Select Language
English- French
- German
- Italian
- Spanish
– Vi har jobbet aktivt med både nybygg, transformasjon og ombyggings- og infillprosjekter hvor gjenbruk har vært viktig, sier Bernt Charles Hargaut, prosjektsjef for eiendomsutvikleren Corponor i Bodø.
Et slikt prosjekt var transformeringen av Norrøna hotell. Dette sentrumsbygget i Bodø ble bygget i tre etapper mellom 1946 og 1962. Det har huset både hotell, hybler, restaurant, pub og butikk. De siste årene hadde bygget blitt svært kostnadskrevende å drifte. Behovet for vedlikehold og modernisering var stort. Derfor valgte Corponor å utvikle og omregulere bygget i 2019. Mens første etasje ble satt av til næringslokaler, ble det plass til 54 leiligheter fra andre til sjette etasje.
– Bygget ligger innenfor Riksantikvarens NB-område for brente steders regulering (BSR), og har fasadevern mot gatene. Gjennom godt samarbeid med Bodø kommune og vernemyndighetene, fant vi gode løsninger for å kunne transformere og tilbakeføre byggets fasader til opprinnelig prakt, sier Hargaut.
En ting er at gjenbruk av gamle bygg bevarer en bys identitet. En annen er at Norrøna hotell fikk nye bruksområder med et langt lavere CO2-avtrykk enn hvis bygget hadde blitt revet og erstattet med noe helt nytt.
– Fremfor å rive og bygge nytt, har vi gjennom gjenbruk av blant annet bæresystemer og skifertak, redusert CO2-avtrykket med cirka 1000 tonn, sier prosjektsjefen.
Også Bodø kommune, som rår over cirka 300 000 kvadratmeter med formålsbygg og boliger, ønsker å gjenbruke bygningsdeler og interiør i historiske bygg.
Jesper Brodersen. Foto: Per-Inge Johnsen/Bodø kommune
– Aspåsen skole var et typisk eksempel på dette. Her totalrehabiliterte man en skole som ble bygget i 1966, som den gang var Bodø kommunes gave til seg selv i forbindelse med byens 160-årsdag. Bygget ble forsøkt løftet med tanke på arealeffektivitet, men også med en vesentlig oppgradering av klimaskallet, forteller Jesper Brodersen, kontorleder i Bodø kommune med ansvar for FDVU (forvaltning, drift, vedlikehold, utvikling).
Av andre mindre kommunale prosjekt nevner han Rønvik legesenter som oppgraderes til passivhusstandard, og Dronningens gate 15 vis-à-vis rådhuskvartalet som ble oppgradert i 2022–2023.
Brodersen synes det er spennende med alle mulighetene som gjenbruk gir. Han liker også arbeidet med å utarbeide analyser for prosjektenes livssykluskostnad (LCC – Life Cycle Cost) og livssyklusanalyse (LCA – Life Cycle Assessment).
Det han synes er vanskelig, er å kunne gjenbruke enkeltelement fra bygget.
– For eksempel ønsker vi ofte å gjenbruke gipsplater, himlingsplater, dører og vinduer. Dette ser vi i mange tilfeller kan være vanskelig ut fra krav til blant annet brann, og dokumentasjon på den enkelte bygningsdelen i forhold til spesifikasjon, brannmotstand og lignende, sier han.
Brodersen har også merket seg at gjenbruk virker å være litt vanskeligere å få til i en totalentreprise enn i en beskrevet entreprise.
Hargaut fra Corponor savner profesjonelle løsninger for mottak og omsetning av gjenbrukbart inventar, tekniske komponenter og byggematerialer.
– Dette må på plass dersom vi skal klare å gå fra sorteringsgrad og deponi, til ombruk, sier han.
Hargaut tror at flere gulrøtter og mindre pisk, vil være det som kan lokke større deler av byggebransjen over i det grønne skiftet. Blant annet ser han for seg at avgiftsfritak, som på elbiler, kan være et godt virkemiddel for å få etablert profesjonelle tilbydere av gjenbruksmaterialer, som også kan tjene penger på å omsette dette.
