Allerede i 2020 hadde Mad Arkitekter og Osloleire funnet hverandre og begynt samtaler om hvordan man kunne bruke leire fra Oslos byggeplasser til å skape nye produkter. Mad ønsket seg kopper både til kontoret de skulle åpne i Oslo, og til kafeen de skulle starte i det samme bygget.

– Sammen så vi på hvordan vi kunne bruke blåleiren fra Oslo til bærekraftige og kortreiste produkter. Vanligvis ansees den som et avfallsprodukt, som kjøres vekk i store mengder når tomtene bygges ut, forteller keramiker Tonje Paus, som sammen med designer Bobby Petersen utgjør Osloleire.

Svært krevende

Etter måneder med felles designsamarbeid, og med prøving og feiling, var produktene i serien KOPP skapt.

– Slik naturleire er svært krevende å jobbe med, og den oppfører seg litt som den selv vil. I stor kontrast til den leiren man vanligvis bruker til å lage keramikk. KOPP er ganske stram i uttrykket som gjør at det ikke er altfor mye rom for variasjon i formen, forteller Paus.

For at blåleiren skal bli til keramikk må den renses og knas, dreies for hånd og brennes på høyere temperatur enn vanlig for denne typen leire, for å tåle oppvaskmaskiner. Så glaseres den manuelt og brennes igjen, for å få den blanke overflaten.

– Resultatet er en mye dypere brunfarge enn det som er vanlig for naturleirer, som ofte har en mer terracotta-aktig farge, sier hun.
Før leiren kunne formes, måtte den finnes og hentes fra byggeplassen i Bjørvika, der prosjektet Clemenskvartalet snart skulle reise seg.

– Den fineste blåleiren lå gjerne på mellom tre og åtte meters dyp, og vi fikk de erfarne gravemaskinførerne til å hente ut det vi trengte. Så gikk vi gjennom den for hånd, og hentet ut de beste delene. Så det ligger uvanlig mye arbeid bak hver eneste kopp. Oppsummert har det vært en veldig interessant og krevende prosess, sier Paus.

Historisk grunn

Clemenskvartalet er tegnet av Mad Arkitekter, og det er Oslo S Utvikling som sammen med Hav Eiendom står bak bygget. Da de hørte om blåleireprosjektet ble de svært engasjerte og ønsket at alle som flyttet inn i Clemenskvartalet skulle få KOPP i velkomstgave når de flyttet inn. Til sammen er 560 kopper nå gitt til beboerne i de 265 leilighetene.

– Clemenskvartalet er bygget på historisk grunn her i Bjørvika. det var her Middelalderbyen Oslo utviklet seg fra å være en liten havneby til å bli en viktig bispeby og deretter Norges hovedstad i år 1314. Da føles det veldig riktig å la denne naturleiren danne grunnlaget for de koppene beboerne skal drikke sin kaffe og te fra i mange år fremover, sier Ane Berbu Kleppe, prosjektleder for boligkunder i OSU.

– Vi har også et mål om å bygge på en mest mulig miljøvennlig måte, og da er denne keramikken et godt eksempel på å bruke de ressursene man har på nye måter. På den måten symboliserer KOPP hvordan vi utvikler noe tidløst og bærekraftig for fremtiden. Samtidig er det veldig hyggelig å få de positive tilbakemeldingene fra de nyinnflyttede, som har fått koppene i gave, sier Berbu Kleppe.

– Endelig, men regjeringens handlingsplan følger ikke opp Energikommisjonen i tilstrekkelig grad. Denne planen utløser dessverre ikke det store potensialet for energieffektivisering i norske boliger og bygg. Regjeringen har dårlig tid for å kutte CO2-utslipp og fikse kraftunderskuddet, sier Bård Folke Fredriksen, administrerende direktør NBBL.

NBBL vet at energieffektivisering i bygg og bolig kan realiseres raskt.

– Dessverre mangler regjeringens plan effektive mål og midler som gir et energieffektiviseringsløft i bygg og bolig. Vi trenger folk med oss til klimaomstilling, ikke mot oss. Det betyr at regjeringen må gjøre det enklere for folk å energieffektivisere egne bygg, både økonomisk og på andre måter. 180 millioner kroner ekstra til Enova og 300 mill i fortsatt støtte til kommunale bygg er bra, men bevilgningene må økes i årene fremover, sier Fredriksen.

– For å løse klimaproblemet og forbedre kraftsituasjonen er energieffektivisering det som raskest kan frigjøre fornybar energi. Tiden er overmoden for et krafttak for energieffektivisering. Regjeringens handlingsplan var ikke det. Nå er det viktig at Stortinget sørger for at det blir satt et tydelig konkret mål for energieffektivisering og at det blir innført kraftfulle grep for å utløse potensialet, sier Guro Hauge som er bærekraftsdirektør i BNL.

Energikommisjonen la frem sin rapport i februar i år. De peker på at energieffektivisering og lokal energiproduksjon kan frigjøre like mye kraft som vannkraft samt vindkraft til land og til havs til sammen. Kommisjonen peker på at for å løse klimaproblemet og bedre kraftsituasjonen er regjeringen nødt til å gjøre mer av alt raskere.

– Denne handlingsplanen blir dessverre for lite, for sakte, sier Hauge.

