jeg vi kommer til å vende tilbake til en slags urarkitektur, basert på grunnleggende bærekraftige prinsipper for hvordan vi skal bygge. I økende grad kommer vi til å se på eksisterende bygg som ressurser, som vi kan dra nytte av videre, både med tanke på byggets potensial og dets historie.

– I den store sammenhengen, vil de siste 200 årene kanskje fremstå som et blaff.

Tekst av Lars Sandved Dalen, seniorrådgiver i NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi).

Første gang jeg møter Ola Stedje Hanserud kommer han kjørende i en sølvgrå Skoda Octavia stasjonsvogn med henger. Kobberrød Fjellreven anorakk, gråbrun høyhalset ullgenser med glidelås helt opp, kortklipt hår, litt skjegg, rolige øyne og mye smilerynker. Ola er fra Hallingdal, nærmere bestemt Nesbyen, men høres ut som Odd Nordstoga når han snakker (synes jeg, da). Det er tidlig i oktober, og vi skal på fyllinga og plukke plank.

Ola hadde avtalt med han som kjører gravemaskinen på gjenvinningsstasjonen; det var helt ok at vi kom og plukket materialer. Maskinføreren skulle gjøre klart, legge frem paller og dørkarmer og sånt – litt avhengig av hva som hadde kommet inn den siste uka. Ola hadde forklart ham hva det var til; et mikrohus.

Og ikke et hvilket som helst mikrohus. Mest mulig av interiøret skal være brukt, og for eksempel kjøpt på Finn; gulv, tak og vegger skal bygges med resirkulerte materialer – slike du finner på fyllinga.

Vel inne på gjenvinningsstasjonen kjenner jeg meg liten. Lastebillass med paller kjøres frem på den store asfaltplassen, tømmes og trevirket sorteres av vår mann, maskinføreren. Den vesle timen vi er innom kommer tre–fire ladninger med paller og annet, nærmest ubrukt, treverk, som så helles ut på asfalten, skyfles sammen i hauger og, ja, som sannsynligvis ikke blir brukt om igjen, men går direkte til brensel.

Vi plukker ut og samler sammen de mest kurante plankene. Noen store to-tom-fire og noe tre-tom-seks som kanskje kan bli en del av fundamentet til mikrohuset, noen plater som kan bli til vegger eller som underlag til gulv. Ikke store fangsten, men en god start. Ferden mot et ferdig mikrohus av resirkulerte materialer har begynt.

Gjenbruk av bygningsmaterialer

Hvert år hogges det rundt ti millioner kubikkmeter tømmer i Norge. Hogstmaskinene sorterer ut de beste tømmerstokkene til sagtømmer. Trærne felles, barkes, sages, skjæres og høvles til nye planker, takstoler og stendere, til stadig flere nye hus og hytter og kjøkken­inn­red­ninger. Den nest beste kvaliteten av tømmerstokker går som massevirke til treforedlingsindustrien, slik som Norske Skog Saugbrugs papirfabrikk i Halden og Borregaard i Sarpsborg. Den dårligste tømmerkvaliteten – tømmer som kanskje også er angrepet av sopper, slik som rotråte – blir til energivirke i form av ved, flis og pellets, som så benyttes i oppvarming av hus, skoler og kontorbygg. Restene fra sagbruk og papirfabrikker, slik som bark og høvelspon, benyttes i dag til oppvarming og til sponplater.

Ideelt sett burde trevirke av tømmer inngått i varige produkter i bygninger med lang levetid. På den måten lagres karbonet lenge. Og ikke som nå, hvor mye går til engangsprodukter, slik som paller og emballasje, eller bare får noen få år i bygningskroppen før de blir returnert til gjenvinningsstasjonene og deretter brent i et forbrenningsanlegg.

For det er mye plank som pælmes. Under en tredel av avfallet på norske gjenvinningsstasjoner tømmes i containere merket treavfall. I 2020 gikk 18 prosent av treavfallet vårt til material­gjenvinning, noe som økte til 27 prosent i 2021.

– Trevirke er en stadig økende fraksjon hos oss, sier skiftleder Thomas Dunker ved Follo RENs gjenvinningsstasjon på Bølstad i Ås.

Dunker forteller at økt byggevirksomhet og oppussing har gjort at nettopp trevirke er en av de aller største avfallsfraksjonene.

– Trevirke utgjør et sted mellom 30 og 40 prosent av alt avfallet vi får inn, så det blir en enorm mengde i løpet av et år, sier skiftlederen.

Mye av trevirket som samles inn går til energigjenvinning, og noe blir sendt til utenlandet.