– Det må lønne seg for utbygger og entreprenør å velge gjenbruk fremfor nytt. Dette må ikke komme som et fordyrende krav på toppen av gjeldende forskrift, sier han.
Ifølge Brodersen er krav på dokumentasjon i forhold til brann, og andre krav i plan- og bygningsloven, et hinder for å øke sirkulariteten i bygge- og eiendomsbransjen.
– Direktoratet for byggkvalitet har laget en egen veileder for dette. Den beskriver at selv om man skal gjenbruke materialer internt i bygget, må det likevel dokumenteres at disse oppfyller kravene i forhold til TEK17. Det er forståelig at man må dokumentere dette i forhold til byggeprosessen, men samtidig kan det gi utfordringer knyttet til gjenbruk versus nye materialer, sier Brodersen.
Også Hargaut ser at kravene gjør det dyrere, og vanskeligere, å gjenbruke komponenter framfor å bygge nytt.
– Det er svært utfordrende å kunne gjenbruke et så gammelt bygg som Norrøna hotell innenfor TEK17. Både for å klare å løse de tekniske utfordringene, oppnå funksjonelle planløsninger, og oppnå økonomisk bærekraft i prosjektet, sier han.
Eiendomsutviklere som Corponor, som skal gjenbruke eldre bygninger, må først skaffe seg god oversikt over byggets tilstand, reguleringsstatus og eventuelt vern. Dersom kartleggingen viser at det vil kreve omfattende ombygging, eller forsterkning av fundamentering, bæresystem og brannmotstand, kan det bli vanskelig å oppnå økonomisk bærekraftig løsning i prosjektet.
– Det er viktig å få med seg rådgivere og/eller entreprenør med erfaring og kompetanse med denne typen prosjekt på et så tidlig tidspunkt som mulig, sier Hargaut.
Brodersen på sin side tror det viktigste norske kommuner kan gjøre er å forankre en strategi for gjenbruk, klima og energi politisk.
– Bodø kommune har en klima- og energiplan. Den gir tydelige og langsiktige rammer og føringer for administrasjonen, sier han.
Slike planer å støtte seg til, kommer godt med når Bodø skal planlegge og utvikle den nye sentrumsbydelen på arealet som i dag er flyplass.
– Den neste store utfordringen for kommunen blir å gjenbruke bygg i den nye bydelen. Dette vil bli gjort i regi av «Nye Bodø eiendom as» som er eid av Bodø kommune og Nordland fylkeskommune, sier Brodersen.
– Gjennom arbeidet har vi funnet ut at VVS-installasjoner typisk kan stå for hele 20 prosent av klimagassutslippene i nye bygg, og i høyambisiøse prosjekter opp mot 40 prosent. Potensialet for klimagasskutt er derfor stort og ved å følge tiltakene i den ferske veilederen kan utslippene reduseres betraktelig, sier Anders Liaøy fra Multiconsult, som har ledet forskningsprosjektet «Grønn VVS».
Prosjektet lanserte nylig «Grønn VVS-veileder: En veileder til kutt i utslipp for VVS-installasjoner i bygg», på et seminar med over 115 deltakere i salen og like mange digitalt. Nesten fire år med forskning og praktisk utvikling ligger bak veilederen, som gir konkrete anbefalinger for hvordan bransjen kan oppnå betydelige utslippskutt.
Ventilasjon- og slokkeanlegg er de to delene av et VVS-anlegg som typisk står for størst klimagassutslipp i bygg, men klimagassreduserende tiltak for andre installasjoner har også stor effekt. I veilederen beskrives spesielt effekten av ombruk, konseptvalg av klimatiseringsløsninger og slokkeanlegg, samt materialvalg for ventilasjonskanaler og rør.
Siden 2021 har partnerne i Grønn VVS, med støtte fra Forskningsrådet, forsket på kilder til klimagassutslipp og mulige tiltak for å redusere utslippene. Prosjektets mål har vært å bygge kompetanse, utvikle nye tjenester og dele kunnskap, samt vise veien til 50 prosent reduksjon av klimagass fra VVS-installasjoner i forbildeprosjekter.
