For de fleste er hjemmet noe mer enn et sted å bo. Det er knyttet til mange hendelser i livet, og skal være et sted man kan føle seg trygg og bygge egen identitet. Å bringe hjemmefølelsen inn i et sykehjem er utfordrende, spesielt med tanke på de institusjonelle kravene som må etterkommes. Sykehjemmet skal være et sted for å ivareta forskjellige funksjoner og oppgaver for de ansatte, i tillegg til å sette rammene for et liv som skal leves så godt som mulig for beboeren. Hovedfokuset i utformingen av Lambertseterhjemmet har handlet om å bringe inn det hjemlige og skape et sted der beboerne skal føle trivsel og økt livskvalitet.

Dagslys letter orienteringen

Det er lagt stor vekt på det sosiale aspektet i prosjektet. Sykehjemmet har sansehager, egen bar, bibliotek, kunstrom, spillrom med shuffleboard og planterom. På takterrassene er det grill og bålpanner for solfylte dager samt en pergola som gir mulighet for skygge i varmen. I underetasjen er det et stemningsfullt seremonirom med store vindusflater som bringer naturen utenfor inn i rommet.

En langstrakt bygningskropp, store vindusflater og to atrier i hele byggets høyde gir lys og luft inn på fellesområdene. I første etasje har bygget fått en offentlig og åpen karakter med inngangsplan som åpnes mot et atrium gjennom en lobby, forbi resepsjonen. I tilknytning til lobbyen ligger dagsenteret og sykehjemmets administrasjon. I forlengelse av lobbyen en bistro som fungerer som sosialt møtested for både beboerne og de, men også naboer og andre i nærmiljøet. Oppover i bygget fordeler de enkelte beboeretasjer seg, med selvstendige bogrupper som er bundet sammen av sentrale servicesoner.

Lune farger skaper trygghet

Veggene i de ulike bogruppene er malt i varme og lune farger som både skaper en egen identitet til de ulike avdelingene, men også en sammenheng mellom gruppene og etasjene. Fem grupper i fem farger: blå, grønn, gul, oransje og rosa. Nyansene gir en logisk og intuitiv peker på hvordan man orienter seg i bygget.

– Vi har jobbet med et helhetlig fargekonsept og designet for å skape lunhet, trygghet og gjenkjennelighet. Man har ønsket å minimere bruken av hvite vegger og fargene favner stort sett hele rom og opptrer sjeldent som effektfarger eller fondvegger. Dette gir et roligere og varmere preg og skaper gjenkjennelighet i forhold til et hjemlig miljø. Beboerne skal kunne bringe med seg noe personlig, som bilder eller personlige eiendeler, som sammen med varme og lune omgivelser skaper trivsel. Fargevalgene har myke overganger og harmonerer, forteller interiørarkitekt Susanne Tangerud i LINK Arkitektur.

Uteområder for rekreasjon

Beboernes utearealer ligger tett opp til naturen. Tomten ligger i et boligfelt, omkranset av boligblokker, småhusbebyggelse, og et skogområde i øst som vokser seg inn på tomten. Et våtdrag løper også gjennom deler av tomten. Våtdraget er et tydelig lavbrekk i terrenget der vann fra tomten og tilstøtende boligområder føres ned og videre ut i skogsterreng i øst.

Uteanlegget følger og tilpasser seg terrengsprangene på tomten i form av tydelige terrasseringer. Nivåene utnyttes til å skape definerte rom med ulik karakter og funksjonalitet for rekreasjon og sosialt samvær også utomhus.

Mjøsparken er anlagt på et tidligere lite tilgjengelig område mellom E6 og Mjøsa, som historisk sett ble brukt til tømmerdrift. Takket være Ringsaker kommunes høye ambisjoner om å skape en inkluderende møteplass etter prinsippene tilgjengelighet, lavterskel og mangfold, ble folkeparken ved Mjøsa offisielt åpnet i juni 2023.

Innovasjonsprisen for inkluderende design er DOGAs design- og arkitekturpris for mangfold, likeverd og universell utforming. Prisen løfter frem noen av Norges mest inkluderende innovasjonsprosjekter som bruker design og arkitektur til å skape et mer likestilt samfunn.

I delkategorien landskapsarkitektur rangerte juryen Mjøsparken øverst.

– Dette er en fantastisk anerkjennelse av den solide kompetansen vi har innen landskapsarkitektur og lysdesign i Norconsult, og ikke minst i region Innlandet. Prisen er en bekreftelse på hva vi kan oppnå når en ambisiøs kunde som Ringsaker kommune møter Norconsults faglige kreativitet og tverrfaglighet. Vi er rett og slett utrolig stolte over hva vi har fått til i felleskap, sier Vegard Jacobsen, konserndirektør Regioner i Norconsult.