Regjeringen foreslår i handlingsplanen å bevilge 180 millioner kroner ekstra til energieffektivisering i statsbudsjettet for 2024. BNL mener dette blir alt for lite

– I fjor utbetalte staten nærmere 33 milliarder kroner i strømstøtte. Strømstøtten hjelper ikke folk til å løse problemet med høyt strømforbruk. For å rulle ut energieffektivisering hadde vi kommet langt med å bruke 6 prosent av strømstøtten til energieffektivisering, fortsetter Hauge.

I handlingsplanen peker regjeringen på noen konkrete virkemidler.

– Det er bra at det skal settes egne krav til energieffektivitet ved statlige innkjøp, samt at nye statlige byggprosjekter skal ha minimum passivhusstandard. Vi ser også frem til en gjennomgang av byggteknisk forskrift, og er spesielt glad for at regjeringen vil se på regelverket også for eksisterende bygg, sier Hauge videre.

Regjeringens handlingsplan for energieffektivisering blir ikke lagt frem til behandling i Stortinget. Men den vil trolig bli en del av budsjettforhandlingene som starter om kort tid.

– En kraftfull satsing på energieffektivisering ville vært et kinder-egg som både kunne gitt husholdningene lavere energikostnader, frigjøre mer energi til sårt tiltrengt næringsutvikling i regionene og samtidig sørge for at Norge kommer nærmere klimamålet om 55 prosent utslippskutt. Vi opplever stor oppslutning i Stortinget om en mer ambisiøs politikk for energieffektivisering. Vi forventer at dette blir sentralt i behandlingen av statsbudsjettet for 2024, avslutter Hauge.

329 norske selskaper gikk konkurs i september, en økning på 10 prosent sammenlignet med fjorårets 298 konkurs. Denne økningen er noe mindre enn hva vi har sett i årets første måneder, men det er likevel ingen tegn på at konkurskurven er i ferd med å flate ut.

Totalt gikk 813 selskaper konkurs i tredje kvartal, noe som gir en økning på 18 prosent sammenlignet med 690 konkurser i fjor. Kvartalets konkurstopp kom i august, men vi har sett en fortsatt trend med en stabil økning i antall konkurser gjennom hele Q3.

– Nok en gang må vi bare bekrefte at den forventede utviklingen fortsetter, og at stadig flere selskaper går konkurs. Tallene for tredje kvartal viser at vi ligger på et høyere nivå enn de tre foregående årene, men noe lavere enn i 2019. Det blir interessant å se hvordan årets tre siste måneder vil utfolde seg, kommenterer daglig leder Per Fjærestad i Creditsafe Norway.

– Det store konkurslokomotivet

Lite overraskende er det de tradisjonelle konkursbransjene som er de største pådriverne for konkursøkningen. Tallene for kvartalet viser tydelig at det fremdeles er mange virksomheter som sliter i bransjer som detaljhandel og servering.

Innen detaljhandelen ble det registrert 104 konkurser i Q3, en økning på 25,3 prosent fra fjorårets 80 konkurser. Innen serveringsvirksomhet gikk 98 selskaper konkurs, en økning på 22,5 prosent sammenlignet med 83 konkurser i samme periode i fjor.

– Bygg og anlegg er likevel det store kokurslokomotivet. Det er i dette markedet vi ser flest konkurser, og den største økningen, og da særlig når det kommer til kategorien oppføring av bygninger, fastslår Fjærestad.

204 selskaper innen bygg og anlegg gikk konkurs i løpet av årets tredje kvartal, en økning på 25,2 prosent fra fjorårets 163 konkurser. I kategorien “Oppføring av bygninger” er tallene enda styggere:

124 konkurser, mot fjorårets 84, gir en økning på hele 47,6 prosent i Q3.

Påvirkes av mer forsiktige forbrukere

– Felles for detaljhandel, servering og bygg og anlegg er at dette er bransjer som er sterkt forbrukeravhengig. Nå er det dyrtid, og det merkes at forbrukerne har det tøffere. Når vi blir mer forsiktig med hvordan vi bruker pengene våre, påvirker det særlig bransjer som disse, og i enkelte markeder ser vi nå at det nærmest er full stans, kommenterer Fjærestad, og legger til:

– Basert på konjunkturer, det aktuelle nyhetsbildet og signaler fra markedet er det heller ingen tegn på at utviklingen vi ser nå vil endre seg med det første.

Fundamentet slår sprekker i industriproduksjonen

Selv om det i stor grad er bygg og anlegg som driver konkursøkningen, vil Fjærestad også rette fokus mot et segment som for mange har gått litt under radaren.

– Vi skal være obs på utviklingen for prosesstunge bedrifter innen industriproduksjon, samt transportbransjen. Her ser vi også en markant økning i konkurser sammenlignet med fjoråret, og dette er nok knyttet til økte kostnader på råvarer, elektrisitet og logistikk, som har ført til slitasje over tid. I tillegg påvirkes nok mange av disse bedriftene av utviklingen innen bygg og anlegg, påpeker han.

Totalt for de ulike bransjekodene som faller inn under paraplyen produksjon ser vi en konkursøkning på 22 prosent i årets ni første måneder, sammenlignet med samme periode i fjor.

Og ser man nærmere på de ulike bransjekategoriene fremstår utviklingen dramatisk:

• Syv konkurser i bransjekoden “Produksjon av andre ikke-metallholdige mineralprodukter”, som blant annet omfatter betongproduksjon, gir en økning på hele 600 prosent sammenlignet med fjoråret.
• Fem konkurser innen “Produksjon av andre transportmidler”, som blant annet omfatter skipsteknologi, gir en konkursøkning på 400 prosent.