– Dette er kun begynnelsen på veien mot å redusere klimagassutslipp fra VVS. Vi trenger hele bransjen med på laget for å hente ut det enorme potensialet som vi ser. Vi skal jobbe videre for å redusere klimagassutslippet, forhåpentligvis i nye forskningsprosjekter som bygger videre på arbeidet fra Grønn VVS, sier Anna Marwig fra Multiconsult, som har vært med å lede prosjektet.
Begrepet benyttes som en samlebetegnelse for:
Samarbeidspartnere i forskningsprosjektet «Grønn VVS»:
Dette er en kronikk av Erling Mengshoel, styreleder i Prevent Systems. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Multiconsults ferske rapport om klimagassutslipp fra ulike brannslokkesystemer viser tydelig at vanntåkesystemer – spesielt lavtrykk vanntåke – har et stort potensial til å redusere klimagassutslippene. Men hvorfor er det likevel så få aktører i bransjen som benytter seg av disse løsningene?
Rapporten konkluderer med at vanntåkesystemer, både lavtrykk (LV) og høytrykk (HV), gir betydelige besparelser sammenlignet med konvensjonelle sprinklersystemer. Lavtrykk vanntåke reduserer klimagassutslippene med hele 76 prosent, mens høytrykk oppnår en reduksjon på 66 prosent. Dette gjelder i et typisk kontorbygg på 3 346 kvadratmeter, og den store forskjellen skyldes blant annet at vanntåkesystemene bruker mye mindre vann og materialer enn et sprinkleranlegg.
Lavtrykk vanntåke har den laveste materialvekten (1,28 tonn mot 9,77 tonn for konvensjonell sprinkler) og bruker bare 221 liter vann per minutt, sammenlignet med 698 liter for sprinkler. Høytrykk vanntåke ligger også betydelig lavere i vannforbruk, med kun 200 liter per minutt, men har en noe høyere materialvekt (1,68 tonn) grunnet kraftigere pumper og tykkere gods i rørledninger.
I tillegg benytter vanntåkesystemene seg av rustfrie, syrefaste rør og deler, noe som gir en levetid og kvalitet som overgår konvensjonelle systemer med sorte stålrør. Likevel har Multiconsult valgt å anta samme levetid på 30 år for alle systemene i rapporten – en antagelse som etter vår mening ikke gir et realistisk bilde av den reelle fordelen med vanntåkesystemene.
Enkelte kan innvende at vanntåkesystemer er dyrere å installere enn konvensjonelle systemer. Ifølge rapporten fra Multiconsult er kostnadene for lavtrykk vanntåke omtrent 4 prosent høyere enn for konvensjonell sprinkler, mens høytrykk vanntåke har en betydelig større kostnadsøkning på 54 prosent.
Lavtrykk vanntåke, med sin marginale kostnadsforskjell opp mot konvensjonelle sprinkleranlegg, fremstår derfor som en svært konkurransedyktig løsning. Økt bruk og konkurranse vil kunne redusere kostnadene ytterligere over tid, og miljøgevinstene alene burde vel veie opp for de små kostnadsforskjellene?
Spørsmålet er om bransjen er villig til å ta grep nå, eller om man vil fortsette å vente på at «ny» teknologi blir betydelig billigere før den tas i bruk. Hvis vi kun velger etablerte løsninger, kan vi ikke forvente å oppnå de utslippskuttene vi alle har som mål. Å vente på at prisene går ned uten å benytte systemene er som å stå stille i håp om fremgang – en løsning som ingen har tid til lenger. Det er også verdt å nevne at vanntåke på ingen måte er en ny teknologi. Det har faktisk vært kommersielt tilgjengelig på markedet i 30 år, og standarder i over 20 år.