Tett samarbeid og gjensidig tillit

I forbindelse med etableringen av Mjøsparken ga kommunen Norconsult ansvaret for videreutvikling av konsepter, all prosjektering samt oppfølging i parkens byggefaser fra 2016 og til 2023. Viktige suksesskriterier har vært det tette samarbeidet og den gjensidige tilliten mellom Ringsaker kommune og rådgiverne. Norconsult har vært ansvarlig for landskapsarkitektur, lysdesign og miljø i tillegg til en rekke tekniske fag i parken.

– Mjøsparken er et av våre viktigste grep i arbeidet for å gjøre Ringsaker enda mer attraktivt som bosted, som et sted å drive næring og som en viktig reiselivsdestinasjon i Innlandet. Vi ser allerede at både nasjonale og utenlandske turister finner veien til Mjøsparken, spesielt i sommermånedene. I samarbeid med blant andre Norconsult har vi bygget en park for fremtiden, og vi er glade for det gode samarbeidet som har bidratt til et så vellykket resultat, sier Jørn Strand, kommunedirektør i Ringsaker kommune.

Ulike soner for inkludering

Sammen med Ringsaker kommune har Norconsult skapt en park som innbyr til opplevelser for mennesker i alle aldre og livsfaser. Mjøsparken er inndelt i aktive soner for sport og lek, og roligere soner for rekreasjon og sanseopplevelser.

Ved å benytte fargebruk, lysdesign i form av både basis- og effektbelysning, utendørsmøblering, kunst samt informativ og historisk stedsinformasjon, er det skapt ulike rom for varierte opplevelser i parken.

Vegetasjon er benyttet som romdannende elementer, og gir ulike opplevelser og stemninger. Landskapsarkitektene har gjort bevisste valg når det gjelder formgiving, ulike dekker og ledelinjer i parken, noe som bidrar til mer inkluderende og gode brukeropplevelser for et mangfold av mennesker.

Fra juryens begrunnelse:  

Mjøsparken tildeles Innovasjonsprisen for inkluderende design i kategorien landskapsarkitektur. Juryen kaller dette et begeistrende prosjekt og et godt og verdifullt stykke stedsutvikling for fremtidens Brumunddal, som gir stor verdi til mange forskjellige mennesker og behov.

«Ringsaker kommune har på forbilledlig vis laget en aktivitetspark som alle enkelt kan ta i bruk. Mjøsparken legger grunnlag for friluftsliv og sosial rekreasjon som favner et imponerende bredt tilbud for mange ulike brukere. Både barneskoleelever og personer med funksjonsnedsettelser har kommet med innspill. Disse brukerprosessene har gitt fremragende resultater,» skriver juryen.

– Det er viktigere enn noen gang at byene, bygdene, bygningene og uterommene våre kan brukes av alle. Mjøsparken, Carpe Diem og Ruten bypark viser oss hvordan inkluderende arkitektur og landskapsarkitektur bidrar til mangfold, likeverd og universell utforming. Dette er forbilder og ledestjerner i offentlig sektor, sier seniorrådgiver i Jannicke Hølen i DOGA.

Denne måneden skal DOGA endelig dele ut Innovasjonsprisen for inkluderende design igjen, for femte gang siden 2011. Prisen er en del av regjeringens handlingsplan for universell utforming, som koordineres av Kultur- og likestillingsdepartementet.

Allerede nå offentliggjør DOGA hvilke tre prosjekter som mottar kategoripriser innenfor arkitektur og landskapsarkitektur. Disse konkurrerer om hovedprisen, selveste Innovasjonsprisen for inkluderende design, som deles ut 24. januar.

Mjøsparken: Folkeparken som rommer alle

En gang i tiden var Strandsaga i Brumunddal et viktig sted for den lokale tømmerindustrien. I moderne tid har området mellom Mjøsa og E6 ligget som en gjengrodd og forurenset barriere mellom bysentrum og innsjø.

Mjøsparken tildeles Innovasjonsprisen for inkluderende design i kategorien landskapsarkitektur. Juryen kaller dette et begeistrende prosjekt, et godt og verdifullt stykke stedsutvikling for fremtidens Brumunddal, som gir stor verdi til mange forskjellige mennesker og behov.

«Ringsaker kommune har på forbilledlig vis laget en aktivitetspark som alle enkelt kan ta i bruk. Mjøsparken legger grunnlag for friluftsliv og sosial rekreasjon som favner et imponerende bredt tilbud for mange ulike brukere. Både barneskoleelever og personer med funksjonsnedsettelser har kommet med innspill. Disse brukerprosessene har gitt fremragende resultater,» skriver juryen.

Ruten bypark: Fra grå parkeringsplass til inkluderende bytorg

For bare få år siden ble tilreisende og besøkende møtt av en stusselig og grå parkeringsplass når de kom med tog eller buss til Sandnes

Kommunen innså at det livløse området midt i sentrum ikke sto i stil med byens mangfoldige behov. De koblet på arkitektkontoret Spacegroup og et knippe nasjonale og lokale samarbeidspartnere.