– Fordi dette er mindre bransjer vil selvsagt noen få konkurser naturligvis gi store utslag i statistikkene, men det vil også ha en betydelig påvirkning i disse respektive markedene, sier Fjærestad.

Sørligste og nordligste fylker hardest rammet

Når vi ser på konkursfordelingen på fylkesbasis er det Agder som kommer desidert verst ut i tredje kvartal. 19 konkurser i september gir en økning på hele 138 prosent fra fjorårets åtte, og totalt for kvartalet viser tallene en økning på 81 prosent (49 konkurser i 2023, mot 27 i 2022).

– Agder har vært blant de “dårligste” fylkene, med høye konkurstall, gjennom store deler av året, og denne trenden fortsetter altså i Q3, konstaterer Fjærestad.

Også landets nordligste fylke, Troms og Finnmark, hadde en svært kraftig konkursøkning i september. 17 konkurser gir en økning på hele 113 prosent fra samme måned i fjor, og bidrar til at konkursøkningen i Q3 ender på 44 prosent.

Vestland var eneste fylke med en nedgang i konkurser i tredje kvartal. 37 konkurser gir en nedgang på 20 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Vestfold og Telemark, Møre og Romsdal og Innlandet har hatt en relativt stabil utvikling, med en konkursøkning på henholdsvis to, tre og fire prosent.

Troms og Finnmark fylkeskommune offentliggjorde i januar 2023 en begrenset plan- og designkonkurranse om ny videregående skole i Harstad sentrum. Konkurransen ble levert i juni i år, og vinnerutkastet er nå kåret.

Vinnerteamet består av:

• Arkitekt: Ola Roald Arkitektur AS og C.F Møller Architects
• Landskapsarkitekt: SLA AS
• Wildcard-kontor/medvirkning*: MakersHub
• Rådgivende ingeniører: Rambøll AS

– Med bakgrunn i det spennende konkurranseunderlaget, har teamet gjennomført en intens og engasjert prosess for å komme frem til vinnerforslaget. Vi ser med stor lyst frem til videreutviklingen av forslaget i tett samarbeid med byggherre, brukere og alle andre involverte i dette viktige prosjektet, sier Ola Roald.

Mer enn en skole!

Den nye skolen blir et kulturelt peilemerke og episenter for læring og sosialt samvær ved havnefronten i Harstad by. Området skal revitaliseres og den nye vgs i Harstad blir en attraktiv og levende møteplass for alle byens innbyggere. Det tidligere verftsområdet skal være et sted der ungdommen fra hele fylket samles for å utdanne seg, skape nye relasjoner seg imellom og med byen for øvrig. Med “Varden” som en inspirerende ramme rundt dette, noe som ga navnet til konkurranseutkastet.

– Den nye videregående skolen i Harstad vil fremstå som et fyrtårn man kan navigere ut fra, når besøkende ankommer sjøveien til Harstad eller når man som Harstadværing søker mot havnefronten.

– Skolen blir byens nye Varde, sier Thue Borgen Hasløv fra C.F. Møller.

I den mørke årstiden opplyses havnen av gløden fra aktivitetene på bakkeplan, verkstedene, hjerterommet og det øverste nordlysobservatoriet. På dagtid vil byrommene og takflatene omkring skolen yre av liv og aktivitet. Den nye videregående skolen i Harstad er en viktig del av revitaliseringen av det før så aktive havneområdet og bidrar til den positive utviklingen av den nye bydelen.

Bygget knytter fortid og fremtid sammen

Bygget utrykker i form og funksjon historien fra den opprinnelige verkstedsbyen, til det moderne og urbane industrisamfunnet som er i ferd med å utvikle seg i denne delen av byen. Den nye bygningen trapper seg på den ene siden ned mot småhusbebyggelsen og trapper seg på den andre siden opp mot fjellet, Equinor-bygget og utsikten og kulminerer som et fyrtårn mot havet. Denne trappingen knyttes til en grønn akse som strekker seg gjennom bygget og skaper tilgang til attraktive oppholdsarealer på taket. Store deler av taket er gjort tilgjengelige for brukerne og besøkende og vil tilby aktiviteter, møteplasser og utstillinger. Det er også lagt opp til store kulturarrangementer for hele regionen med konserter i konsertsalen, danseforestillinger eller undervisning i dansesalene, innebandyturnering i idrettshallen og malekurs på taket med utsikt utover fjorden.

Harstad Havnepark: En ny møteplass mellom by og vann

Den lokale naturen og karakteren har stort fokus i utformingen av skolens uterom. De nye gaterom, torg, plasser og park er derfor tilpasset havnemiljøets rå estetikk og kystens livlige naturmangfold. Midt mellom bygningene og vannkanten ligger Harstads nyeste tilskudd: Havneparken.

–Havneparken blir Harstads nye maritime naturpark, der byen møter vannet i et frodig og naturlikt landskap. Her blir det mulighet for lek og avslapning – og for å ta seg et bad i sjøen etterfulgt av en tur i saunaen, sier E.C. Forfang fra SLA. Parken er i tillegg designet med naturbaserte løsninger for å håndtere regnvann og tidevann – blant annet med en ’tidevannssone’, som kan oversvømmes.