Det finnes en utbredt misforståelse i bransjen om at vanntåkesystemer ikke er godkjente løsninger for brannsikring, men dette er langt fra tilfellet. Både lavtrykk og høytrykk vanntåke er testet og regulert i henhold til den europeiske standarden EN 14972-1, som spesifiserer krav til design, installasjon, testing og vedlikehold av vanntåkesystemer. Dette gir trygghet for at systemet oppfyller strenge sikkerhets- og funksjonskrav, på lik linje med sprinklerstandardene NS-EN 12845 og 16925.
I Norge åpner også TEK17 for bruk av alternative løsninger, så lenge funksjonskravene til brannsikkerhet er dokumentert. Direktoratet ønsker også dette velkommen nettopp for å utnytte nye løsninger og innovasjon som forskriften ikke klarer å holde tritt med. Selv om konvensjonell sprinkler er en preakseptert ytelse for mange prosjekter, betyr ikke dette at vanntåkesystemer ikke kan benyttes. Tvert imot kan disse systemene brukes i prosjekter der ytelsen dokumenteres, noe som gjøres gjennom fullskala brann- og komponenttester utført etter anerkjente standarder. Dette er en av grunnene til at det i Norge allerede er blitt installert vanntåkesystemer i flere tusen leiligheter, store og små kontorbygg, sykehus, skoler, barnehager og kirker med mer.
FGs veileder fra 2016 er også tydelig på at vanntåkesystemer kan brukes som et fullverdig slokkeanlegg, forutsatt at de er testet og godkjent for sitt bruksområde. Selv om veilederen er moden for oppdatering for å harmonisere med EN 14972-1, gir den allerede et godt grunnlag for bruk av vanntåkesystemer i norske bygg. FG har dessuten bekreftet at de arbeider med en ny versjon av veilederen, noe som ytterligere vil klargjøre aksepten av disse systemene.
Mange aktører i byggebransjen har store klimaambisjoner på papiret, men hvordan omsettes dette i praksis når tilsynelatende åpenbare valg ikke blir tatt? Valg av brannslokkesystem er én konkret mulighet til å kutte utslipp og samtidig opprettholde sikkerhet. Hvorfor er det da så få prosjekter, både i det offentlige og private, som vurderer eller beskriver bruk av vanntåkesystemer?
Byggebransjen står i 2025 overfor et veiskille: Vil vi fortsette som før, eller vil vi aktivt bidra til det grønne skiftet? Rapporten fra Multiconsult gir oss tydelige tall og et sterkt argument for å satse på vanntåkesystemer som en del av løsningen. Når vi nå tar fatt på prosjektene som ligger foran oss i det nye året, er det på høy tid å bruke denne kunnskapen til å gjøre en forskjell – for miljøet, for bygningene vi konstruerer, og for de som skal bruke dem i generasjoner fremover.
– Forretningsmodellen vår må være like relevant i en netto null-økonomi som den er i dag, og klima er derfor en strategisk bærebjelke for Veidekke. Med SBTi-verifisering vet vi at Veidekkes mål er i tråd med halvannengradersmålet, og vi kan oppdatere klimabudsjett og omstillingplan deretter, sier Veidekkes bærekraftdirektør Catharina Bjerke.
I 2022 ble Veidekke det første entreprenørselskapet i Skandinavia som fikk sitt mål om å nå netto null klimagassutslipp innen 2045 verifisert av det anerkjente Science Based Target initiative (SBTi). SBTi-verifisering bekrefter at klimamålet er i tråd med vitenskapelige rammer for hva som må til for å begrense global oppvarming til 1,5°C. Veidekke har i de tre siste årene redusert sine klimagassutslipp i samsvar med dette.
SBTi-verifiseringen omfatter nå også utslipp knyttet til arealbruksendringer. Utslipp knyttet til arealbruksendring, for eksempel gjennom nedbygging av myr eller skog til infrastruktur, utgjør en fjerdedel av de totale klimagassutslippene i verden. Bygg og anlegg bidrar vesentlig til utslippene, og entreprenørbransjen kan derfor gjøre en forskjell som monner. På veien mot målet om netto null utslipp i 2045, skal Veidekke innen 2030 halvere energirelaterte og industrielle CO2e-utslipp og redusere utslipp knyttet til arealbruksendring med en tredjedel.