Ved hjelp av blant annet pop-up-workshoper ble både innbyggere og lokalt næringsliv inkludert i en tverrfaglig planleggings- og utviklingsprosess. Kommunen hentet også inn viktige innspill fra det upolitiske organet Sandnes-ungdommens kommunestyre.

Resultatet ble Ruten bypark, et demokratisk og inkluderende samlingspunkt som på en omtenksom og sømløs måte favner byens brukere og behov.

Parken er lagt opp for å brukes til markeder, konserter og feiringer. En skatepark er tilpasset både nybegynnere og viderekommende på alle typer hjul. Lekeplass, sitteområder og frodig natur rammes inn av en stor, lysende sirkel som er synlig fra luften – og som beskytter for vestlandsregnet. Trapper er erstattet med trinnfrie løsninger, mens tydelige ledelinjer og god belysning gjør det trygt og enkelt å bevege seg gjennom byparken både sent og tidlig. Sikkerheten gikk opp, og kriminaliteten gikk ned.

Ruten bypark favner om alle innbyggerne i Sandnes. Her er det også satt av plass til en av byens mest utsatte grupper. Der mange moderniseringsprosjekter innebærer at rusmisbrukere «jages bort», har denne gruppen fått et eget, skjermet område med overbygg i parken.

Juryen hyller Ruten bypark, som mottar Innovasjonsprisen for inkluderende design i kategorien arkitektur, som et flerfunksjonelt og mangfoldig bytorg for gode opplevelser.

«Ruten bypark er et nyskapende og gjennomtenkt samlingssted for den fulle bredden av innbyggerne i Sandnes. Dette er et tilrettelagt og variert torg som vever sammen byens viktigste funksjoner. Her kommer alle seg enkelt frem, og du finner raskt et lunt og florarikt sted å tilbringe ettermiddagen. Byparken gir oss mulighetene, vi får velge hvordan vi bruker dem,» står det i juryens kjennelse.

Carpe Diem: Lar mennesker med demens gripe dagen

Flere enn 100 000 nordmenn er rammet av demens. Mange av landets sykehjem er ikke utformet slik at de ivaretar behovene denne sårbare beboergruppen har for trygge, avgrensede og stimulerende omgivelser.

Da Bærum kommune skulle bygge et nytt sykehjem for denne gruppen, ønsket de å skape et sykehjem med minst mulig institusjonspreg hvor livskvalitet og verdighet sto i sentrum. Kommunen ga føringer for at anlegget i størst mulig grad skulle se ut som omgivelsene gjør i Bærum-samfunnet ellers. Sammen med arkitektene i Nordic Office of Architecture og landskapsarkitekter fra Bjørbekk & Lindheim hentet de inspirasjon fra den nederlandske demenslandsbyen i De Hogeweyk.

I demenslandsbyen Carpe Diem er institusjonspreget fjernet ved å ha fokus på å skape «normale» omgivelser.

Bygningskroppene danner en naturlig avgrensning slik at beboerne kan vandre fritt i trygge omgivelser på helårs vandreruter. Langs vandreruten er bofelleskapene bygget med småhuspreg, eller småbypreg. Hvert hjem er unikt og har sin egen utforming og stil.

For å skape et hjemlig preg er hjemmene nennsomt møblert med en blanding av institusjonsmøbler og møbler kjøpt i vanlige møbelforretninger. I tillegg har ansatte i kommunen donert til gjenbruk ting de har vært glade i slik at hjemmene har fått det «lille» ekstra som skaper en god hjemlig atmosfære.

Anlegget har en urban del med et sentralt torg med bocciabane og vannfontene. Torget omkranses av åpne og inviterende fellesarealer som alle kan benytte seg av og som oppmuntrer til sosialt samvær. Her finnes grendehus, bistro, pub, treningsrom, frisørsalong og til og med en egen dagligvarebutikk hvor beboerne sammen med ansatte handler det hvert bofelleskap trenger av dagligvarer.

Der tradisjonelle sykehjem stenger verden ute med lukkede dører og strenge besøkstider, bygger Carpe Diem ned barrierene mellom beboerne og resten av samfunnet. Både bistroen, uteområder og flere av inneområdene er åpne for pårørende, barnehager, lokalbefolkning og andre som ønsker å komme på besøk.

Nå mottar prosjektet Innovasjonsprisen for inkluderende design i både arkitektur og landskapsarkitektur. Juryen kaller Carpe Diem et storslått referanseprosjekt som ivaretar mennesker med demens som en mangfoldig gruppe. De berømmer at den nyskapende landsbytanken er så mesterlig integrert både ute og inne

«På empatisk vis fremhever Carpe Diem en sårbar gruppe som lenge har vært neglisjert, og tar deres behov på alvor. Dette er et inkluderende sted der alle kan føle seg velkommen. Stedet oppleves hjemlig og det legges opp til å fortsatt kunne leve gode liv. Det er spesielt forbilledlig – og viktig – at demenslandsbyen er åpen for omverdenen. Barrieren mellom oss og dem er brutt,» ifølge juryen.