– I dag går rundt 70-80 prosent av treavfallet vårt til energi, sier Lone Ross, forskningssjef ved NIBIO og prosjektleder for CircWOOD .

Målet med norsk avfallspolitikk er å få til mer materialgjenvinning, og i CircWOOD-prosjektet skal forskerne undersøke nærmere hvor mye returtre som kan komme bedre til nytte i fremtiden.

– Målet er å sørge for at mer av treavfallet kan gjenbrukes i nye produkter, sier Ross.

I perioden 2013-2030 økte mengden treavfall fra byggenæringen til nærmere 200 000 tonn per år. Når det gjelder treavfall, så blir en tredel generert av byggenæringen, mens resten kommer fra private husholdninger, servicenæring og industri.

– Det ideelle hadde vært om mye mer ble gjenvunnet, men høye kostnader, mangel på teknologi og begrensinger i regelverket hindrer mer ombruk og gjenvinning av bygningskomponenter og avfallsfraksjoner, sier forskningssjefen.

Mer matolje i maskineriet

Med doktorgrad i industriell økologi fra NTNU, og fast jobb som forsker på NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, har mikrohusbygger Ola Stedje Hanserud lenge vært kjent med hvordan samfunnet vårt påvirker miljøet og naturressursene. Forskningen hans kretset rundt hvordan vi mennesker påvirker miljøet gjennom matsystemet – fra åker via tallerken til håndtering av matavfall og avløpsvann og resirkulering tilbake til åkeren igjen.

– Me treng ein meir sirkulær økonomi rundt korleis me bur, produsera og konsumera.

For all kunnskapen forplikter, og Ola ønsker å yte sin skjerv.

– Eg vil heller være ei dråpe matolje i det maskineriet enn eit sandkorn. Eg har lyst til å omsette ord til handling, og eg trur eg blir eit lykkelegare menneske av det.

I løpet av det neste året skjer det mye i Olas liv. Han forlater forskningen, selger leiligheten på Ås og kvitter seg med overflødige eiendeler, blir øko-gründer og daglig leder i oppstartfirmaet EcoDo, mottar stipend for å skrive bok om hvordan bygge mikrohus – og så begynner han selv å bygge – mikrohus på henger.

Håndlagd vedovn og spesialtilpasset interiør

Det er januar, vinter, og ute på en snøfylt og islagt vei foran gården Hoxmark i Ås kommune, sør for Oslo, står et ferdig mikrohus – Ola Stedje Hanseruds nye hjem – montert på henger, klar for transport. Over ett år har gått siden vi var på fyllinga sammen. Sakte og sikkert har skjelettet av mikrohuset blitt kledd, isolert og innredet. Mye av interiøret er på plass. Fasaden ferdig montert.

Denne gangen har Ola fått med seg NIBIOs treteknolog og soppekspert Lone Ross på befaring. Hun skal undersøke fuktforholdene i mikrohuset.

– Oi, du har fått bad! Det har skjedd masse nå, Ola. Du har jobba fælt, sier Lone.

– Det har blitt ein del daga og tima her inne, det har det. Det er moro når det begynner å ta form og eg ser at det er her eg skal bu, svarer Ola.

Han er relativt rolig når det gjelder fuktproblematikken.

– Eg ser at det sug inn ein del fukt i endeveden. Men eg trur ikkje eg gjer noko meir med det før til våren, når det får turka ordentlig opp.

Lone og Ola inspiserer yterkledningen. Det røde, utvendige panelet, som er skråstilt, er hentet fra en hundre år gammel rivningsklar låve i Kviteseid.

Taket er fint, med forseggjorte beslag, vinduene av ulik alder, bredde og høyde, for alt er kjøpt på Finn. Inne er det hems til soverom, bokhylle, bad med dusjhjørne og vifte, kjøkkenbenk, utslagsvask og induksjonstopp med to plater; stekeovn på motsatt vegg i lag med kjøleskap. Gulv­plata foran den vesle håndlagde vedovnen er hentet fra peisen hjemme på Nesbyen, og det fyres med femten centimeter knøtteved.

Det hele er lite og fint, søtt og røft.

Selv sikringsskapet er i miniatyr. I det hele tatt – kontrasten mellom Ola Stedje Hanseruds 1,86 på strømpelesten og alt det lille og trange er slående. Hvordan bevege seg rundt uten å ramme kanter og tak?

– Ser du den der?

Ola peker mot et rødt sår ved tinningen.

– Eg begynner å bli kjent med den kanten ved veggen som stikk ned når eg går ned frå hemsen. Eit par omganga te så trur eg at eg sikkert har lært, å bli kjent med den riktige bøygen.