– Dette banebrytende produktet er et resultat av Norgips sitt sterke fokus på sirkularitet og ombruk. Ved å øke gjenbruken av materialer ønsker vi å bidra til en mer bærekraftig fremtid for byggebransjen. For gipsen er til låns – når den returneres, kan den brukes på nytt for å lage nye plater.
Norgips Standard Eco Recycled produseres i en sirkulær prosess der råmaterialet utelukkende kommer fra resirkulert gipsavfall. Takket være gipsens unike egenskaper beholder materialet sin kvalitet uansett hvor mange ganger det resirkuleres. Dette gjør at Standard Eco Recycled har de samme tekniske egenskapene som den tradisjonelle Norgips Standard-platen, men med et betydelig lavere CO2-utslipp.
Foto: Norgips
– Dette er ikke bare viktig for utviklingen av en mer bærekraftig byggebransje, men også en milepæl i vårt arbeid med sirkularitet og bærekraft gjennom hele verdikjeden, sier Christian Stålem, administrerende direktør i Norgips.
– For å nå våre ambisjoner om å produsere flere gipsplater med 100 prosent resirkulert gips, er vi avhengige av at norske byggeplasser fortsetter den gode jobben med å sende gipsavfall i retur. Sammen kan vi gjøre byggebransjen mer sirkulær og bærekraftig. Med Norgips Standard Eco Recycled tar vi et viktig steg mot en grønnere fremtid for byggebransjen – hvor materialer kan gjenbrukes, og ingenting går til spille, sier Stålem.
De nye reglene for bærekraftsrapportering i Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD), pålegger store selskaper å rapportere blant annet miljødata på en mer omfattende måte allerede for 2024. For byggenæringen i Norge vil dette påvirke hele verdikjeden, inkludert entreprenører, underleverandører og produsenter. Det vil være avgjørende å gjøre datainnsamlingen på en mest mulig digitalisert og strukturert måte for å gjøre rapporteringen enkel og presis.
Den nye tjenesten for bærekraftsrapportering i Cobuilder Collaborate hjelper brukerne med å innhente standardiserte og kvalitetssikrede data, noe som reduserer manuelt arbeid og forbedrer rapporteringskvaliteten. Gjennom å sentralisere og digitalisere prosesser som vanligvis er tidkrevende og komplekse, blir det enklere for entreprenører å håndtere essensiell informasjon for rapporteringen. I den nye tjenesten får de samlet inn nødvendig dokumentasjon og data for produktene de bruker i prosjektene sine.
Tjenesten legger til rette for samsvar med andre viktige reguleringer, som Energibygningsdirektivet (EPBD) og kjemiske risikovurderinger, og sikrer en helhetlig tilnærming til regelverkskrav.
– Den nye CSRD-tjenesten i Cobuilder Collaborate gir entreprenører muligheten til å ha en datadrevet tilnærming til bærekraftsrapportering. Dette gjør det enklere å oppfylle kravene samtidig som det bygges et solid grunnlag for langsiktig transparens og konkurranseevne i byggenæringen, sier Thomas Ingvaldsen, leder for forretningsutvikling i Cobuilder.
For mange entreprenører i Norge representerer CSRD en mulighet til å lede an innen bærekraftig bygging og transparens i verdikjeden. Med Cobuilder Collaborates nye tjeneste for bærekraftsrapportering kan aktører enkelt navigere i det komplekse rapporteringslandskapet ved å bruke data som en strategisk ressurs for både rapportering og som et konkurransefortrinn.
Du har kanskje en gammel mobil eller to i skuffen hjemme, eller en utdatert PC som du skulle ha levert til gjenvinning? I slike produkter finnes det metaller som er sjeldne eller dyre å utvinne, som for eksempel kobber, nikkel og kobolt. Vi trenger disse metallene for å lage nye elektroniske produkter.