Dette er en kronikk av Karoline Igland, markedssjef i Henning Larsen. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

I helgen skrev Kjetil Rolness en kommentar i Aftenposten, «Arkitekter har makt, ikke smak», hvor han skriver om arkitekter som løser oppgaver.
Han trekker frem arkitekturideologien «Form følger funksjon», hvor man ifølge Rolness sin tolkning ikke kan kritisere bygg som bare svarer på gitte behov eller krav fra samfunnet. Rolness introduserer en ny versjon av ideologien «Form følger bærekraft» som en beskrivelse av vår samtid, og han retter et skråblikk ved å retorisk spørre seg at vi er kommet dit at arkitekter skal argumentere for designet i et nytt bibliotek ved at det løser ventilasjonen på en bærekraftig måte.

Debatten rundt arkitektur og estetikk er mangefasettert. Jeg mener ikke det er sånn at arkitekter bruker bærekraft for å forsvare sine egne sære formvalg. Ofte er designvalgene resultat av involverende designprosesser hvor både byggherrer, brukere og interessenter aktivt delaktige. Likevel humret jeg da jeg leste kommentaren. Rolness treffer en brodd i vår samtid ved påstå at «form følger bærekraft». Det er spennende at det oppfattes slik.

Prosjektets bærekraftbidrag får ofte høy prioritet i formidlingen knyttet til samtidens arkitektur. Det i seg selv er ikke så merkelig. Vi har en klode på vippepunktet, og byggenæringen har store klimaavtrykk og nedbygging av natur på samvittigheten. Arkitektene har tatt til seg rollen som endringsagenter for å inspirere bransjen til å ta mer ansvarlige valg. Vi er generalistene som syr sammen krevende dilemmaer og lag av kompleksitet.

Mange arkitekter i vår samtid, trekker frem historien om hva bygget kan og bidrar med innen bærekraft som et av de viktigste budskapene. F.eks: - Bygget er klimapositivt, og kan alle komponentene kan gjenbrukes. Bygget bidrar til sosial bærekraft ved at det legger til rette for inkludering i lokalmiljøet. Bygget øker biodiversiteten med 110 prosent.

Da bransjen satset på bærekraft var det med henblikk på å kunne ta kvalifiserte valg for miljøet. Vi ville ta designvalg basert på kunnskap, og det er en verdi som fortsatt er viktig for oss og like aktuell i dag. I dag samarbeider arkitekter med et større mangfold av ekspertise. Kompleksiteten i prosjektene har økt. Tverrfaglig samhandling er en berikelse, og en nødvendighet, for å ta tak i samtidens uløste problemstillinger. I kjølvannet av dette har arkitektene fått et nytt og utvidet ordforråd som også inkluderer begreper fra andre fagfelt. Dette nye språket får plass i vår fortelling om arkitektur.

Bærekraftbegrepet har fått en sterk påvirkning på arkitektenes formidling av designet. Ser man bort ifra det opplagte, at vi føler et ansvar for å gjøre vårt ytterste for å redde verden, så utspiller det seg også en annen tendens, nemlig at bærekraft har gitt arkitektur begreper som er mer rasjonelle.

Frem til for femten år siden snakket arkitekter mest om myke verdier, lys, skygge, proporsjoner, romligheter og kontekst. Det kunne være vanskelig for en jurist eller økonom å hekte seg på hvorfor nettopp dette veivalget ville gi verdi for investeringen.

Ved å levere håndgripelige fakta og løsninger for hvordan forlenge byggets livsløpsøkonomi, presentert i et format som kan implementeres rett inn i rapportering på EU Taksonomien, har arkitektene gjort seg relevante og forståelige overfor en bredere målgruppe. Arkitekturen i seg selv rommer fortsatt en kompleksitet langt ut over bærekraft, og arkitekter jobber like mye med de myke verdiene i dag som for femten år siden. Språket vårt har derimot blitt påvirket. Når vi argumenterer med at bygget løser konkrete problemer, er det flere som lytter. Det er lettere å sette en økonomisk merkelapp på et byrom når vi kan koble investeringen med virksomhetens rapportering på sosial bærekraft. Språket appellerer til logikk, og igjennom historien om bærekraftig design blir verden levelig.

Men hva med det som gjør livet verd å leve? Hva med de følelsene som arkitekturen vekker i oss, hvor sansene skjerpes og vi blir oppmerksomme på øyeblikket? Når lyset tilfører forsamlingsrommet verdighet og en følelse av å tilhøre kommer vi i kontakt med oss selv og omverden. Det ligger i arkitektens rolle å formidle disse opplevelsene, selv om språket kan oppleves fremmed.

