Økende klimakrav, krav til miljødokumentasjon og offentlige anskaffelsesregler gjør at livsløpsanalyser blir nyttige verktøy for å få oversikt over måloppnåelse, og for å velge de beste løsningene.

– Ved hjelp av LCA kan vi få vite ressurs- og materialbruk for ulike prosjekter, samt hvordan dette vil utvikle seg over tid. Vi kan da velge de beste løsningene for å velge den beste, altså den mest miljøriktige, løsningen for å oppfylle prosjektets formål, sier Rolf Bohne.

Bohne er professor ved institutt for bygg og miljøteknikk ved NTNU og leder ved Senter for grønt skifte i bygget miljø, Green 2050. Han understreker at livsløpsanalyser gir opplyst kunnskap som kan bidra til en mer klimavennlig byggenæring. Og det er vesentlig å komme i gang med livsløpsanalyser i en tidlig fase av byggeprosjektet.

– Man beregner gjerne bygg for en levetid på mer enn 50 år. Dersom man planlegger for gode materialer, ombruk og fleksibilitet allerede fra start er det ikke noe i veien for at bygg kan stå mye lenger enn 50 år, gjerne over 100 år, sier Bohne.

Ombruk i teori og praksis

Å se på energibruk når bygget er i driftsfasen, er ett moment. Men det er ikke likegyldig hvordan man oppnår lavt energibruk.

– Hvilke materialer man velger har stor betydning for hva man kan oppnå i driftsfasen. Lang levetid og robusthet slik at man unngår utskifting er viktig. Da må man også ta med i vurderingen hvordan materialene skal brukes. Materialene må tåle bruk over lang tid, sier Bohne.

Ett område det er mye å hente for å øke levetiden, er i de bærende konstruksjonene. Og særlig dersom de kan brukes om igjen på en god måte.

– Det å designe et robust bæresystem er viktig når man tenker mange år fremover. Bæresystemet bør være både demonterbart, ha god nok bæreevne og takhøyde. På den måten sikrer man fremtidig fleksibilitet og ombruk, sier Bohne.

Men selv om ombruk er positivt i teorien, kan det ofte bli utfordrende i praksis fordi standarden ikke nødvendigvis holder mål, og fordi logistikken er vanskelig, mener Bohne.

– Ombruk av bærende elementer kan kreve ny sertifisering, og da kreves et visst antall av det som skal ombrukes, for at man skal kunne teste det godt nok. Man må kunne teste til brudd, og da går vinningen ofte opp i spinningen. Mellomlagring er også dyrt. Men det jobbes konstant med nye løsninger og det skjer stadig utvikling på feltet, sier han.

Betong i livsløpsperspektiv

Ser man på verdens samlede klimagassutslipp skiller sement seg ut, med å stå for omtrent åtte prosent av utslippene alene. Betong er derfor et helt sentralt materiale i arbeidet for en mer klimavennlig bransje – også bevaringen av det.

– Vi er opptatt av å tenke livsløp når det kommer til betong. Betong er et fantastisk byggemateriale, men det er svært karbonintensivt, derfor er det viktig å ta vare på betongbygg. Eventuelt ta vare på elementer. Levetiden, og hvordan vi bruker betongen, er kritisk. Vi må unngå å knuse betong. For nybygg er karbonfangstprosjektet i Brevik veldig spennende, men vi må i langt større grad tenke fremtidig fleksibilitet og ombruk også her sier Bohne.

Dagens beregninger av klimaeffekten fra byggematerialer er ganske presise, og gir gode tall for energi- og ressursbruk med tilhørende utslipp i byggefase, mener Bohne. Men:

– Vi har fremdeles en vei å gå for å bruke denne informasjonen, for å bygge de beste byggene med hensyn til optimal energi og ressursbruk over hele byggets levetid. Vi har all for stort fokus på energibruk, og for lite på material og ressursbruk over tid. Vi er svært dårlig til å tenke sirkulær økonomi, sier han.

Resirkulering nå og fremover

Metodikken for å måle klimaeffekten av sirkulære løsninger kontra nyproduksjon er på plass, men utfordringen er at man ikke tenker fremtidig ombruk i stor nok grad, ifølge professoren.

– Det er viktig å ha god dokumentasjon som følger bygget og gjøre det enklere å ta bygg fra hverandre på en god måte, sier han.

Bohne påpeker at det å resirkulere om 50–100 år vil være en helt annen prosess enn det som om- og gjenbrukes i dag.