Ifølge Direktoratet for byggkvalitet er et mikrohus en frittliggende bolig på inntil 30 kvadratmeter. Utfordringen inne blir dermed å finne plass, slik at dører og skuffer åpner og lukker uten å komme i veien for hverandre. Ola planla mikrohuset i 3D, for å kunne forestille seg hvordan det kom til å bli. Blir det nok plass opp under taket til å sitte i senga, for eksempel?

– Eg har blant anna sittet mot ein vegg og prøvd å måle min eigen høgde i frå rumpa og opp for å se om eg kan sitte i senga, sånne ting. Så man må berre prøve seg fram.

– Og så er det treningsbjelken.

Som lidenskapelig fjellklatrer har han egen tverrbjelke oppunder stuetaket der fingertreningen kan foregå ufortrødent.

– Det var ein ting eg var heilt sikker på i fra starten. Det måtte eg bare ha med – eit eller anna klatreaktig. Så da ble det to-tom-seks. Det er vel den mest solide planken i heile huset.

– Der skal eg henge og dingle – i fingerbrettet.

Ola demonstrerer. Han løfter seg opp. Men det er akkurat som om han ikke bruker krefter i det hele tatt – at det kun er skjelettet som beveger kroppen helt ubesværet opp – og det smilende ansiktet dukker opp over klatrebjelken.

Kommer i klem med kloakk og kommune

Mange ville kanskje tenke at den største hindringen på veien mot mikrohus ville vært banken. Å få lån med sikkerhet i et lite hus, ja, nærmest en brakke på en henger – og uten egentlig å eie grunnen huset står på – er nok en utfordring. Men i Olas tilfelle er det et helt annet vesen som stikker kjepper i hjulene. Kommunale avløpsregler – eller rettere sagt, manglende regler tilpasset midlertidige små boliger som mikrohus – er en stor utfordring.

De fleste mikrohus har et toalett som ikke bruker vann, og toalettet genererer dermed heller ikke avløpsvann, det som betegnes som svartvann. Gråvann, avløpsvannet fra dusj og oppvask produserer et mikrohus relativt lite av. Hvordan kan kommunen legge til rette for midlertidige løsninger for noe som vanligvis har vært bestandig og varig – og ment å stå stille lenge på samme sted? Olas hus har kompost–do med lagring og kompostering i lukket bygning ute – og det lille av gråvann går ut i bakken. Uten håndtering av gråvannet får imidlertid ikke Ola brukstillatelse. Og det er her hunden ligger begravet – hvordan skal man som mikrohuseier tolke reglene og lovene? En streng tolkning blir veldig dyrt; å drite i det hele – som enkelte kanskje gjør – gir dårlig samvittighet.

– Ein løsning er å stå ulovleg, men det er ikkje nokon behageleg situasjon å være i. Og kanskje forsvinn det lenger og lenger bak i bevisstheten? Akkurat nå vil eg gjerne gjøre det på ein ordentleg måte.

Får egen plass til hus på platting

Etter finansiering, bygging, vann og avløp er neste utfordring selve transporten av mikrohuset. Ola har planlagt flytting fra byggeplassen på Ås til tettstedet Skedsmokorset i nærheten av Lillestrøm, litt nord for Oslo. En egen sjåfør, spesialisert på transport av mikrohus, kommer om bare få dager – og reglene er strenge for hvor mye en henger kan bære og tilhengerfestet tåle. Vekten av hus og henger skal ikke overstige 3500 kilo.

– Eg hadde tenkt å legge parkett inne også, før det ble frakta opp, men sjåføren ville ha minst mulig vekt. Det er antageleg allereie over den grensa.

Men hvordan finner man et sted å sette opp mikrohuset sitt?

Ola fant sitt nye hjem gjennom nettsidene til Debio – organisasjonen som kontrollerer og godkjenner økologiske bondegårder i Norge. Gården Brånås Søndre har spesialisert seg på økologiske grønnsaker og jordbær i tunnel, andelslandbruk og frittgående gris; varene selges på Bondens marked i Vika i Oslo. På Facebook skriver de: «Vårt mål er god dyrevelferd og rene råvarer dyrket på en måte som styrker både helsa vår, det lokale naturmangfoldet og matjorda på gården – slik at den kan gi rike avlinger også i fremtiden.»

– Det er veldig fint. Trivelege folk, og så hadde dei ein platting, ein flekk som kunne passe til eit mikrohus.