I en samtid hvor kunstig intelligens, klimaendringer og geopolitiske uroligheter tvinger frem en omstillingsevne som nå skal gå hurtigere enn noen gang er det lett å føle seg frakoblet. Innenfor alle kunst og estetiske fag finner man derfor tolkninger og søken etter meningsdannelse. Arkitekturen uttrykker mening ved å formgi og iscenesette våre liv, som forhåpentligvis bringer oss nærmere hverandre.

Menneskets opplevelse, interaksjon og nysgjerrighet for vår omverden vil alltid være utgangspunktet når arkitekter utforsker nye fagfelt og vever det sammen til en helhet. Ulike aspekter ved bærekraft og nye begreper som vi adapterer fra andre yrkesgrupper vil fortsette å berike arkitektens vokabular.

Vårt ansvar er å strekke oss etter å gi et konkret formsvar og verbalt belyse alle forhold rundt byggene. Vi må argumentere praktisk og rasjonelt, økonomisk og men også beskrive og fortelle om opplevelsen av byggene som kunst. La oss for all del snakke mer om arkitektur som kunst.

Oppdragsgiver er Landbrukskvartalet Utvikling, eid av Bondelaget, Aspelin Ramm Eiendom og Vedal.

– Vi er stolte av å kunne gi dette oppdraget til en så innovativ og modig partner som Helen & Hard. Her får både Oslo og nabolaget et vakkert, åpent møtested med gode arbeidsplasser, sier prosjektleder Jostein Swensen i Aspelin Ramm Eiendom.

Helen & Hard er internasjonalt anerkjent for sin miljøvennlige, nytenkende og humane arkitektur, og er blitt hedret med en lang rekke prestisjetunge priser i både inn- og utland for sine arbeider. Bygget i Schweigaards gate 34 blir deres første store prosjekt i Oslo, og partner og kreativ leder Reinhard Kropf gleder seg stort til å komme i gang i Landbrukskvartalet.

Lidenskap for byutvikling og bærekraft

– Vi er ekstremt takknemlige for å ha blitt valgt, og har alltid drømt om å få arbeide med Aspelin Ramm. Vi kjenner dem som en svært ambisiøs og faglig sterk aktør som deler vår lidenskap for god arkitektur, byutvikling og bærekraft, sier Kropf, kort etter at jubelen kunne slippes løs hos kollegaene.

Arkitektkontoret har baser i både Stavanger og Oslo, og med seg i vinnerteamet har Kropf tre arkitekter fra Oslokontoret: Guillermo Ramirez, Fredrik Krogeide og Karen Jansen.

Nybygget de nå arbeider med, erstatter det gamle Landbrukets hus, som har stått uforandret siden det ble oppført i 1964.

Teamet hos Helen & Hard har arbeidet med en arkitektonisk tilnærming der trekonstruksjoner er synlige og har underveis utforsket flere ulike tilnærminger til materialbruk og uttrykk. Nå skal skissene foredles videre i nært samarbeid med prosjektteamet.

Helen & Hard gir prosjektet et unikt preg

– Vi ønsket oss et grønt, fleksibelt og rasjonelt kontorbygg med høy arkitektonisk kvalitet, og Helen & Hard utmerket seg med en tilnærming som harmonerer godt med det vi ser etter for å gi bygget et unikt preg, fastslår prosjektleder Jostein Swensen.

Han setter stor pris på at teamet hos Helen & Hard deler de høye ambisjonene for hva det nye prosjektet skal gi til fremtidige leietakere og nærmiljø. For Reinhard Kropf er det menneskene og de bærekraftige kvalitetene som står sentralt.

– For oss har det vært viktig å skape et generøst og opplevelsesrik sted som inviterer folk til å møtes, enten de vil nyte uteserveringen på det overbygde torget mot Schweigaards gate eller finne vei innover i bygningen og videre til resten av det grønne kvartalet. Dette er et spennende og viktig sted rent byplanmessig, og vi har lagt mye omtanke inn i planene for hvordan dette bygget skal forholde seg til gatemiljøet og nabolaget rundt oss, forteller Reinhard Kropf.

Planforslaget innebærer en omregulering av Etterstadgata 2-6 fra barnehage, forretning og kontor til boliger og publikumsrettede formål. Prosjektet åpner for om lag 40 boliger i en boligblokk på 5-7 etasjer og bevaring av verneverdig bebyggelse, inklusiv den folkekjære Sotakiosken. Plassen mot Strømsveien foreslås som et åpent torgområde.

LINK står også for utarbeidelse av en landskapsplan med vekt på blågrønn faktor for utomhusanlegget, offentlig torg, offentlig lommepark med bevaring av en rekke trær og eksisterende vegetasjon.

– Vi gleder oss over at OBOS kan få gjennomført sine ambisjoner med å transformere området. Og vi gleder oss til å bidra til å omforme eksisterende bebyggelse til bedre utnyttelse og nye funksjoner. Her skal det skapes nye byrom i en grønnere kontekst og et levende miljø der det er trygt og attraktivt å ferdes, sier Camilla Aakre i LINK Arkitektur.