– Det vi prøver å resirkulere nå er ofte bygget på 1960-tallet, da materialer kunne bestå i mye «rart».  Det er i dag over 75 000 forskjellige produkter i norske bygg, og disse har vidt forskjellige egenskaper. Å dokumentere hva som er brukt slik at man får en god, fremtidig avfallshåndtering eller miljøsanering er en stor oppgave, sier Bohne.

Dersom beslutningstakere skal velge grønnere løsninger må de tenke levetid og livsløp fremfor kortsiktig profitt, påpeker Bohne. For det kan koste litt mer å bygge klimavennlig, og gevinsten vil man kanskje ikke se før det har gått noen år.

– Tenker man 30 år fremover vi det lønne seg å gjøre de miljøriktige valgene. Velger man riktige materialer til riktig tid med god levetid og kvalitet vil det lønne seg. I tillegg er det viktig med god utførelse og å unngå byggefeil, sier Rolf Bohne.

Samtidig har selskapet forbedret sin totale score fra 74 til 90 av 100 poeng – en betydelig fremgang som gjenspeiler kontinuerlig forbedring på tvers av alle de fire vurderte områdene: miljø, arbeids- og menneskerettigheter, etikk og ansvarlige innkjøp.

– Dette er en anerkjennelse av et langsiktig og målrettet arbeid, og et tydelig bevis på at innsatsen gir resultater. Vi har over flere år jobbet systematisk med å forbedre oss på alle områder innen bærekraft, sier Lars-Morten Rostad, HMS- og bærekraftsjef i Ramirent AS.

EcoVadis er en av verdens ledende leverandører av bærekraftsvurderinger for selskaper, og vurderer virksomheter basert på deres arbeid innen miljø, sosiale forhold, etikk og leverandørkjeder.

Ramirent har tidligere hatt gull-rating i syv år på rad, og oppgraderingen til Platinum bekrefter gruppens sterke utvikling og ambisjoner innen bærekraft.

– Dette handler ikke bare om en utmerkelse, men om hvordan vi jobber hver dag. Resultatet er et lagarbeid, og vi vil takke våre ansatte, kunder og samarbeidspartnere som bidrar til å drive oss fremover.

Ramirent vil fortsette arbeidet med å utvikle mer bærekraftige løsninger og bidra til en mer ansvarlig og fremtidsrettet bransje.

– Siden studietiden i København har jeg sett på byggebransjens omstilling som arkitektens viktigste samfunnsoppdrag. Dessverre har jeg følelsen av at luften har gått litt ut av den ballongen de siste par årene, sier Karl Magnus Boasson, arkitekt i Oslo-baserte Breien+Boasson Arkitekter.

Nekter å senke ambisjonsnivået

Men den unge arkitekten, (både Boasson og hans kollega Mikkel Breien Haugen er 34 år gamle) gir ikke opp kampen for en bransje som våger å satse på transformasjon og innovativ bruk av biobaserte byggematerialer. Det er han ikke alene om.

– Når jeg snakker med andre unge kolleger innen arkitektur eller ingeniørfag, er de giret på å omstille byggebransjen ved å legge større vekt på transformasjon, ombruk og biobaserte byggematerialer. I stedet må mange ta til takke med å jobbe i prosjekter med reduserte ambisjonsnivå på miljøfronten. Jeg ser på omstillingen av byggebransjen som vår generasjons største utfordring. Motivasjonen for å starte egen virksomhet var nettopp å kunne bidra aktivt inn i omstillingen av bransjen. Selv om det går langsomt er jeg optimistisk på omstillingens vegne, sier Boasson.

Argumentene hans for at omstilling av byggebransjen er nødvendig, gjelder ikke bare hensynet til miljøet og planeten. Dette appellerer til ham også fordi en mer bærekraftig byggebransje vil tvinge frem nye innovative løsninger. Man blir nødt til å være kreativ og komme opp med løsninger vi enda ikke har sett.

– Det er superinteressant, sier han.

Bruk biobaserte byggematerialer

Breien+Boasson Arkitekter brenner for å øke bruken av biobaserte byggematerialer som binder CO². Dette kan være utradisjonelle materialer som halm, et kortreist biprodukt fra jordbruket, som kan erstatte mer tradisjonell glass- eller steinull til isolasjon. Men halmen kan også kombineres med tre i prefabrikerte bygningselementer.

– De lager dette i Europa, men jeg kjenner ikke til at det er bygget noen halmelementhus i Norge ennå, sier han.