I Norge har vi et godt system for innsamling og gjenvinning av elektriske produkter. Vi har høy gjenvinning av de mest brukte metallene og materialene. Men ettersom elektronikken har blitt mer avansert, har også produktene blitt mer sammensatte og kompliserte, og det brukes en rekke metaller i elektronikk i dag som vi ikke har gode gjenvinningsprosesser for. Dette er for eksempel sjeldne jordartsmetaller og andre som er definert som kritiske råmaterialer av EU.
Nå vil vi i NORCE samarbeide med internasjonale partnere for å øke gjenvinningen.
– Vårt bidrag til å løse råvarekrisen er å påvirke ulike stadier av verdikjeden med avanserte teknologier, innovative prosesser og nye forretningsmodeller. Noe av det aller viktigste er å automatisere de prosessene i gjenvinningen som i dag utføres manuelt, sier Nabil Belbachir, forskningsleder i NORCE.
Det er nemlig helt urealistisk at dagens manuelle sorteringssystemer på gjenvinningsstasjoner kan klare å hente ut alle de kritisk viktige metaller og mineraler som bare finnes i små mengder i elektrisk og elektronisk avfall. Altså alt avfall som går på strøm eller batteri, bruker eller leder strøm.
Forskerne vil utvikle prosesser basert på skalerbare, fleksible roboter utstyrt med kunstig intelligens for å få mer presis, effektiv og lønnsom gjenvinning. Først da kan en mye større andel av de viktige metallene og mineralene hentes ut og gjenvinnes.
EUs direktiv om kritiske råvarer som ble vedtatt i mars 2023, har som et mål at EU selv skal dekke 25 prosent av forbruket av kritiske råvarer ved gjenvinning.
– Kunstig intelligens og robotikk er helt avgjørende for å nå dette målet og sikre tilgang til kritiske råmaterialer. Vi i NORCE vil bruke vår ekspertise på feltet til å utvikle teknologien slik at både Norge og resten av Europa når sine mål om økt gjenvinning, sier Belbachir.
RENAS er en av partnerne i prosjektet. De samler inn, behandler og gjenvinner over 80 000 tonn elektronikkavfall og 1200 tonn batterier årlig.
– Mer gjenbruk av verdifulle komponenter og materialer vil gi mer bærekraftige og robuste verdikjeder. Robotisering og kunstig intelligens kan bidra til bedre sortering og identifisering av kritiske materialer, så vi virkelig kan utnytte materialpotensialet i produktene vi allerede omgir oss med, sier Bjørn Arild Thon, administrerende direktør i RENAS.
RENAS er opptatt av å utvikle ny kunnskap og ny teknologi for å oppnå økt gjenbruk og gjenvinning fra teknologiprodukter og batterier. På den måten sparer vi natur og miljø for uttak av nye materialer samtidig som vi genererer verdi for industri og samfunn.
I dag blir demontering og sortering i all hovedsak gjort manuelt. Det er mennesker som demonterer utstyr og kabler. Splitting av kabler for å få ut kobber er for eksempel en delvis manuell prosess. Det er også mennesker som tar ut farlig avfall, som batteri og gassflasker, fra det elektrisk og elektronisk avfallet (EE-avfallet). EE-avfall blir kvernet opp og separert i materialtyper, før det går til smelteverk i Norge eller utlandet. De store metalltypene og plasten blir sortert automatisk, men mange av de mindre forekomstene av kritiske råmaterialer går i dag tapt i prosessen.
Prosjektet er et SFI-initiativ og heter Re-and De-Manufacturing: Effective Critical Raw Materials Recovery from Urban. NORCE leder SFI-en.
SFI står for Senter for forskningsdrevet innovasjon og utvikler kompetanse som er viktig for innovasjon og verdiskaping. Ordningen finansieres av Forskningsrådet.
Ronny Neegard, overingeniør ved NMBU fortalte fra scenen at prisen er en gjev anerkjennelse av teamets innsats:
– Denne prisen er beviset på hva vi kan oppnå når vi jobber sammen mot et felles mål om en grønnere og mer bærekraftig fremtid. Vi kommer til å fortsette å strebe etter innovasjon, bærekraft og energibesparelser i alt vi gjør. Dette er bare begynnelsen, og jeg ser fram mot hva vi kan oppnå sammen i fremtiden, sier Neegaard.