Planforslaget for Sotahjørnet på Vålerenga ble vedtatt av Oslo bystyret 22. november, og strekker seg tilbake til 2018 da denne ble sendt fra LINK Arkitektur til Plan og Bygningsetaten for førstegangsbehandling.

– Dette er et prosjekt som har skapt stort engasjement i lokalmiljøet, og Byantikvaren fremmet et eget alternativ. Nå kan vi endelig realisere dette prosjektet som vi mener blir veldig fint og som vil passe godt inn på Vålerenga. Sammen med kommunen, og etter innspill fra engasjerte beboere og lokale foreninger har vi landet på et prosjekt vi mener vil løfte området. Prosjektet har en god balanse mellom utvikling og vern. Her skal vi ta vare på historien og samtidig bidra til at bydelen får flere gode boliger, forteller utviklingssjef Adrian Finvold i OBOS Eiendom til Estate nyheter.

Det tidligere bygget ble revet i 2019 fordi det var i svært dårlig stand. Promenaden Management fikk hjelp av arkitektkontoret embark til å tegne et nytt bygg, med en fasade som skulle passe inn mellom nabobyggene.

– Vi forvalter og leier ut en fantastisk portefølje med flotte bygg i et historisk område rett ved Karl Johans gate. For oss er det viktig at vi respekterer historien, og bygger i en stil som viser omtanke for nabobyggene. Samtidig er vi opptatt at vi ikke skal lage kopier, men moderne bygg med høy kvalitet som passer godt inn i et historisk område med klassiske bygg, sier Annette Lund, administrerende direktør for Promenaden Management.

Godt samarbeid

Selskapet eier en rekke av byggene i Nedre Slottsgate og Øvre Slottsgate, inkludert Steen & Strøm. Området har fått navnet Promenaden Fashion District, og inkluderer kjente motehus som Dior, Gucci og Louis Vuitton. I oktober åpnet også det spanske suksessmerket LOEWE sin første butikk her. Promenaden Management drifter og utvikler også Eger-kvartalet.

Det opprinnelig bygget i Nedre Slottsgate var fra rundt 1890, og hadde i slutten av sin levetid betydelige skader i konstruksjonen samt at fasaden hadde blitt betydelig endret over mange år. Da bygget ble revet høsten 2019 og bygget opp igjen, fikk den en ekstra etasje, for å komme på høyde med de vernede byggene ved siden av. Fasaden er utformet med puss, med store butikkvinduer i første etasje og høye vinduer i etasjene over som harmonerer i proporsjon og uttrykk med nabobygget.

– Utviklingen av Nedre Slottsgate 10 har vært et tett og godt samarbeid mellom arkitektkontoret embark, Byantikvaren og Promenaden Management. Vi er alle opptatt av kvalitet og å ta vare på dette flotte området midt i Oslo sentrum. Resultatet var så godt at Chanel valgte å gjøre det til sitt sted her i Norge, sier Lund.

Jevn rytme og symmetri

I nominasjonen av Nedre Slottsgate 10 til Norges vakreste nybygg sier Arkitekturopprører følgende: «Nybygget på denne adressen har tradisjonell fasadeoppbygning, som erstatter og til en viss grad viderefører en forsvunnet forretningsgård på samme sted. Fasaden bærer preg av jevn rytme og symmetri, med materialer som reflekterer nabolaget.»

Via en avstemning på nettet fikk Nedre Slottsgate 10 flest stemmer av alle kandidatene, og vant over blant annet over Eidsvoll politistasjon og Røros Bibliotek, og andre bygg i Oslo, som Stensberggate 15 og Kirkegårdsgata 14.

Arkitekturopprørets avstemning kåret også Moxy Hotell Tromsø til Norges styggeste nybygg.

Mange eldre næringsbygg er modne for rehabilitering. Ikke minst sett i lys av regjeringens ambisiøse mål om å redusere klimagassutslippene med 50-55 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå. Mange av disse byggene har fasader med cirka halvt om halvt vindu og klimavegg. Geving mener det er mest energi å spare ved å bytte ut eldre vindu til moderne 3-lagsglass med langt lavere U-verdi. Det er mindre å hente på å etterisolere veggene.

– I TEK-10 var U-verdien for vegg på 0,2. Jeg har jobbet med glass på U-verdi ned mot 0,24. Glassets U-verdi nærmer seg veggens U-verdi. Veggen har nådd sin begrensing. Det er i glasset vi kan redusere byggets varmetap, sier Geving.

Han eksemplifiserer med et tidstypisk kontorbygg fra 1970 med 50 prosent glassfasade og klimavegg isolert med glassull.

– Hvis du skal oppgradere veggen til kravene i tek-17, forbedres veggens U-verdi med 0,24. Hvis du oppgraderer vinduene til det som er teknisk mulig, får du en U-verdiforbedring på 2,4. Jeg har jobbet med slike rehabiliteringsprosjekt der vi oppnådde 85 prosent reduksjon i energiforbruket bare ved å bytte til nye vinduer og der vinduene stod for 90 prosent av denne energireduksjonen, sier han.