Boasson nevner også ubrent leire til bruk på innervegger siden den er god til å transportere fukt, men det største potensialet ser han i det gode gamle treet.

– Tre er et kortreist materiale som binder mye CO². Vi har også lang tradisjon for å bygge med tre i Norge. Dette glemmer vi ofte nå, men vi har en stolt arv med tradisjonshåndverk vi kan bygge videre på, sier han.

At naturmaterialet tre gir bedre inneklima og skaper hus som «puster», er andre argument han trekker frem.

Men tre er ikke bare tre. Materialet kan ha mange ulike egenskaper beroende på art og lokale vekstforhold. Det gir grunnlag for å bruke tre på nye og interessante måter, noe Boasson tror kan bidra til å skape en ny bygningskultur, skogforvaltning og yrkesstolthet.

Når man skal bygge høyt blir massivtre løsningen.

– Massivtre er utmerket, selv om noe av treets unike egenskaper endres når vi limer det på kryss og tvers. Men massivtre er en del av den nye retningen vi må ta, sammen med å hente frem igjen gammel kunnskap om tømmer og skogsforvaltning, sier han.

Som om ikke det var nok: Trefiber kan, i likhet med halm, erstatte glass- og steinull som standard isolasjonsmateriale.

Ikke helt uten betong og stål

Boasson har ikke svaret på hvorfor håndbrekket er satt på byggebransjens omstilling.

– Man skulle tro det var et kostnadsspørsmål, men erfaring fra massivtreprodusenter er at byggetiden reduseres vesentlig, noe som betyr lavere investeringskostnader, sier han.

Kultur og gammel vane, i en bransje som har vennet seg til å bygge med mye betong, tror han også spiller inn.

Men Boasson ønsker ikke at bransjen skal kaste betongen og stålet på historiens søppelhaug. Det han ønsker er å redusere bruken av disse materialene i forhold til i dag. Stål og betong mener han bør forbeholdes til der disse materialene er de beste valgene. Et eksempel er å bruke betong direkte mot grunnen.

– Betong har fantastiske egenskaper, men vi må holde bruken til et minimum, bare der vi absolutt trenger det, er Boassons budskap.

På samme vis tror han hybrider med stål og tre kan kutte mye CO², samtidig som bruken av dette kan skape nye muligheter for bransjen.

Bygg mindre

Et vel så viktig bidrag som materialvalg for å skape en mer bærekraftig byggebransje, er å bevare og transformere de byggene vi allerede har i stedet for å bygge nytt på jomfruelig areal. Boasson heier på strategier som styrker dette, som fortetting rundt kollektivknutepunkt.

– Vi må bruke de byggene vi allerede har. Da må vi ta utgangspunkt i den eksisterende bygningsmassen, analysere og forstå hva vi har før man bygger om. Transformasjon er viktig i vår tid, slår han fast.

Når det likevel skal bygges nytt, må det bygges riktig. Skal arkitekten kunne velge bærekraftige materialer til prosjektet må materialvalget integreres i planleggingsprosessen helt fra starten av.

Men samtidig: Det aller beste er å redusere forbruket.

– Det mest bærekraftige vi kan gjøre er å bygge mindre, avslutter han.

Norconsult har arbeidet målrettet med å redusere utslipp fra egen virksomhet over lang tid. Siden 2016 har konsernets klimagassregnskap blitt brukt for å identifisere forbedringsmuligheter, samt å følge utviklingen og effekten av tiltak. SBTi-valideringen understøtter konsernets langsiktige ambisjon om «bærekraftig utvikling i alt vi gjør».

– SBTi bekrefter at målene våre er i tråd med Parisavtalens 1,5-gradersmål. Selv om vår største påvirkning på bærekraft skjer gjennom løsningene vi utvikler sammen med kunder, er det viktig å redusere utslipp i egen drift. SBTi gir oss ekstra motivasjon for å jobbe målrettet med forbedringer også her, sier Egil Hogna, konsernsjef i Norconsult.

Størst påvirkning i oppdrag

Som rådgivende ingeniører og arkitekter ligger Norconsults største mulighet for klimapåvirkning i løsningene som utvikles i oppdrag for kunder. Klimamålene er en naturlig forlengelse av selskapets daglige arbeid med kontinuerlig forbedring i oppdragene, der Norconsult kan bidra til å utvikle løsninger som er mer bærekraftige for bygg, anlegg og samfunnsstrukturer.