Hvert år deler Grønn Byggallianse ut pris til Årets grønne driftsteam. Prisen gis til et driftsteam som inspirerer og utmerker seg gjennom sitt arbeid med å redusere miljøbelastningen gjennom driften av bygg. I år deles prisen ut for tolvte gang.
– Gratulerer til Team Veterinærbygningene – de er verdige vinnere, og har gjort en imponerende innsats, spesielt når man tenker på hvor teknisk avansert bygget er, sier daglig leder i Grønn Byggallianse, Mie Fuglseth.
De andre nominerte til Årets grønne driftsteam var Team Økern Portal fra Malling, Team Galleriet Bergen fra DNB Næringseiendom og Team Braathen Eiendom.
– Jeg vil gi en stor honnør til alle de nominerte. Grønn Byggallianse ønsker å løfte frem byggdrifterne, og den viktige jobben de gjør for å drifte og ta vare på bygningene våre. De sparer energi og penger, ikke bare for hver enkelt byggeier, men også for samfunnet, avslutter Fuglseth
Team Veterinærbygningene har ansvar for å drifte et bygg på om lag 83 000 kvadratmeter med avanserte tekniske systemer. Veterinærbygningene inneholder undervisningslokaler, forskningslaboratorier, forsøksdyr og dyresykehus og kan sammenlignes med avanserte sykehus. Det er spesielt krevende å oppnå energieffektiv drift i bygninger som må ha gode systemer for å hindre luftlekkasje og smitte. Driftsteamets involvering i i flytte- og byggefasen har sterkt medvirket til effektiv bygningsdrift. Juryen vil spesielt fremheve at teamet har vist god kunnskap og innovasjon på hvordan de har endret driften av tekniske anlegg og redusert miljøbelastningen samtidig som kravene til smittevern er opprettholdt. Teamet har samarbeidet tett med brukerne, hvor veterinærene har fått opplæring i drift av tekniske systemer, og driftesteamet har fått opplæring om virus og smittevern. Sammen har de funnet nye måter å drifte avanserte tekniske systemer mer effektivt. På to år er energibruken til oppvarming redusert med 24 prosent gjennom fininnstilling av driften og gjenvinningssystemet for prosessvarme. Driftsteamet har i tillegg til de avanserte tekniske styringssystemene fra byggeprosjektet, oppgradert med flere inneklimasensorer, lydsensorer for å avdekke feil på maskiner, doseringsanlegg for vaskemiddel og robotstøvsugere for ytterligere å optimalisere driften. Team Veterinærbygningene har utarbeidet ambisiøse miljøhandlingsplaner, blant annet for transport og avfallsreduksjon. Innen avfallshåndtering kan Teamet vise til en reduksjon på 80 prosent i transportbehovet, en sorteringsgrad på 82 prosent og en betydelig reduksjon i avfallsmengder.
Bakerenga ligger ved Lodalen busstopp i Konows gate i Oslo. Her har Bakerenga hagelag fått tillatelse av kommunen til å skape en liten oase med spiselige vekster og prydplanter. Hagelaget har forvandlet noe som lenge kun var en gjennomfartsvei, til et sted folk nå går omveier for å gå gjennom, og hagelaget fikk Oslo kommunes hagepris i 2022. Bymiljøetaten har bidratt med rydding, etablering av gangvei gjennom området, og har satt ut benker og etablert en bålplass. I tillegg har Oslotrær plantet ut to nye trær.
En utfordring var at den flotte felleshagen ikke har hatt tilgang til vann, og derfor ønsket Bymiljøetaten å utarbeide en bærekraftig løsning med bruk av overvann fra området. Regnbedet ser ut som et tradisjonelt regnbed, men istedenfor å slippe vannet ut i grunnen under regnbedet, samles det i et tett magasin under bakken. Magasinet har en kapasitet på hele 17 kubikkmeter vann (tilsvarer 17 000 liter vann), som kan pumpes opp ved hjelp av en gammeldags gårdspumpe.