Peiler seg inn på å bli nullutslippsbygg

– Ny videregående skole i Harstad har ambisjoner om å bli et plusshus som skal sertifiseres etter BREEAM NOR-standarden “Very Good”, og bli et bygg som på egenhånd produserer energi ved hjelp av solceller på både tak og fasade og materialer med lavt klimagassavtrykk, sier teamleder Ferry Smits fra Rambøll.

*Wildcard er en mulighet for at unge arkitekter kan delta i konkurranser, hvis de teamer opp med mere erfarne arkitekter. På den måte arbeides det med løpende å introdusere nye talenter i konkurransene

Majorstuhjemmet er i gang med å bli gjenoppbygd som et nytt sykehjem med både 120 boliger for de eldre og dagsenter i den åpne førsteetasjen med kafe, oppholdsrom og sansehage i bakgården. Det er Oslobygg KF som er byggherre for dette byggeprosjektet.

Teglstein med lavere CO₂-utslipp

Oslobygg og arkitektfirmaet Dyrø og Moen AS med prosjektleder sivilarkitekt Liv Randi Mauseth har jobbet lenge med prosjektet og det ble satt strenge krav til både byggeplass og materialer.

– Kravene fra reguleringen var at bebyggelsen skulle ha høy kvalitet og bygges med bestandige materialer. Derfor kunne vi velge teglstein som hovedmateriale. Teglsteinen passer også veldig godt inn i bydelen da det er et område med mye teglstein fra før, forteller Mauseth.

Å velge riktig teglstein ble viktig for dette byggeprosjekter og det var arkitektfirma sammen med entreprenør som foreslo Terracotta LESS fra Wienerberger til byggherren Oslobygg. Alle parter ble enige om denne steinen som er en moderne vri på den klassiske røde teglstein. Et valg Mauseth var svært fornøyd med:

– Vi forelsket oss i Terracotta LESS, da det er en stein med grunnfarge som passet inn i omgivelsene og en sten med mye variasjon. Dette ga rom for å oppnå ulike fasadeutrykk ved å velge to ulike fugefarger istedenfor to ulike stener. I første etasje er det gotisk forbandt med utstikkende kopper, mellom teglsøyler som bærer den utkragede fasaden oppover i beboeretasjene. Spranget i teglfasaden og endringen i forbandt speiler byggets innhold som endrer seg fra det utadrettede i plan 1 til det private oppover i etasjene. Fra plan 2 til 7 er det vilt forbandt for lettere å kamuflere teglbjelkene. I tillegg er det inntrukne skift ved vindusfelt for å skape et større spill oppover i fasaden. Det har blitt jobbet mye med tegldetaljer, noe som har vært veldig gøy.

Dette er et av de første byggene i Norge levert med LESS, som er en teglstein med nøyaktig samme format og utseende som en tradisjonell bløtstrøken teglstein, men med redusert CO₂-utslipp med opptil 60-80% da den brennes med biogass og benytter grønn energi. LESS-teglsteinen har EPD og ECOProduct-vurdering som passer godt inn med byggeprosjektets strenge miljøkrav med målsettingen om å bli sertifisert i henhold til BREEAM-NOR Excellent samt målet om å senke CO₂-utslippet for NZEB-sertifiseringen.

Et nytt hjem for de eldre bygget med yrkesstolthet

For Mauseth var det viktig å designe en bygning som både skal bli til et godt hjem for beboere, en god arbeidsplass for de ansatte og et attraktivt sted å besøke for pårørende og naboer.

– Visjonen for selve bygget fra oss og Oslobygg var at det skulle føles som et hjem og ikke en institusjon. Det var viktig at vi brukte gode materialer og ga bygningen farger. Majorstuhjemmet skal være et fleksibel bygg med mange bruksområder for beboerne og andre eldre i bydelen. Bydelskafeen er hjertet av bygningen, er åpen for alle og binder torget sammen med bakgården hvor sansehagen ligger, forteller Mauseth.

Mauseth legger vekt på at det har vært et godt samarbeid gjennom hele prosessen og at dette er et bygg hun er stolt av.

– Majorstuhjemmet skal bli et fleksibelt bygg som skal vare. Det har vært et prosjekt med godt samarbeid mellom alle parter! Det var spesielt artig å jobbe med murere med genuin yrkesstolthet. Hver stein er lagt med stor nøyaktighet. Jeg har personlig vært glad i tegl siden studiene, jeg har jobbet mye med treverk så det var veldig deilig å få bruke tegl igjen. Majorstuhjemmet har rett og slett vært et veldig morsomt prosjekt, avslutter Mauseth.

Tekst av Lars Sandved Dalen, seniorrådgiver i NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi).

Første gang jeg møter Ola Stedje Hanserud kommer han kjørende i en sølvgrå Skoda Octavia stasjonsvogn med henger. Kobberrød Fjellreven anorakk, gråbrun høyhalset ullgenser med glidelås helt opp, kortklipt hår, litt skjegg, rolige øyne og mye smilerynker. Ola er fra Hallingdal, nærmere bestemt Nesbyen, men høres ut som Odd Nordstoga når han snakker (synes jeg, da). Det er tidlig i oktober, og vi skal på fyllinga og plukke plank.

Ola hadde avtalt med han som kjører gravemaskinen på gjenvinningsstasjonen; det var helt ok at vi kom og plukket materialer. Maskinføreren skulle gjøre klart, legge frem paller og dørkarmer og sånt – litt avhengig av hva som hadde kommet inn den siste uka. Ola hadde forklart ham hva det var til; et mikrohus.