Bedre glass løser flere problem

To prosjekt han spesielt trekker frem er rehabiliteringen av Wergelands vei 7 i Oslo, og Ticon-bygget i Drammen.

Ticon-bygget fra 1962 fikk redusert sitt energiforbruk blant annet ved hjelp av 4-lags glassvindu. De er levert med integrert elektrokromatisk solskjerming, som betyr av vinduene blir mørke når solen skinner. Det reduserer varmetilskuddet og virker som en slags klimatisk «solbrille». Fordelen med elektrokromatisk glass er at man kan prosjektere uten å inkludere utvendig solskjerming. Dermed kunne det verneverdige bygget tilbakeføres til opprinnelig utseende.

For Wergelands vei 7 i Oslo ble det benyttet vindu kalt Qbiss Air. De er bygget opp med en isolerglassrute på den ene siden og et glass på den andre. Mellom dem er det flere kamre med gass. For Wergelands vei 7 var det seks slike gassfylte kamre, noe som gir god U-verdi forhold til tykkelsen på vinduet.

– Dette er to forbilledlige prosjekt der forbedret glass har redusert energibehovet, samtidig som det har løst en antikvarisk oppgave, sier han.

Fornuftig bruk av glass

Ifølge Geving er en vanlig klimavegg «dum», sammenlignet med glassets muligheter. For uansett hvor godt isolert veggen er, vil den tape varme. Glasset isolerer også, men har i tillegg to ekstra egenskaper: Glass slipper dagslyset inn, som reduserer behovet for elektrisk belysning. Og glasset slipper inn solvarmen, som reduserer oppvarmingsbehovet.

Ulempen med at glass kan slippe inn for mye solvarme, løses med solskjerming, enten med utvendig solskjerming, eller internt i glasset som med det elektrokromatiske glasset i Ticon-bygget.

Siden glass leveres med lavere U-verdier nå enn før, er energisparing et dårligere argument for å redusere glassarealet i fasadene. Geving vil at arkitektens ambisjoner skal styre glassandelen i nye bygg, ikke tanken på energisparing.

– Arkitekten må ha designfrihet til å ha glass der det er ønskelig med utsyn og dagslys, samtidig som innvendig komfort er ivaretatt, sier han.

Redusert materialbruk i vindu

Et byggs miljøregnskap beregnes ikke av energiforbruk alene. Byggets materialforbruk må også med i regnestykket. Frem til nå er et vindus funksjon forbedret ved å øke materialforbruket, blant annet ved å senke U-verdien med flere lag med glass i vinduet. Det øker tyngden. Nå hevder Geving der er mulig å oppheve glassets tyngdelov ved å erstatte de innvendige lagene med glass med en folie, et såkalt hybridglass. Folien er laget av plaststoffet PET (polyetylentereftalat), som også har erstatt glass i brusflasker.

– Hvis man erstatter mellomlagsglasset i midten av vinduet, som veier 10-15 kilo, med en folie som veier 50 gram, reduseres vekten til et 3-lagsglass med en tredjedel, sier han.

Det betyr det blir mulig å bytte ut et 2-lags glass med et 3-lags eller 4-lags glass uten at vekten til vinduet øker nevneverdig.

– Dette er ikke ny teknologi, men det hadde begrenset verdi da det ble oppfunnet. Det fantes ikke krav som gjorde at markedet etterspurte verdiene som gjorde dette lønnsomt. Men med ny fokus på redusert energiforbruk, redusert materialbruk og redusert CO₂-utslipp, tror jeg dette er veien å gå, sier han entusiastisk.

Løsningen, der PET-folie erstatter mellomliggende glass, er benyttet i Gullhaug Torg 5 i Nydalen i Oslo.

I februar ble ombyggingen og utvidelsen av Norges mest besøkte museum, Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo, satt i gang. Det nye Vikingtidsmuseet blir en utvidelse og transformasjon av det eksisterende museumsbygget. Her vil man i nye og forbedrede rammer oppbevare og presentere verdens eldste og best bevarte vikingskipssamling og mer enn 5000 funn fra vikingtiden.

Det skandinaviske arkitektfirmaet AART, som også har kontor i Oslo, er arkitektene bak det nye museet, etter å ha vunnet en internasjonalt åpen arkitektkonkurranse i 2016. Prosjektet er først og fremst satt i gang av hensyn til gjenstandenes sikkerhet, fordi skipene ikke tåler å forbli på sine nåværende plasseringer. Samtidig er visjonen å løfte stedet til et aktivt forskningsmuseum og øke antallet besøkende betydelig.