Oppå Brånåsen står det mikrohus

En solfylt morgen i april reiser jeg med Ruters syregrønne rute 400 fra Oslo bussterminal til Skedsmokorset for å besøke Ola i hans nye mikrohushjem. Medbrakt: to solskinnsboller til kaffen.

Sist vi snakket sammen var det vinter og huset skulle fraktes på henger fra Ås og hit.

– Da var jo spenninga om vekta var under eller over lovleg grense. Og så tok me den jo på ei vegvekt, og då låg den jo under – så det var jo ein stor lettelse – bokstaveleg talt, he-he.

– No ligg den nok over. Men no skal den stå stille, så det har ingenting å si.

Vel oppe på selve Brånåsen runder vi en rød driftsbygning der grunneieren leier ut lokaler til lokale firma; boligstyling, vaktmestertjenester, hundetrening. Videre langs veien: en stall, en hesteklubb og jordbær i tunnel. Og der ser jeg dét, mikrohuset; fint plassert i en lund av bjørk og lønn. Utsynet er vidt, fra soloppgang til solnedgang; det er nærmest 360 graders utsikt. Rett vis-a-vis, et lite jorde der frilandsgrisene på gården til sommeren skal gå. En mann i minigraver planerer langs veien. Frost og tele gjorde bakken så mjuk at huset holdt på å velte i møte med Romeriksvåren.

– Her blir det litt jobb utover. Eg har lurt på å kanskje få kjørt på med noe pukk i innkjørselen. For eg drar med meg sand på veg inn, selv om eg prøver å banke av meg så godt eg kan.

Jeg tar av meg skoene på trammen og trår direkte inn i kjøkkenkontorstua. Til venstre oppunder taket, klatrebjelken, påmontert klatrebrett til trening av fingerstyrke. Vi har frem til klokken tolv. Da har Ola avtalt lunsjklatring med en venninne.

– Det er berre ti minutter herfra. Eit sted som heter Hvalsberget. Det er et nybegynnerfelt – og det er helt ok. Eg tenkte å runde det feltet i sommar. Eg må klare alle rutene der. Når det er så nærme så må ein jo bare sette sånne mål.

– Hva det var som fikk deg til å ville flytte inn i et mikrohus?

– Eg syns ideen er veldig forlokkande; det å klare seg på mindre areal. På ein måte ta mindre plass her i verden. Eg har òg følt på at eg har hatt altfor mange ting. Det å flytte inn på eit sånt areal tvinga ein jo til å måtte kvitte seg med masse. Så den prosessen har eg likt veldig godt.

– Det har òg vøre sånn at eg opp gjennom, og gjennom studiene på Ås og på NTNU, har fått ein aukt bevissthet rundt ressursbruk. Og så har eg sett meir og meir at eg har lyst te å vera ein del av ein bevegelse med større bevissheit rundt kå ein eig og forbruka tå ting i den her verden her. At me tilnærme oss det på ein anna måte.

– Og då må eg starta med meg sjøl. Då kan eg ikkje gå rundt og syns om alle andre, og så ikkje gjøre noko med det her.

– Noko ta're tidlegaste minne eg har om ein miljøbevisstheit eller ein økobevisstheit, var ting eg såg på TV – med regnskogen i Amazonas og den nedhoggingen, den flatehogsten, som eg syns var heilt villt, og på ein måte feil.

– Så det har nok kømme gradvis. Og det er sjølforsterkande. Altså, du les meir om det, du lærer meir om det, du ser at det her er faktisk viktigare enn eg nokon gång har trudd.

– Og med kunnskap så kjem på ein måte ein slags følelse tå at du er forplikta te å gjøre noe.

– Ikkje det at eg føle at det her er eit stor offer, eller at det her er ein sånn derre 'No tar eg ein for laget', liksom, ved å bu her. Eg har jo lyst til å bu sånn òg. Så det er ikkje sånn at eg sitt her og er bitter for at: 'Nå må eg leve sånn, og alle andre kan liksom slå ut håret'. Det er det på ingen måte.

– Eg trur heller at eg kjem til å trivast veldig godt her, og i hvert fall når det uteområdet her begynner å bli litt grønnare.

– Eg har litt meir kaffi, vil du ha?

Jeg reiser meg opp fra brinken i stua, strekker ut armen med koppen over kontoret mot Ola som nå sitter på kjøkkenet. Lukten av varm kaffe og lyden når den helles. Jeg nikker mot de to siste bitene av solkinnsbollen.

Jeg spør hvordan han ser for seg framtida.