Og ikke et hvilket som helst mikrohus. Mest mulig av interiøret skal være brukt, og for eksempel kjøpt på Finn; gulv, tak og vegger skal bygges med resirkulerte materialer – slike du finner på fyllinga.

Vel inne på gjenvinningsstasjonen kjenner jeg meg liten. Lastebillass med paller kjøres frem på den store asfaltplassen, tømmes og trevirket sorteres av vår mann, maskinføreren. Den vesle timen vi er innom kommer tre–fire ladninger med paller og annet, nærmest ubrukt, treverk, som så helles ut på asfalten, skyfles sammen i hauger og, ja, som sannsynligvis ikke blir brukt om igjen, men går direkte til brensel.

Vi plukker ut og samler sammen de mest kurante plankene. Noen store to-tom-fire og noe tre-tom-seks som kanskje kan bli en del av fundamentet til mikrohuset, noen plater som kan bli til vegger eller som underlag til gulv. Ikke store fangsten, men en god start. Ferden mot et ferdig mikrohus av resirkulerte materialer har begynt.

Gjenbruk av bygningsmaterialer

Hvert år hogges det rundt ti millioner kubikkmeter tømmer i Norge. Hogstmaskinene sorterer ut de beste tømmerstokkene til sagtømmer. Trærne felles, barkes, sages, skjæres og høvles til nye planker, takstoler og stendere, til stadig flere nye hus og hytter og kjøkken­inn­red­ninger. Den nest beste kvaliteten av tømmerstokker går som massevirke til treforedlingsindustrien, slik som Norske Skog Saugbrugs papirfabrikk i Halden og Borregaard i Sarpsborg. Den dårligste tømmerkvaliteten – tømmer som kanskje også er angrepet av sopper, slik som rotråte – blir til energivirke i form av ved, flis og pellets, som så benyttes i oppvarming av hus, skoler og kontorbygg. Restene fra sagbruk og papirfabrikker, slik som bark og høvelspon, benyttes i dag til oppvarming og til sponplater.

Ideelt sett burde trevirke av tømmer inngått i varige produkter i bygninger med lang levetid. På den måten lagres karbonet lenge. Og ikke som nå, hvor mye går til engangsprodukter, slik som paller og emballasje, eller bare får noen få år i bygningskroppen før de blir returnert til gjenvinningsstasjonene og deretter brent i et forbrenningsanlegg.

For det er mye plank som pælmes. Under en tredel av avfallet på norske gjenvinningsstasjoner tømmes i containere merket treavfall. I 2020 gikk 18 prosent av treavfallet vårt til material­gjenvinning, noe som økte til 27 prosent i 2021.

– Trevirke er en stadig økende fraksjon hos oss, sier skiftleder Thomas Dunker ved Follo RENs gjenvinningsstasjon på Bølstad i Ås.

Dunker forteller at økt byggevirksomhet og oppussing har gjort at nettopp trevirke er en av de aller største avfallsfraksjonene.

– Trevirke utgjør et sted mellom 30 og 40 prosent av alt avfallet vi får inn, så det blir en enorm mengde i løpet av et år, sier skiftlederen.

Mye av trevirket som samles inn går til energigjenvinning, og noe blir sendt til utenlandet.

– I dag går rundt 70-80 prosent av treavfallet vårt til energi, sier Lone Ross, forskningssjef ved NIBIO og prosjektleder for CircWOOD .

Målet med norsk avfallspolitikk er å få til mer materialgjenvinning, og i CircWOOD-prosjektet skal forskerne undersøke nærmere hvor mye returtre som kan komme bedre til nytte i fremtiden.

– Målet er å sørge for at mer av treavfallet kan gjenbrukes i nye produkter, sier Ross.

I perioden 2013-2030 økte mengden treavfall fra byggenæringen til nærmere 200 000 tonn per år. Når det gjelder treavfall, så blir en tredel generert av byggenæringen, mens resten kommer fra private husholdninger, servicenæring og industri.

– Det ideelle hadde vært om mye mer ble gjenvunnet, men høye kostnader, mangel på teknologi og begrensinger i regelverket hindrer mer ombruk og gjenvinning av bygningskomponenter og avfallsfraksjoner, sier forskningssjefen.

Mer matolje i maskineriet

Med doktorgrad i industriell økologi fra NTNU, og fast jobb som forsker på NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi, har mikrohusbygger Ola Stedje Hanserud lenge vært kjent med hvordan samfunnet vårt påvirker miljøet og naturressursene. Forskningen hans kretset rundt hvordan vi mennesker påvirker miljøet gjennom matsystemet – fra åker via tallerken til håndtering av matavfall og avløpsvann og resirkulering tilbake til åkeren igjen.

– Me treng ein meir sirkulær økonomi rundt korleis me bur, produsera og konsumera.

For all kunnskapen forplikter, og Ola ønsker å yte sin skjerv.

– Eg vil heller være ei dråpe matolje i det maskineriet enn eit sandkorn. Eg har lyst til å omsette ord til handling, og eg trur eg blir eit lykkelegare menneske av det.

I løpet av det neste året skjer det mye i Olas liv. Han forlater forskningen, selger leiligheten på Ås og kvitter seg med overflødige eiendeler, blir øko-gründer og daglig leder i oppstartfirmaet EcoDo, mottar stipend for å skrive bok om hvordan bygge mikrohus – og så begynner han selv å bygge – mikrohus på henger.