Norconsult-konsernets klimagassregnskap følger GHG protokollen (Greenhouse Gas Protocol) og deler utslipp inn i tre kategorier, scope 1, 2 og 3. Scope 1 er direkte utslipp fra selskapets firmabiler og maskiner. Scope 2 er utslipp knyttet til energibruk i kontorlokaler. Scope 3 er indirekte utslipp, som innkjøp og reiser.

Norconsult-konsernet har forpliktet seg til følgende mål:

• Direkte utslipp i scope 1 og indirekte utslipp knyttet til energibruk i scope 2: 63 prosent reduksjon av absolutte utslipp innen 2035.
• Indirekte utslipp i scope 3, inkludert reiser, innkjøp: 66 prosent reduksjon per FTE innen 2035, og innen 2030 skal 45 prosent av leverandørene ha satt SBTi-mål.

Det videre arbeidet vil omfatte tiltak i alle deler av konsernet som bidrar til å nå målene, samt oppfølging og rapportering av fremdrift.

Selv om nybygg ofte løftes frem i arbeidet med det grønne skiftet, er bildet mer sammensatt. En stor del av utfordringen handler om å oppgradere den eksisterende bygningsmassen. Det viser Green Finance Guide for Real Estate (GFG), en ny veileder om grønn finansiering utarbeidet av programvareselskapet EG. Blant konklusjonene er at de fleste bygningene som vil være i bruk i Norden i 2050, allerede er oppført. Det betyr at renovering blir en avgjørende del av den grønne omstillingen.

– Vi snakker mye om å bygge fremtidens grønne eiendommer, men sannheten er at de allerede står der. Hvis vi skal få til endringer i stor skala, må vi finansiere renovering av den eksisterende bygningsmassen. Det er her den store gevinsten ligger, sier Axel Stenbom, produktstrateg i EG.

Ifølge veilederen er det ikke nok å rette oppmerksomheten mot nye, energieffektive prosjekter. Den største klimaeffekten, og den største finansielle risikoen, ligger i bygg som allerede er i drift, og som krever systematiske investeringer for å møte fremtidens krav.

Kapital styres av tall, ikke ambisjoner

Veilederen viser et tydelig skifte i markedet. Tilgangen til grønn finansiering avhenger i økende grad av dokumentert ytelse og konkrete omstillingsplaner. Bankene handler ikke ut fra politiske ambisjoner, men på bakgrunn av risikovurderinger, forklarer Stenbom:

– Bankene er ikke klimaforkjempere. De er risikoforvaltere. Når energidata mangler eller ikke kan dokumenteres, blir kredittkomiteene mer tilbakeholdne. Den reelle flaskehalsen i grønn finansiering er som regel ikke mangel på kapital, men mangel på informasjon.

Veilederen viser at selv små renteforskjeller kan få betydelige utslag i store eiendomsporteføljer. Over tid påvirker dette både avkastning og muligheten til å gjøre nye investeringer. Samtidig gir god dokumentasjon en klar fordel. Bygninger med dokumentert energiytelse og målbare forslag til forbedringer får lettere tilgang til refinansiering, større interesse fra investorer og mer forutsigbare lånebetingelser.

Fra miljøsertifisering til omstillingsplan

Ifølge veilederen flyttes oppmerksomheten fra rene miljøsertifiseringer til planer som viser hvordan bygget faktisk skal forbedres over tid. Det holder ikke lenger å kunne vise til en merkelapp. Man må kunne dokumentere utvikling.

Dette stiller nye krav til data og digital infrastruktur. Energimåling, historiske data og systematisk oppfølging blir avgjørende i dialogen med bankene. Løsninger som EG Mestro og EG Omega kan brukes til å samle inn og kvalitetssikre energidata på tvers av eiendomsporteføljer.

– Det holder ikke å ha en ambisjon om å bli mer klimavennlig. Man må kunne dokumentere hvor bygget står i dag, og hva som konkret skal gjøres fremover. Når datagrunnlaget er på plass, endrer det samtalen om finansiering, sier Stenbom og avslutter:

– Konklusjonen er klar: Fremtidens grønne finansiering handler ikke først og fremst om å bygge nytt. Den handler om å forbedre det vi allerede har, gjennom dokumenterte tiltak og konkrete planer. I et marked der lån og investeringer i økende grad fordeles basert på målbar ytelse, blir renovering ikke bare et teknisk spørsmål – det blir en økonomisk nødvendighet.