– Eg har jo ein stund tenkt at eg har lyst på eit småbruk, etter kvart. Som veldig mange andre som sit og drømmer om dét. Og da er det jo ein mulighet å kanskje ta med seg det huset her, da, og kanskje bruke som eit gjestehus eller leier ut. Det er ein muligheit.

– Eg likar godt den der tuntanken. Det er jo ein gammal norsk boligform, som me har mista litt. Det at ein bur fleire rundt eit tun og har felles, ja, at ein deler på nokon ting og ein har eit felles bryggerhus, at ein har eit slags fellesskap.

– Så det er noko eg kanskje har lyst til å utforske. Og før eg blir for gamal til det. Så eg ser jo på det huset her som litt midlertidig for min del. Men kven veit? Kanskje blir det lengre enn det eg trur? Det er ikkje så godt å si.

Klokken er tolv. Intervjuet er ferdig. I enden av grusveien i bånn av Brånåsen sitter venninnen Hilde i en mørkegrønn Nissan Leaf og venter. Sammen skal de ut i det fine vårværet for å utforske fjellveggen Hvalsberget sammen. Jeg blir med for å fotografere Ola i fjellveggen. Det er imponerende å se ham smyge seg langs granitten mens han sikrer ruta med tau og karabinkroker. Akkurat dét utstyret er nok ikke kjøpt på Finn, tenker jeg i det jeg går ut av den snøfylte skyggen av Hvalsberget og inn i vårsola igjen og bort til bussholdeplassen på den andre siden av riksveien.

– Om vi ønsker å oppfylle kravene om gjenbruk som EU har satt er vi nødt til å ta tak i avfall fra byggenæringen, og da spesielt betongavfall. Enorme mengder betong vil havne på deponi om vi ikke har alternative løsninger. Betong er en verdifull ressurs som det krever mye å produsere. Den må derfor ombrukes i størst mulig grad, sier seniorrådgiver Cathrine Eckbo ved Norges Geotekniske Institutt. Hun tar doktorgrad i betonggjenvinning ved NMBU.

Erstatte pukk

Det er flere som forsker på metoder for å øke betonggjenvinning. Eckbo ser på muligheten for å bruke betong som baselag for å redusere sur avrenning fra syredannende bergarter og miljøkonsekvensene av å gjenvinne betong i blant annet bygging av vei, slik at miljøgifter ikke spres i naturen. Hun opplever at det er vilje og initiativ i betong- og byggebransjen til å øke gjenvinningsgraden.

– Det er også mulig å bruke betong i stedet for pukk i for eksempel bygging av vei, støyvoll og parkeringsplasser. I tillegg kan det brukes til utfylling. Dette gjøres noe i dag, sier hun.

Krom 6

De største utfordringene er regulatoriske. Det mangler et regelverk som fremmer gjenvinning. I dag er det tunge, krevende og kostbare prosesser, og mange ender med å sende betongen på deponi selv om de ønsker å gjenvinne. I tillegg finnes det miljøutfordringer. Betong som er synlig forurenset av oljesøl eller maling kan ikke gjenvinnes. I tillegg inneholder betong en del uønsket krom 6.

– På NGI har vi gjort forskning som viser at det lekker en del krom 6 ut av knust betong, men vi så også at når betongen utsettes for en miljøforandring immobiliseres så og si alt kromet, slik at den utgjør liten eller ingen kilde til forurensning. De kjemiske forutsetningene som må være på plass for at krom 6 skal kunne spres, ble borte. Dette skjer når man blander betongen med organisk materiale, slik man ofte gjør når betongen brukes til veibygging, støyvoll og lignende.

Positive effekter

Det forskes mye på alternativer til sementen i betong, noe som vil ha god klimaeffekt. Løsninger for å bruke gammel betong i ny betong, slik man er på god vei til å finne, vil gjøre betongproduksjonen mer bærekraftig og samtidig bedre avfallsregnskapet.

Av positive effekter av økt gjenvinningsgrad nevner Eckbo følgende:

• Redusert uttak av jomfruelig materiale i form av pukk, som er en ikke-fornybar ressurs.
• Redusert klimaavtrykk fra betongbransjen.
• Reduserte utslipp i forbindelse med transport av avfall fra byggeplass til deponi.
• Kostnadseffektivitet dersom regelverket endres for å fremme gjenvinning.
• Bedre deponikapasitet til det avfallet som faktisk må deponeres.

Fornye regelverket

Boy-Arne Buyle er laboratorieleder på materiallaboratoriet ved Norges arktiske universitet, UiT, i Narvik. Der jobber de med å lage betong som er hundre prosent resirkulerbar.