Håndlagd vedovn og spesialtilpasset interiør

Det er januar, vinter, og ute på en snøfylt og islagt vei foran gården Hoxmark i Ås kommune, sør for Oslo, står et ferdig mikrohus – Ola Stedje Hanseruds nye hjem – montert på henger, klar for transport. Over ett år har gått siden vi var på fyllinga sammen. Sakte og sikkert har skjelettet av mikrohuset blitt kledd, isolert og innredet. Mye av interiøret er på plass. Fasaden ferdig montert.

Denne gangen har Ola fått med seg NIBIOs treteknolog og soppekspert Lone Ross på befaring. Hun skal undersøke fuktforholdene i mikrohuset.

– Oi, du har fått bad! Det har skjedd masse nå, Ola. Du har jobba fælt, sier Lone.

– Det har blitt ein del daga og tima her inne, det har det. Det er moro når det begynner å ta form og eg ser at det er her eg skal bu, svarer Ola.

Han er relativt rolig når det gjelder fuktproblematikken.

– Eg ser at det sug inn ein del fukt i endeveden. Men eg trur ikkje eg gjer noko meir med det før til våren, når det får turka ordentlig opp.

Lone og Ola inspiserer yterkledningen. Det røde, utvendige panelet, som er skråstilt, er hentet fra en hundre år gammel rivningsklar låve i Kviteseid.

Taket er fint, med forseggjorte beslag, vinduene av ulik alder, bredde og høyde, for alt er kjøpt på Finn. Inne er det hems til soverom, bokhylle, bad med dusjhjørne og vifte, kjøkkenbenk, utslagsvask og induksjonstopp med to plater; stekeovn på motsatt vegg i lag med kjøleskap. Gulv­plata foran den vesle håndlagde vedovnen er hentet fra peisen hjemme på Nesbyen, og det fyres med femten centimeter knøtteved.

Det hele er lite og fint, søtt og røft.

Selv sikringsskapet er i miniatyr. I det hele tatt – kontrasten mellom Ola Stedje Hanseruds 1,86 på strømpelesten og alt det lille og trange er slående. Hvordan bevege seg rundt uten å ramme kanter og tak?

– Ser du den der?

Ola peker mot et rødt sår ved tinningen.

– Eg begynner å bli kjent med den kanten ved veggen som stikk ned når eg går ned frå hemsen. Eit par omganga te så trur eg at eg sikkert har lært, å bli kjent med den riktige bøygen.

Ifølge Direktoratet for byggkvalitet er et mikrohus en frittliggende bolig på inntil 30 kvadratmeter. Utfordringen inne blir dermed å finne plass, slik at dører og skuffer åpner og lukker uten å komme i veien for hverandre. Ola planla mikrohuset i 3D, for å kunne forestille seg hvordan det kom til å bli. Blir det nok plass opp under taket til å sitte i senga, for eksempel?

– Eg har blant anna sittet mot ein vegg og prøvd å måle min eigen høgde i frå rumpa og opp for å se om eg kan sitte i senga, sånne ting. Så man må berre prøve seg fram.

– Og så er det treningsbjelken.

Som lidenskapelig fjellklatrer har han egen tverrbjelke oppunder stuetaket der fingertreningen kan foregå ufortrødent.

– Det var ein ting eg var heilt sikker på i fra starten. Det måtte eg bare ha med – eit eller anna klatreaktig. Så da ble det to-tom-seks. Det er vel den mest solide planken i heile huset.

– Der skal eg henge og dingle – i fingerbrettet.

Ola demonstrerer. Han løfter seg opp. Men det er akkurat som om han ikke bruker krefter i det hele tatt – at det kun er skjelettet som beveger kroppen helt ubesværet opp – og det smilende ansiktet dukker opp over klatrebjelken.

Kommer i klem med kloakk og kommune

Mange ville kanskje tenke at den største hindringen på veien mot mikrohus ville vært banken. Å få lån med sikkerhet i et lite hus, ja, nærmest en brakke på en henger – og uten egentlig å eie grunnen huset står på – er nok en utfordring. Men i Olas tilfelle er det et helt annet vesen som stikker kjepper i hjulene. Kommunale avløpsregler – eller rettere sagt, manglende regler tilpasset midlertidige små boliger som mikrohus – er en stor utfordring.

De fleste mikrohus har et toalett som ikke bruker vann, og toalettet genererer dermed heller ikke avløpsvann, det som betegnes som svartvann. Gråvann, avløpsvannet fra dusj og oppvask produserer et mikrohus relativt lite av. Hvordan kan kommunen legge til rette for midlertidige løsninger for noe som vanligvis har vært bestandig og varig – og ment å stå stille lenge på samme sted? Olas hus har kompost–do med lagring og kompostering i lukket bygning ute – og det lille av gråvann går ut i bakken. Uten håndtering av gråvannet får imidlertid ikke Ola brukstillatelse. Og det er her hunden ligger begravet – hvordan skal man som mikrohuseier tolke reglene og lovene? En streng tolkning blir veldig dyrt; å drite i det hele – som enkelte kanskje gjør – gir dårlig samvittighet.

– Ein løsning er å stå ulovleg, men det er ikkje nokon behageleg situasjon å være i. Og kanskje forsvinn det lenger og lenger bak i bevisstheten? Akkurat nå vil eg gjerne gjøre det på ein ordentleg måte.