Prosjektet er et pilotprosjekt, og det som særlig er interessant er å finne ut hvor godt vannet renses på vei gjennom jordlaget. Generelt er veivann forurenset på grunn av biltrafikk, men her bruker Bymiljøetaten en naturbasert løsning for å rense vannet. De skal ta en vannprøve i høst, og deretter i løpet av vekstsesongen i noen år fremover. I tillegg vil Bymiljøetaten ta prøver fra jorden i oppstart, og deretter med noen års mellomrom, for å se om det er en opphopning av forurensing i dette og hvilke næringsstoffer det inneholder.
Siden 2002 har Ruteretur AS hatt en returordning som har samlet inn mer enn 1 million PCB-ruter i Norge. Ordningen finansieres gjennom «utvidet produsentansvar», som betyr at et vederlag for hver isolerglassrute som settes ut på det norske markedet, finansierer ordningen.
På vegne av sine eiere sier Ruteretur AS at denne etablerte returordningen heretter bør benyttes for å samle inn de 1 million kilo med glass som i dag går utenfor ordningen og dermed havner på deponi hver måned.
Daglig leder Sverre Valde og styreleder Hilde Widerøe Vibe har nå møtt Energi- og miljøkomiteen på Stortinget og presentert en rapport som viser at en utvidelse av produsentansvaret kan gi samfunnsøkonomiske besparelser på 2,5 milliarder kroner frem mot 2040.
En utvidelse av ordningen til å gjelde for håndtering av alle isolerglass fra renovering og rivning vil innebære behov for et høyere vederlag. Stordriftsfordelene vil likevel gi en besparelse mer enn dobbelt så stor som økningen i vederlaget.
Ruteretur har utarbeidet et nytt forslag til kapittel 14 i Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften).
– Vår sak ble tatt godt imot i komiteen og vi fikk lang taletid. Vi håper nå at Energi- og miljøkomiteen kan legge press på saken slik at Klima- og miljødepartementet sender vårt forslag ut på høring. Det er ikke store endringene som skal gjøres. Vi håper dette kan skje innen årsskiftet, men da skal vi nok være heldige, sier Valde.
Bjørn Glenn Hansen, er tidligere styreleder og nå styremedlem i Ruteretur AS, og daglig leder i Glass og Fasadeforeningen.
– Etterspørselen etter kassert bygningsglass som råvare er økende, spesielt innen byggebransjen. Glass kan gjenvinnes til nytt bygningsglass, i ulike isolasjonsmaterialer, fyllmasser og som komponent i betong. Per i dag resirkuleres glass fra PCB-ruter og kapp og avskjær fra glassproduksjon til glassvatt hos Glava. Isolasjonsprodusenten ønsker seg mer av dette glasset. Samtidig ønsker glassindustrien å øke andelen av resirkulert glass i produksjon, for å redusere uttak av ny råvare, avfallsmengder og energikostnader.
Resirkuleringspotensiale for glass som havner på deponi er enormt. Får man dette på plass i Norge, følger kanskje Europa etter. I så fall kan det bli mulig å dekke etterspørselen fra produsenter av både glass og glassvatt. Gjennom en ordning som altså ikke pådrar staten kostnader, og som kommer miljøet og samfunnet til gode, sier daglig leder i Glass og Fasadeforeningen, Bjørn Glenn Hansen.
Rutereturs formål er å utvikle, drive, styre, overvåke og organisere kostnadseffektive og samfunnsøkonomisk lønnsomme returordninger som sikrer innsamling av PCB-holdige isolerglassruter på en forsvarlig måte, etter kapittel 14 i forskrift om farlig avfall.
Non-profitt selskapet eies av Glass og Fasadeforeningen, Hovedorganisasjonen Virke, Norges Bygg- og Eiendomsforening, Norsk Eiendom og Norske Trevarer. Selskapet ble etablert i 2002, etter at det ble inngått en avtale mellom Miljødepartementet og Rutereturs eiere.
SE BLADARKIV