– Vi kan hvis vi vil. Det som begrenser betonggjenvinningen er standardverket NS-EN 206, som setter sterke begrensninger på hvor mange prosent tilslag man kan ha. Regelverket må fornyes i takt med utviklingen, sier Buyle.

I forbindelse med Circulus-prosjektet i Bodø, der ny flyplass skal bygges og NATO-basen og den gamle flyplassen skal rives, er UiT involvert i et forskningsprosjekt på hvordan man best mulig kan utnytte rullebanen av betong.

– Grus og pukk er ikke-fornybare ressurser. Hvis man skal tenke sirkulær økonomi er det lureste å få mest mulig ut av betongen man allerede har produsert.

Endre funksjon

Betong som er støpt før CE-merkingen ble innført på begynnelsen av 1990-tallet har store variasjoner i kvaliteten. Det utfordrer gjenbrukspotensialet.

– Det er lettere å gjenbruke betong når man skal rive det som er produsert de siste årene. Men siden betong skal stå i hundre år, tar det en stund før vi er der. Det beste er å bygge i betong og aldri rive det. Man bør heller endre funksjonen til bygningen. Enhver kubikk betong du lar ligge gir store klimabesparelser. Det ses også på løsninger for å prefabrikere betongelementer, og montere dem sammen i stedet for å støpe dem sammen. På den måten kan de senere demonteres og brukes på nytt, konkluderer Buyle.

Hvert år produserer og importerer vi titusenvis av tonn plastpellets for produksjon av isolasjon. Samtidig sender vi isolasjon tilsvarende en tredel av det vi bruker, til avfallsdeponi og forbrenning.

– For å hindre at så store mengder plastavfall går til forbrenning og deponi, trenger vi nye løsninger for avfallshåndtering- og sortering, ombruk og materialgjenvinning. Det vil være bra både for miljøet og for næringen, sier Birgit Risholt.

Hun er seniorforsker i SINTEF og leder prosjektet "Sirkulær EPS" hvor målet er å gjenvinne EPS (plastisolasjon, kjent som isopor) fra bygg og anlegg. En sirkulærøkonomisk verdikjede vil gi både økt tilgang på isolasjonsmaterialer og mindre behov for kostbar deponering av avfall etter riving. Det vil også gi en bedre forvaltning av naturressursene, mindre miljøødeleggelser og lavere klimagassutslipp.

Forskere i SINTEF skal sammen med næringen finne løsninger for ombruk, resirkulering og byggetekniske løsninger som er tilpasset fremtidig ombruk og materialgjenvinning.

EPS er spesielt godt egnet for gjenbruk

Det globale behovet for EPS til bygg øker, blant annet som følge av energieffektivisering. EPS er i utgangspunktet et 100 prosent resirkulerbart materiale og dermed godt egnet for gjenbruk. I mange tilfeller vil plastisolasjonen ha lengre levetid enn det bygget hvor den er benyttet. Materialer som ikke er forurenset, bør kunne brukes direkte som isolasjon, kvernes opp og brukes til andre formål eller resirkuleres til nytt råmateriale.

– I prosjektet vil vi derfor analysere brukt EPS og finne løsninger for resirkulering som sikrer en sirkulær og bærekraftig ressursbruk, sier Risholt.

Hele næringen må med

Prosjekteier Bewi (tidligere Jackon) er en av bedriftene som leverer byggesystemer og isolasjonsløsninger til bygge- og anleggsbransjen. Nå ønsker de å gå foran for å ta i bruk brukte materialer. Målet til Bewi er å bruke 50 prosent resirkulert råstoff i produksjonen av EPS, noe som er mer ambisiøst enn dagens krav i regelverket. For å nå dette målet er de avhengig av å få tilgang til mye EPS-avfall fra byggenæringen, både fra nybygging og rivning.

Men brukt EPS er spredt rundt i bygninger i hele landet, materialene er voluminøse og dermed kostbare å transportere, og brukte materialer kan være forurenset av skitt eller kjemikalier. Derfor trengs det en logistikk både for å komprimere EPS før transport, samt et system for å sortere bort forurensede materialer.

– Vi er veldig glade for å ha med Optimera og Franzefoss Gjenvinning i prosjektet, og vi skal finne løsninger for logistikk sammen. Men for å få tak i nok brukt EPS så må hele verdikjeden med, og vi trenger enda flere samarbeidspartnere, sier Tone-Cecilie Lie som er senior sustainability manager i Bewi.

Kartlegger potensialet for gjenbruk

SINTEF er prosjektleder og forskningspartner og skal kartlegge bygningsmassen for å finne ut hvor mye EPS det finnes og hvor stort potensialet for gjenbruk er. Det er også viktig finne ut om materialene kan brukes som de er eller om de må det bearbeides på noe vis. Og ikke alt kan gjenbrukes.