Får egen plass til hus på platting

Etter finansiering, bygging, vann og avløp er neste utfordring selve transporten av mikrohuset. Ola har planlagt flytting fra byggeplassen på Ås til tettstedet Skedsmokorset i nærheten av Lillestrøm, litt nord for Oslo. En egen sjåfør, spesialisert på transport av mikrohus, kommer om bare få dager – og reglene er strenge for hvor mye en henger kan bære og tilhengerfestet tåle. Vekten av hus og henger skal ikke overstige 3500 kilo.

– Eg hadde tenkt å legge parkett inne også, før det ble frakta opp, men sjåføren ville ha minst mulig vekt. Det er antageleg allereie over den grensa.

Men hvordan finner man et sted å sette opp mikrohuset sitt?

Ola fant sitt nye hjem gjennom nettsidene til Debio – organisasjonen som kontrollerer og godkjenner økologiske bondegårder i Norge. Gården Brånås Søndre har spesialisert seg på økologiske grønnsaker og jordbær i tunnel, andelslandbruk og frittgående gris; varene selges på Bondens marked i Vika i Oslo. På Facebook skriver de: «Vårt mål er god dyrevelferd og rene råvarer dyrket på en måte som styrker både helsa vår, det lokale naturmangfoldet og matjorda på gården – slik at den kan gi rike avlinger også i fremtiden.»

– Det er veldig fint. Trivelege folk, og så hadde dei ein platting, ein flekk som kunne passe til eit mikrohus.

Oppå Brånåsen står det mikrohus

En solfylt morgen i april reiser jeg med Ruters syregrønne rute 400 fra Oslo bussterminal til Skedsmokorset for å besøke Ola i hans nye mikrohushjem. Medbrakt: to solskinnsboller til kaffen.

Sist vi snakket sammen var det vinter og huset skulle fraktes på henger fra Ås og hit.

– Da var jo spenninga om vekta var under eller over lovleg grense. Og så tok me den jo på ei vegvekt, og då låg den jo under – så det var jo ein stor lettelse – bokstaveleg talt, he-he.

– No ligg den nok over. Men no skal den stå stille, så det har ingenting å si.

Vel oppe på selve Brånåsen runder vi en rød driftsbygning der grunneieren leier ut lokaler til lokale firma; boligstyling, vaktmestertjenester, hundetrening. Videre langs veien: en stall, en hesteklubb og jordbær i tunnel. Og der ser jeg dét, mikrohuset; fint plassert i en lund av bjørk og lønn. Utsynet er vidt, fra soloppgang til solnedgang; det er nærmest 360 graders utsikt. Rett vis-a-vis, et lite jorde der frilandsgrisene på gården til sommeren skal gå. En mann i minigraver planerer langs veien. Frost og tele gjorde bakken så mjuk at huset holdt på å velte i møte med Romeriksvåren.

– Her blir det litt jobb utover. Eg har lurt på å kanskje få kjørt på med noe pukk i innkjørselen. For eg drar med meg sand på veg inn, selv om eg prøver å banke av meg så godt eg kan.

Jeg tar av meg skoene på trammen og trår direkte inn i kjøkkenkontorstua. Til venstre oppunder taket, klatrebjelken, påmontert klatrebrett til trening av fingerstyrke. Vi har frem til klokken tolv. Da har Ola avtalt lunsjklatring med en venninne.

– Det er berre ti minutter herfra. Eit sted som heter Hvalsberget. Det er et nybegynnerfelt – og det er helt ok. Eg tenkte å runde det feltet i sommar. Eg må klare alle rutene der. Når det er så nærme så må ein jo bare sette sånne mål.

– Hva det var som fikk deg til å ville flytte inn i et mikrohus?

– Eg syns ideen er veldig forlokkande; det å klare seg på mindre areal. På ein måte ta mindre plass her i verden. Eg har òg følt på at eg har hatt altfor mange ting. Det å flytte inn på eit sånt areal tvinga ein jo til å måtte kvitte seg med masse. Så den prosessen har eg likt veldig godt.

– Det har òg vøre sånn at eg opp gjennom, og gjennom studiene på Ås og på NTNU, har fått ein aukt bevissthet rundt ressursbruk. Og så har eg sett meir og meir at eg har lyst te å vera ein del av ein bevegelse med større bevissheit rundt kå ein eig og forbruka tå ting i den her verden her. At me tilnærme oss det på ein anna måte.

– Og då må eg starta med meg sjøl. Då kan eg ikkje gå rundt og syns om alle andre, og så ikkje gjøre noko med det her.

– Noko ta're tidlegaste minne eg har om ein miljøbevisstheit eller ein økobevisstheit, var ting eg såg på TV – med regnskogen i Amazonas og den nedhoggingen, den flatehogsten, som eg syns var heilt villt, og på ein måte feil.

– Så det har nok kømme gradvis. Og det er sjølforsterkande. Altså, du les meir om det, du lærer meir om det, du ser at det her er faktisk viktigare enn eg nokon gång har trudd.

– Og med kunnskap så kjem på ein måte ein slags følelse tå at du er forplikta te å gjøre noe.

– Ikkje det at eg føle at det her er eit stor offer, eller at det her er ein sånn derre 'No tar eg ein for laget', liksom, ved å bu her. Eg har jo lyst til å bu sånn òg. Så det er ikkje sånn at eg sitt her og er bitter for at: 'Nå må eg leve sånn, og alle andre kan liksom slå ut håret'. Det er det på ingen måte.