Enten det er kommende EU-krav, oppdaterte energimerkeordninger eller strengere klimarapportering: Eiendomsbransjen står overfor et massivt press for å oppgradere eksisterende bygg. Problemet er at det i dag er altfor krevende å finne ut nøyaktig hvilke tiltak som gir best kost-nytteeffekt for det enkelte bygget.

– I dag er det utrolig vanskelig å få tak i riktige data, og enda vanskeligere å sammenstille dem for å bygge et godt beslutningsgrunnlag. Bransjen lider av et «kaldstartproblem» der ulike aktører stadig reproduserer informasjon, rett og slett fordi det er lettere å lage informasjonen på nytt enn å finne den. Dette skaper beslutningsvegring, sier Jørund Mohn, teknisk sjef i Trondheim Areal.

Skal bygge semantisk dataplattform

Nå skal innovasjonsprosjektet ASSETS løse dette problemet. Sammen med teknologiselskapet Autility og Trondheim Areal, skal forskere fra SINTEF bygge en semantisk dataplattform som fundamentalt endrer hvordan bransjen jobber. Målet er ikke bare å effektivisere innhentingen av data, men å koble dem og automatisere bruken av dem.

– Vår visjon er at driftere og forvaltere nærmest skal kunne «dumpe» informasjonen sin inn i plattformen, enten det er 3D-modeller, sanntidssensorer eller gamle PDF-manualer, sier André Keane, teknologidirektør og grunnlegger av Autility.

– Problemet er egentlig ikke å strukturere data. Utfordringen er å definere hvordan man strukturerer data slik at systemene forstår hverandre, både nå og i framtiden med tanke på nye krav og integrasjoner, sier seniorrådgiver Knut Nordanger i SINTEF.

Ved hjelp av kunstig intelligens og standardiserte begrepsmodeller, såkalte ontologier, vil systemet organisere dataene slik at de kan kobles og analyseres på tvers av kilder.

Gir konkrete råd

Den virkelige magien skjer når dataene lander i den strukturerte plattformen. Her ligger nemlig lover, regler og sertifiseringskrav allerede innebygd.

– Plattformen analyserer byggets faktiske tilstand opp mot regelverket og gir konkrete svar: «Dette kan du gjøre for å forbedre bygget, slik påvirker det sertifiseringene dine, og det vil koste deg så mye». Du får et fiks ferdig kost-nytte-bilde i retur, forklarer Keane.

I løpet av det toårige prosjektet skal løsningene testes kontinuerlig i pilotbyggene til Trondheim Areal.

– Dette sikrer at vi bygger noe som løser et ekte bransjeproblem. Potensialet for en slik plattform strekker seg langt utover Norges grenser, forklarer Keane.

Les mer om ASSETS

Eiendommen som Bærum kommune kjøpte av OBOS i 2020, driftes i dag av Flytårnet Fornebu AS. Oppgraderingen av området startet i 2022.

– Vi bygger etter prinsippet «godt nok», sier prosjektleder Magnus Ramberg Mjøsund fra konsulentselskapet Insenti som er engasjert i rehabiliteringen og transformasjonen av området.

– Med «godt nok» menes en utvikling som tar utgangspunkt i stedets identitet, som er robust og nøktern, økonomisk bærekraftig, bevarer stedets særpreg og tar vare på historiske spor, supplerer Lisbeth Halseth fra LPO Arkitekter.

LPO har laget masterplanen for utviklingen av anlegget frem til 2035, og er engasjert i rehabiliteringen og transformeringen av den gjenværende bygningsmassen.

Både lett og komplisert

Prinsippet om «godt nok» kan forenkle et prosjekts valg av løsninger. Samtidig kan det by på utfordringer.

– Der man vanligvis ville gått rett inn og revet, blir det her lagt ned mer energi i å se mulighetene i bevaring av de elementene som er der i dag, sier Mjøsund.

Et eksempel på det finnes i bibiliotekprosjektet som stod ferdig i 2024. Her lå det opprinnelig et linoleumsbelegg fra 1940. I stedet for å rive det opp og kaste det, ble linoleumsbelegget renset, lappet, og til slutt bonet slik at den godt over 80 år gamle linoleumen fremstod som så god som ny.

– Dette ga gevinst både på kostnad, fremdrift og logistikk, sier han.

Det samme gjaldt flisene som ble funnet under et lag med asfalt der den nye kulturscenen «Varmesentralen» holder til i dag.

– I stedet for å legge nye gulv i lokalet, ble flisene brakt fram. Etter en grundig rengjøring er de i dag et viktig element i byggets karakter, fortsetter Mjøsund.