– Før vi kan ta i bruk EPS fra riving, må vi være sikre på at de ikke inneholder helseskadelige stoffer. Vi vet for eksempel at en del EPS fra 1980-tallet inneholder bromerte flammehemmere. Det kan vi ikke putte inn i nye bygninger, sier Birgit Risholt.

Ulike byggetekniske løsninger med resirkulerte materialer skal testes i laboratoriet. Forskerne skal også kartlegge kostnader, markedsscenarioer og behovet for å tilpasse regelverket for enklere resirkulering og omsetning av brukte materialer.

Etterlyser EPS fra riving

Bewis fabrikk i Fredrikstad har allerede startet opp prøveproduksjon av EPS med resirkulert råstoff. Da prosjektpartnerne møttes i begynnelsen av juni, kunne de bruke erfaringene til å legge videre planer for forskningsaktivitetene.

– Vi kommer til å trenge mye brukt EPS fra riveprosjekter, så skal du renovere et stort tak eller rive et bygg hvor det er EPS i grunnen eller i bygget, ta gjerne kontakt med oss, sier Risholt.

TW Gruppen har investert omtrent 120 millioner kroner i et gjenvinningsanlegg for gravemasse på Disenå utenfor Oslo. Anlegget skal være i full drift i løpet av andre kvartal 2023. Resirkuleringsanlegget er et av kun to på Østlandet.

TW Gruppen har som mål å levere konsoliderte inntekter på 205 millioner kroner og driftsresultat på 36 millioner kroner i 2023, og forventer å øke dette til 270 millioner kroner i inntekter og driftsresultat på 65 millioner kroner i 2024.

– I dag er Norge dårligst i klassen når det kommer til resirkulering og gjenbruk av gravemasser som sand, grus, leire, sement og stein. Norske myndigheter legger imidlertid stadig mer press på utviklere for å gjenbruke resirkulerte gravemasser, så vi forventer at dette markedet vil vokse betraktelig de neste tiårene. Med sitt toppmoderne anlegg for vasking og resirkulering av gravemasser på Disenå, og tilhørende infrastruktur i Osloregionen, har TW Gruppen et perfekt utgangspunkt for å kapitalisere på denne trenden, sier Øivind Horpestad, konsernsjef i Inin Group.

Ifølge Norges geologiske undersøkelse (NGU) gjenbruker Norge cirka 55 prosent av overskuddsmasser. I Nederland er tilsvarende tall 99,8 prosent.

– Det er økende etterspørsel etter gjenbruk av resirkulert masse, med kun én nåværende leverandør på Østlandet. Vi er nå i siste fase av idriftsettelsen av resirkuleringsanlegget vårt som er levert av CDE Group, som er den ledende leverandøren av resirkuleringsanlegg for gravemasser. Offentlig sektor vil i økende grad kreve gjenbruk av resirkulerte masser, og bygg- og anleggsnæringen må etterleve dette, sier Tom Wilhelmsen, administrerende direktør i TW Gruppen AS.

Gjenvinningsanlegget på Resirkuleringsanlegget kjører nå første tester på 10 tonn daglig. Anlegget er i stand til å resirkulere og gjenbruke opptil 80 prosent av gravemassene som anlegget mottar. Anlegget har tillatelse til å produsere 350 000 tonn i året. For å sette dette i perspektiv: En lastebil med lastekapasitet på 10 kubikkmeter kan frakte omtrent 14 tonn med gravemasser, mens større elektriske vogntog kan frakte så mye tok har en batterikapasitet på 540KW.

Transaksjonsdetaljer

I henhold til avtalevilkårene vil Inin Group kjøpe 70 prosent av aksjene i TW Gruppen, og 51 prosent av aksjene i TWI Eiendom AS. Inin Group har en opsjon på å erverve resterende 30 prosent av aksjene i TW Gruppen. Transaksjonen er underlagt sedvanlige gjennomføringsbetingelser, tilfredsstillende due diligence og endelig transaksjonsdokumentasjon.

Det første vederlaget vil bestå av 20 millioner kroner i Inin Group-aksjer, verdsatt til 2.80 kroner per aksje, 10 millioner kroner i kontanter ved sluttføringen av transaksjonen, og 5 millioner kroner i september 2023. Det påfølgende vederlaget er basert på en earn-out-modell basert på 6 x gjennomsnittlig driftsresultat (EBIT) i TW Gruppen AS i 2023, 2024 og 2025, med årlige oppgjør som gjøres opp 60 prosent i kontanter og 40 prosent i aksjer i Inin Group. Inin Group har en solid balanse og trenger ikke skaffe midler for å finansiere kontantdelen av vederlaget.