– Eg trur heller at eg kjem til å trivast veldig godt her, og i hvert fall når det uteområdet her begynner å bli litt grønnare.

– Eg har litt meir kaffi, vil du ha?

Jeg reiser meg opp fra brinken i stua, strekker ut armen med koppen over kontoret mot Ola som nå sitter på kjøkkenet. Lukten av varm kaffe og lyden når den helles. Jeg nikker mot de to siste bitene av solkinnsbollen.

Jeg spør hvordan han ser for seg framtida.

– Eg har jo ein stund tenkt at eg har lyst på eit småbruk, etter kvart. Som veldig mange andre som sit og drømmer om dét. Og da er det jo ein mulighet å kanskje ta med seg det huset her, da, og kanskje bruke som eit gjestehus eller leier ut. Det er ein muligheit.

– Eg likar godt den der tuntanken. Det er jo ein gammal norsk boligform, som me har mista litt. Det at ein bur fleire rundt eit tun og har felles, ja, at ein deler på nokon ting og ein har eit felles bryggerhus, at ein har eit slags fellesskap.

– Så det er noko eg kanskje har lyst til å utforske. Og før eg blir for gamal til det. Så eg ser jo på det huset her som litt midlertidig for min del. Men kven veit? Kanskje blir det lengre enn det eg trur? Det er ikkje så godt å si.

Klokken er tolv. Intervjuet er ferdig. I enden av grusveien i bånn av Brånåsen sitter venninnen Hilde i en mørkegrønn Nissan Leaf og venter. Sammen skal de ut i det fine vårværet for å utforske fjellveggen Hvalsberget sammen. Jeg blir med for å fotografere Ola i fjellveggen. Det er imponerende å se ham smyge seg langs granitten mens han sikrer ruta med tau og karabinkroker. Akkurat dét utstyret er nok ikke kjøpt på Finn, tenker jeg i det jeg går ut av den snøfylte skyggen av Hvalsberget og inn i vårsola igjen og bort til bussholdeplassen på den andre siden av riksveien.

– Fryselageret vil gi helt nye muligheter for flytting av varer. Det blir ca. 25 meter høyt, tilsvarende 6-7 alminnelige etasjer. Dermed får man inn flere varer på mindre areal, sier hovedprosjektleder Eskil Hovin i Bravidas serviceelektroavdeling for næringsbygg i Trondheim.

Bravidas kontrakt har en verdi på 24,5 millioner og de tekniske fagene startet opp i august. Etter planen skal fryselageret stå klart i desember 2024.

Kvadratmeterne utnyttes maksimalt i den høyreiste bygningen, der ASKO får plass til 4 000 paller fordelt på 4 pallekraner, 38 000 lagerplasser i 4 miniload kraner og 2 000 palleplasser i tradisjonelt pallelager. Fryselageret bygges med fokus på effektivitet, bærekraft og ergonomi.

– Vi bygger ut fordi vi har for små driftsarealer i dag. Ved å bygge ny fryser – i høyden – og miljøstasjon, frigjør vi areal som kan brukes til andre områder i driften, sier driftssjef Fredrik Børgesen i ASKO Midt-Norge AS

Gode synergier med tverrfaglig arbeid

– Dette er et veldig spennende prosjekt å få lov til å gjennomføre tverrfaglig. Det er slik vi vil jobbe. Både jeg og Mikael på rørsiden gleder oss veldig til å gjennomføre et prosjekt i et sånn omfang, sier Eskil.

– Vi skal legge 22 000 meter med gulvvarmerør under fryselageret, for å sikre bygget mot permafrost. Denne telesikringen forsynes med overskuddsvarme fra kjølemaskinen, energi som ellers ikke ville blitt brukt til noe, sier Mikael Gunnarson som er Bravidas prosjektleder for rør og ventilasjon på prosjektet.

Dette gir store synergier både for kunden og internt i Bravida.

– Vi får en helt annen fleksibilitet, og det blir enklere å gjennomføre kvalitetskontroll på hverandres fagområder. Kunden vil også merke at det er en bedre flyt, sier Mikael.

Trygge på Bravida

Produksjonen er godt i gang. Fundamenter og ringmurer er støpt, og stålet til bygningens skjelett kommer i uke 26. Skjelettet reises fra uke 26 og utover, og deretter går byggeprosessen slag i slag frem mot ferdigstillelse i desember 2024.

– I utgangspunktet var dette delentrepriser i tilbudsfasen, og når vi har gått inn med tilbud hver for oss har vi blitt utfordret på synergieffekter og da har vi lagt frem hvordan vi har tenkt å jobbe, sier Eskil.

Bravida er ikke underlagt noen entreprenør, leveransen er knyttet rett opp mot ASKO.

– Vi er trygge på at Bravida vil levere på de tekniske fagene, og har bare gode erfaringer med Bravida fra tidligere service og prosjekt. Vi godt kjent med prosjektkoordinator fra Bravidas side og vet at han ivaretar våre interesser på en god måte, sier Fredrik Børgesen, og legger til:

– Når vi går ut i en anbudskonkurranse, stiller Bravida likt med de andre entreprenørene. Vi prekvalifiserer aktørene som vi ønsker å ha med videre. Det går stort sett på pris etter at vi har gjort vurderingen i forkant. Når Bravida fikk en tverrfaglig teknisk leveranse tror vi blir en god løsning for begge parter.