Vernet fasade

Det meste av hovedflyplassen, som var i bruk fra 1939 til 1998, er borte nå. Unntaket er de aller eldste bygningene. Det inkluderer den gamle terminalbygningen fra 1939, kontrolltårnet fra 1966, hangaren, samt flere verkstedsbygninger og kontor. Fasadene er vernet, så oppgraderingen til moderne standard må ta hensyn til kulturminneverdien.

– Vi oppgraderer fasadene ved å tilbakeføre dem til opprinnelig uttrykk med riktig utformede vinduer og dører. Dette gjøres bit for bit, avhengig av hvilket budsjett Flytårnet Fornebu har, og hvilke andre oppgraderinger som må gjøres. Vedlikeholdsetterslepet er stort, så hoveddelen av de tilgjengelige midlene brukes på å sikre verdiene, forteller Halseth.

Gjenbruker og forsterker det opprinnelige

Bygningselementene bidrar til fortellingen om områdets forhistorie som flyplass. Dersom noe må demonteres på grunn av endret bruk eller på grunn av sikkerhet, prøver man å bruke dette et annet sted. Eksempler på det er formannsbokser (kontor satt inn i et verksted, eller et annet stort ikke-klimatisert rom) i stål og trådglass som skal ombrukes i nye utleielokaler, eller mer tradisjonell gjenbruk av gamle dører, samt flytting av himlinger.

Så langt har man ikke måtte endre vesentlige konstruksjoner eller detaljer. Det inkluderer de karakteristiske fagverksdragerne i hangaren som ikke tilfredsstilte dagens krav til snølast.

– Dette ble løst ved å sette inn to nye søyler og å forsterke stagene. Arbeidet er ikke synlig for den som ikke vet hvor forsterkningen er gjort, sier Halseth.

Gradvis utbedring av tekniske anlegg

Mye av det tekniske anlegget på Fornebu er utdatert, og har for lengst passert sin levetid. Likevel blir det tekniske anlegget ikke revet ut og gjenoppbygget som et nytt stort teknisk rom. Også her er det «bit for bit» og «godt nok» som er rådende filosofi når bygningsmassen oppgraderes i tråd med dagens krav.

– I stedet for å rive ut hele anlegget, gjør man en systematisk og gradvis utbedring av anleggene ved å bygge mindre anlegg spredd utover, sier Mjøsund.

Tett fasade øker bygningenes energieffektivitet. Allerede nå er 5000 kvadratmeter av taket blitt etterisolert og tekket. Samtidig har bygningsmassen fått mer miljøvennlig energitilførsel ved at den er koblet til fjernvarme basert på sjøvann fra Oslofjorden.

Flere av de oppgraderte lokalene har mekanisk styrt naturlig ventilasjon.

– Romvolumene de fleste stedene er også slik at det gir en god opplevelse for brukerne, sier Halseth.

Lagt til rette for enkel ombygging

Flyplassanlegget, som i sin tid ble tegnet av Odd Nansen og hans arkitektkontor, ble bygget ut fra 1939 og til ut på 1980-tallet. Den funksjonalistiske arkitekturen er strukturalistisk med stor generalitet. Det betyr i praksis at rommene enkelt kan brukes til nye funksjoner, samtidig som det er enkelt å flytte på de innvendige lettveggene. Til og med vindusbåndene i fasadene er utformet slik at skilleveggene kan plasseres valgfritt for hver 2,5 meter.

Allerede for 86 år siden ble det altså lagt til rette for enkel ombygging av byggene, noe man igjen har begynt å tilstrebe for å øke nye byggs bærekraft.

– Denne generaliteten gjør at det er lett å endre planløsningen for nye funksjoner, og er et lærestykke i hvordan vi bør bygge nytt i dag, slår Halseth fast.

Transformasjon samtidig med drift

Rehabiliteringen av Fornebu er en kompleks prosess. Teglsteinsfasader skal renses. Verneverdige fasader skal føres tilbake til opprinnelig uttrykk ved at kondemnable dører og vinduer fra 1980-tallet erstattes med nye i stål, bygget som i 1940, men med isolasjonsverdi etter dagens standard. Samtidig skal de 150 leietakerne som representerer 350 arbeidsplasser på 14 000 kvadratmeter, ikke forstyrres for mye.

Et vilkår for å lykkes med det, er at man gjennom hele prosessen har rehabilitert i mange mindre og parallelle delprosjekt.