Ifølge prosjektleder Thomas Pedersen, assosiert partner og arkitekt hos AART, hviler et stort ansvar på prosjektteamet for å møte oppgaven med ydmykhet og respekt overfor det eksisterende bygget som er tegnet av den norske arkitekten Arnstein Arneberg og sto ferdig i 1926. Ambisjonen for det samlede museumsbygget er å skape en relevant arkitektonisk ramme, som setter formidling og historie i sentrum, samtidig som samlingen sikres for ettertiden:

­– Hensynsfullhet, bevaring av kulturarv og sikring av verdens mest kostbare samling fra vikingtiden har vært fundamentale designparametre for prosjektet, som vil få stor betydning for Norge. Vikingskipsmuseet er et bygg mange har et forhold til, og derfor har det eksisterende bygget også en fremtredende rolle i det fremtidige prosjektet – både funksjonelt og kulturelt, sier Thomas Pedersen og utdyper:

– Det nye museet vil forene nytt og gammelt i form og materialer. Vi føyer respektfullt et sirkelformet bygg til det eksisterende korsformede bygget ved å åpne gavlene og etablere den nye delen av museet på den nordvestlige delen av tomta. På den måten er det eksisterende bygget fremdeles det første publikum møter og fungerer som begynnelse og avslutning på museumsbesøket, som blir en kronologisk reise gjennom tidsperioden fra tidlig vikingtid til introduksjonen av kristendommen. Den sirkulære formen sikrer også at vi kan flytte og senke de sentrale vikingskipene ned i en ny fysisk ramme på en trygg måte, slik at de i fremtiden kan oppleves fra flere sider enn i dag – både ovenfra, på samme plan og tett på.

Som ledd i å løfte museet til et internasjonalt ledende forskningsmuseum, har det også vært en del av ambisjonen at besøkende i fremtiden skal kunne få innblikk i arkeologenes aktive arbeid med historiske funn gjennom innsynslaboratorier, spesialutstillinger og forskjellige interaktive elementer.

Godt dokumenterte tilnærminger til effektfullt bygg

I arbeidet med Vikingtidsmuseet gjør AART nytte av mangeårig erfaring med kulturarvprosjekter og museer og en spesiell effekttilnærming til arkitekturen, der de blant annet fortsetter å besøke ferdigstilte prosjekter for å samle erfaring og dokumentasjon på effekten av bygningsmiljøet. Ifølge Ingerid Helsing Almaas, seniorrådgiver ved Norsk Design- og Arkitektursenter (DOGA), er det respektfullt at AART tilbyr denne tjenesten som forlengelse av den vanlige arkitektrollen.

– AART er et av få arkitektfirmaer som har utviklet verktøy til å dokumentere den samfunnsmessige effekten av det de bygger, og de som jobber der sitter på en viktig tverrfaglig ekspertise, sier Ingerid Helsing Almaas.

Som de første i Skandinavia har AART etablert et tverrfaglig effektteam med blant annet antropologer, arkitekter og ingeniører, som har utviklet en spesiell metode og et verktøy for å definere og dokumentere verdiskapingen av arkitekturen – både økonomisk, sosialt og med tanke på miljøet. Målet er å sikre optimal og langsiktig verdi i prosjektene for byggherrer, brukere og samfunnet som helhet. Ifølge Ingerid Helsing Almaas er ikke dette normal prosedyre blant norske arkitekter.

– Evaluering av ferdige bygg er ikke normal praksis i Norge, overraskende nok. Med den investeringen enhver bygning representerer, skulle man tro det ville vært i alles interesse å se om resultatet har ønsket effekt. Evaluering bør være en innlysende forventning i ethvert byggeprosjekt, sier hun.

Det støttes av Gaute Brochmann, som er redaktør i fagtidsskriftet Arkitektur N.

– Evaluering av arkitektur er ikke normalen i Norge, men blir stadig viktigere. Man kan ikke telle, måle og rasjonalisere seg frem til god arkitektur, men det er bra for arkitektene å ha et kritisk forhold til effektene av sitt eget arbeid, sier Gaute Brochmann.

Gleder seg til presentasjon og oppfølging

Om AARTs spesielle effekttilnærming og metode sier Thomas Pedersen fra AART:

– Den fundamentale interessen for hvordan arkitekturen vår virker og får maksimal positiv effekt har stor betydning for hvordan vi skaper arkitektur og konkurranseforslag i de tidlige fasene. Metoden tvinger oss til å trykkprøve konseptene og forslagene våre ut ifra en målsetting om at vi skal få mest mulig verdi ut av de kvadratmeterne vi setter opp. Derfor gleder vi oss også til å besøke Vikingtidsmuseet igjen når det står ferdig, for å følge opp hvordan og om de høye ambisjonene for prosjektet er innfridd, og hvordan et kulturbygg av den karakteren skaper verdi for brukere, byggherre og samfunnet som helhet.

Statsbygg er byggherre på vegne av Kunnskapsdepartementet og AARTs oppdragsgiver for nytt vikingtidsmuseum. Museet utvikles av AART i samarbeid med blant annet Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo (UiO) og AF Gruppen og Multiconsult.