Den aksjebaserte delen av det totale vederlaget vil delvis bli gjort opp i egne aksjer eid av Inin Group som er kjøpt i markedet gjennom selskapets tilbakekjøpsprogram, og delvis gjennom utstedelse av nye aksjer i Inin Group i henhold til fullmakt mottatt på selskapets generalforsamling 29 juni 2022.

Den endelige aksjekjøpsavtalen forventes å bli undertegnet i løpet av andre kvartal i 2023.

I helgen åpnes Nydalen Fabrikker opp for publikum. Bygget rommer det som skal bli Norges største ombrukssenter. På fredag blir det fagdag med flere kjente profiler som klima- og miljøminister Espen Barth Eide og Jenny Skavlan.

På lørdag er det åpen dag for store og små. Her kan du blant annet kjøpe sirkulære produkter – og møte menneskene som lager dem. Du kan få hjelp til reparasjon og redesign, nyte god mat, delta på workshops, aktiviteter og oppleve god musikk.

– Avantor startet sitt arbeid i Nydalen tidlig på nittitallet og da var dette et industriområde. Nå er Nydalen blitt et moderne bydelssentrum med kontorer, leiligheter og parker. Med Nydalen Fabrikker skal vi på nytt re-industrialisere, for en mer bærekraftig fremtid, sier Øystein Thorup, administrerende direktør i Avantor.

Anne Dubrau er fabrikksjef for ombruksfabrikken.

– Skal norsk industri og varehandel være konkurransedyktig i fremtiden må vi ta grep for å tilpasse oss. Det krever en re-industrialisering av Norge – og den reisen starter vi i Nydalen Fabrikker, sier Dubrau.

Her finner du hele programmet.

 

Sannheten om at det er det indre som teller stemmer ikke alltid når det kommer til byggebransjen. I takt med tiden blir gjennomsiktighet enda viktigere – både når gjelder valg av materialer og håndteringen av dem. Hvis byggebransjen ønsker å fjerne stemplet som en av de største miljøsynderne så er det ikke lengre nok med halve løsninger. Dette har man tatt tak i hos Rockfon med fokus på gjenbruk.

Hos byggegiganten Skanska har miljøaspektet blitt enda viktigere ved innkjøp, og nå er de først ute i Skandinavia som har valgt Rockfons himlinger som kan 100 % gjenbrukes.

Zsofia Böör, Produksjonsingeniør og Returansvarlig, hos Skanska forklarer:

- Selvfølgelig ønsker vi å ta ansvar. Bærekraft er alltid avgjørende når vi kjøper inn. Skanska jobber løpende med å omstille seg for å kunne bygge for fremtiden og leve opp til FNs klimamål med fokus på nr. 11 som er «bærekraftige byer og lokalsamfunn» og her møtte Rockfon kravene våre.

Det indre og det ytre henger sammen

Egentlig er det ganske enkelt: hvis mennesker skal trives så skal det være en balanse mellom det ytre og det indre. Hos Skanska har de nylig sendt inn søknaden om å få den grønne sertifiseringen LEED Platinum, men det betyr ikke at de skal glemme inneklimaet – tvert imot, forteller Zsofia Böör:

- I mange år har vi jobbet for grønne bygg, men i den bærekraftige tankegangen inngår også sosial bærekraft. Mennesker har rett til å ha det bra på arbeidsplassen, og god akustikk og et godt inneklima er veldig viktig.

Viktig å følge med i utviklingen

Hos Rockfon er det ingen tvil om at det er tid for å treffe viktige avgjørelser som setter miljøet i høysetet. Key Account Manager, Peter Fritzon, ser en bransje som er i gang med å våkne opp:

- Det er tydelig innenfor bransjen at man er i gang med å våkne opp og forstå at man skal jobbe hardt for å gå fremtiden i møte. Når vi tok beslutningen om å gjenbruke steinull fra våre akustikkløsninger skulle det være 100 %. ROCKWOOL/Rockfon og Ragnsells har en avtale om at man fyller containere, eller såkalte big bags, med avfall fra akustikkløsningene våre, transporterer dem videre til fabrikken vår, og her blir de gjenbrukt og brukt til nye himlinger. Dette kaller vi for en closed loop-produksjon. Vi er innstilt på å gjøre hva vi kan for å heve vår innsats og jobbe hardt for å kunne nå FNs klimamål.