– Dette krever tett dialog både med leietakere og utførende. Nøkkelen i dette prosjektet, i likhet med andre prosjekt, har vært å ha med seg riktige folk og leverandører, sier Mjøsund.

Dagens aktivitet innen kunst og kultur har vært i kontinuerlig drift til tross for den pågående rehabiliteringen.

I en tid der klimaspørsmålet dominerer samfunnsdebatten, fortjener stålet å gjenvinne sin naturlige plass som fremtidens byggemateriale. For arkitekter og aktører innen bygg- og eiendomssektoren finnes det store muligheter for å redusere klimapåvirkningen ved å velge materialer med lang levetid og høy resirkuleringsgrad. Her er varmforsinket stål et utmerket eksempel på et materiale som møter den sirkulære tankegangen.

– Snakker vi om livssykluskostnader, vil jeg si at varmforsinket stål er det mest kostnadseffektive, bærekraftige og driftssikre materialet for utvendige bygningsdeler i Norge, sier Stein Sibbern, bærekraftsansvarlig i Weland AS.

Produkter som skal varmforsinkes, senkes ned i et sinkbad med smeltet sink. I kontaktflaten mellom stål og flytende sink skjer det en reaksjon, og det dannes en jern-/sinklegering. Det varmforsinkede stålet har i utgangspunktet en sølvglinsende overflate som etter hvert går over til en grå fargetone som smelter naturlig inn i de fleste miljøer.

100 prosent resirkulerbart

Stål og sink kan resirkuleres om og om igjen uten at det går på bekostning av verken kvalitet eller styrke. Weland sine trapper har varmforsinkede konstruksjoner med en beregnet levetid på opptil 50 år og kan resirkuleres 100 prosent. Selv etter flere tiår med bruk er belegget intakt og krever ingen ytterligere bearbeiding. For Weland handler det om å bygge løsninger som varer – i generasjoner.

– Damsgårdsveien 127 er et kontorbygg på litt mer enn 2000 kvadratmeter, og det er faktisk det første bygget Frydenbø kjøpte og eide fra 1916. Når vi nå skal flytte tilbake dit, er det en tilbakekomst til bygget der vi hadde vår hovedaktivitet frem til 1984. For oss betyr dette derfor noe helt spesielt når vi nå skal feire 110-årsjubileum der i oktober neste år, forteller prosjektleder Per Reigstad i Frydenbø Eiendom.

Frydenbø er en stor eiendomsaktør, med omtrent 100 000 kvadratmeter næringseiendom bare i Bergen. De leier selv, og leier ut til andre. Selskapet har 1000 ansatte med ansvar for ulike konsumentområder. De trenger også et hus til eget bruk.

– Vi startet med dette prosjektet i 2022, da vi satte oss ned med nye leietakere for å høre med dem om de ville være ok med et forsøk på gjenbruk. Siden dengang har det skjedd en gradvis prosess – hvor vi ble enige om at ikke alt skal skal være likt.

Tenker langsiktig

Opprinnelig plan var et kontobygg basert på 100 prosent gjen- og ombruk. Slik ble det ikke. Men de skal komme så tett til 100 prosent som mulig.

– Vi har gått temmelig høyt ut med våre ambisjoner, og vi ser at mange andre har fattet interesse for dette prosjektet. Det vi lærer, skal vi også dele med andre.

– Vi har brukt mer tid enn hva vi så for oss, men samtidig tenker vi langsiktig. I og med at vi har så mye byggerier gående, har vi gode kontakter. Vi har tilgang til glassmestere, entreprenører og fasadeleverandører, og der ute er det mange produkter og mye materialer som bare ligger lagret som feilvarer, enten fordi de ikke har riktige dimensjoner eller av andre årsaker.

– Blant annet kom vi over noen fantastisk flotte vinduer, som er fra 2021 og skulle brukes ved det nye sykehuset i Stavanger. Dimensjonene var imidlertid ikke riktige for dem, så de ble sendt tilbake til Nordfjord der de kom fra. Der ble de liggende i to år, før vi kjøpte dem. De passer perfekt for oss. Leverandøren ble glad, og vi likeså. Vi har også handlet på Finn og vi har vært hos andre leverandører.

– Vi startet med å tenke på skallet, og på ü-verdier. I tillegg var vi heldige nok til at noe så fremtidsrettet som FutureBuilt kom til Bergen for å jakte på kandidater, og vi ble en del av det. Med FutureBuilt fikk vi også drahjelp gjennom en søkeprosess hos Bergen kommune. Vi har fått veldig mye hjelp, og svært god PR. Vi får fortsatt ukentlige henvendelser om dette prosjektet, forteller Reigstad.

– Hva har vært den største utfordringen?

– Det vanskeligste er å få fatt i alle disse tingene. Når vi nå ligger litt etter skjema, er det fordi det tar mye tid å skaffe oss de tingene vi trenger. Men det er verd investeringen. En annen stor utfordring har vart jakten på fasadematerialer, der vi fått god hjelp av Bygg og ventilasjon AS.

Bruker kontaktnettet

– Vi kunne ikke satt dette ut til totalentreprenør. Det ville blitt for risikofyllt, og vi ville hatt en for lite dynamisk organisasjon. Dessuten har vi fått tilgang til mye gjennom aktører vi har hatt et godt forhold til gjennom mange år. Videre har vi et nettverk av kolleger, som jobber i andre næringsbygg. De driver også med transformasjon. Dette betyr at vi får tak i ting, når de skal avhende det. Vi har for eksempel toaletter fra Bergens tinghus, som er under rehabilitering. Vi fikk i tillegg noen flotte lamper.

– Når kan mindre aktører kunne gjøre som dere?

– Dette er i ferd med å bli satt i system. Vi har jo kjøpt masse gjenbrukselementer og vinduer i Oslo. Ombygg er en organisasjon som har satt i gang med dette, og det samme konseptet ble for noen måneder siden etablert i Bergen. Der har Bergen kommune stilt opp, slik at det er økonomi bak det. Vi er helt avhengige av slike tiltak, for å få tak i disse elementene. I tillegg må markedet være strukturert, og myndighetene må komme på banen med løsere krav til dokumentasjon når det gjelder gjenbruk. De må i større grad akseptere andre forhold, som gjør at det er lettere å bruke ting om igjen.

Arkitektkontoret Artec har stilt opp med langt mer enn kun et konsept, forteller Reigstad. Dette ville aldri fungert uten det tette samarbeidet Frydenbø har hatt med dem.

– Viktor Svantesson er vår mann der. Han er dedikert til denne oppgaven, og det er han vi jobber med. Vi forholder oss til én person, og til gjengjeld sitter han i styringsgruppen vi har dedikert til dette eiendoms-, drift- og markedsprosjektet. Artec AS jobber bredt, med sertifisering, med miljøkartleggingen og med de produktene vi får inn. De gjør de vurderingene som skal til.

Har vært et testprosjekt

Svantesson forteller at prosjektet har vært «noe sånt som» 50 prosent arkitektur og 50 prosent arbeid på byggeplass, finne materialer og bedrive ombruk. I tillegg har de altså prosjektert.

– Det har vært veldig gøy å jobbe med dette. Vi lærer noe nytt, hele tiden. Skjema høres kanskje kjedelig ut, men det er spennende i dette prosjektet, da det er så annerledes. Normalt har vi en fremdriftsplan, men denne gangen har vi i tillegg et hundretalls bygningskomponenter som alle har ulik klargjøringstid og lagringsbehov. De må hentes inn til ulike tider, og alt dette må knyttes til den opprinnelige fremdriftsplanen. Det er en annen måte å tenke på. Samtidig er det gøy å bli utfordret på dette, forteller arkitekten.

– Føniks-prosjekt er en test: Vi vet allerede at 100 prosent når vi ikke – det blir for vanskelig å få til. Noe blir dyrt for oss, mens andre ting har vi skaffet oss temmelig billig. Dette er noe vi lærer av, uansett. Dette prosjektet er på 2000 kvadratmeter. Neste blir kanskje på 10 000. Vi tar med oss erfaringene fra dette inn i det neste prosjektet, og vet da hva som er enkelt og hva som er vanskelig å få til. Denne måten å gjøre ting på vil bli mer vanlig, så det er fantastisk for oss å få ta del i dette. Etterpå skal vi også dele det vi lært oss i en rapport tilgjengelig for alle.

– Hva har vært den største utfordringen for dere?

– Som arkitekt er du vant til å stå på ditt. Du har gjort ditt design, og så forsøker «alle» å endre på det. Sånn sett er vi på et vis trent på å «forsvare» våre ideer og løsninger. I Føniks-prosjektet har det vært et helt annet tankesett. For eksempel har vi seks ulike vindustyper. Det er selvsagt noe som påvirker design.

– I et prosjekt som dette må vi være langt mer fleksible, og tenke mer konseptuelt. Detaljer blir ikke lenger så viktig, så lenge vi holder oss innenfor det store bildet.