Select Language
English- French
- German
- Italian
- Spanish
Det står mange tomme næringslokaler og kommunale bygg rundt om i landet. Disse har et enormt potensial for ombruk, og med skanning kan man på en enkel måte definere og kategorisere bygningselementer som kan brukes om igjen.
Dette er kjernen i LINK Arkitekturs forskningsprosjekt som ledes av doktorand Povl Filip Sonne Frederiksen. Prosjektet startet i 2021 med arbeidstittelen «Fremme ombruk av funksjonelt tomme bygninger». Prosjektet har som mål å minimere risiko og øke effektiviteten i ombruksprosessen ved å gi bedre innsikt tidlig i prosjektfasen.
En av hovedutfordringene i dag er å oversette rå kartleggingsdata til anvendbare 3D-modeller som fagfolk kan jobbe med. I forskningsprosjektet søkes derfor å utvikle et verktøy som kan transformere disse dataene til anvendbare formater, som vil gi mer effektive og nøyaktige analyser av prosjekter.
Den første delen av forskningsprosjektet fokuserer på å utvikle en prototype, som skal testes av ulike brukere for å samle tilbakemeldinger og forbedre verktøyet. Når forskningsprosjektet er ferdig, om ca ett år, skal verktøyet være klart til bruk i praksis. Det er planer for fremtidige funksjoner som klassifisering av materialer og dataeksport i formater som er kompatible med BIM og CAD-program som brukes av arkitekter, ingeniører og konstruksjonsfagfolk.
Verktøyet skal kunne brukes av kommuner og eiendomsutviklere i alle typer bygg for å få oversikt over ombrukspotensialet og beregning av CO2-besparelser.
Forskningsprosjektet involverer flere sentrale aktører i byggebransjen; Multiconsult, Alexandra Instituttet, Digital Lead, Upcycling Forum og Tvinn Solution. Denne tverrfaglige tilnærmingen sikrer at verktøyet utvikles med innsikt fra ulike fagfelt og med fokus på brukervennlighet og funksjonalitet.
Verktøyet forventes å være et verdifullt bidrag til byggenæringen som vil øke effektivitet og presisjon i prosjekter og dermed fremme bærekraftig utvikling.
– Å benytte AI for å finne uutnyttede potensial i eksisterende bygninger er en gamechanger! En rask analyse viser brukbarheten i bygget. Det gir et riktig grunnlag til å ta en avgjørelse på, som innebærer å redusere Co2-avtrykket. Tenk hvilken mulighet det gir for å blåse nytt liv i eksisterende bygg. Dette er et viktig skritt mot å gjøre byggebransjen mer bærekraftig og effektiv. Vi er stolte over å være en del av dette prosjektet, og ser frem til å se resultatene av forskningen, sier Grethe Haugland, administrerende direktør i LINK Arkitektur.
Et enkelt brukergrensesnitt er sentral i utviklingen av det nye verktøyet. Slik fungerer det:
– Vi er omgitt av arkitektur hele tiden, nesten uansett hvor vi befinner oss. God arkitektur, om det er bygninger, interiør eller landskap, skaper bedre lokalsamfunn hvor folk vil bo og leve livene sine. Dette er noe regjeringen ønsker å se mere av, sier kommunal- og distriktsminister Erling Sande (Sp).
DOGA-merket er Norges viktigste anerkjennelse til virksomheter og utøvere som bruker design og arkitektur, og har røtter tilbake til 1960-tallet. Årets utmerkelser deles ut i Oslo torsdag 14. mars.
De seks arkitekturprosjektene som mottar DOGA-merket i år er Nye Langøyene, Delta, HasleTre, Haukeland underjordiske holdeplass, Nordtvet gård barnehage og Asak FLYT.
– Med DOGA-merket ønsker vi å løfte fram de aller beste eksemplene på samfunnsnyttig, bærekraftig og inkluderende arkitektur. Selv om årets mottakere er svært ulike, viser de alle hvordan god arkitektur skaper bedre løsninger for både mennesker og samfunn, sier Tor Inge Hjemdal, administrerende direktør i DOGA.
Lenge har Bergen bare hatt én bybanelinje. Den går mellom Byparken og flyplassen. Skulle du til for eksempel til byens universitetssykehus, måtte du finne deg annen transport.
Da Bybanens linje 2 ble vedtatt mellom sentrum og Fyllingsdalen, var det naturlig at Haukeland skulle få sitt eget stopp på ruten. Dette stoppet skulle dessuten bli noe helt utenom det vanlige, nemlig Bergens første underjordiske holdeplass.
Byggherren Bybanen Utbygging ved Vestland fylkeskommune satte sammen et fagtungt lag bestående av 3RW arkitekter, Veidekke og Sweco Norge sammen med Smedsvig Landskapsarkitekter og lysdesignerne i Light Bureau. Disse jobbet tett sammen i et tverrfaglig prosjekt som strakte seg over flere år.
Målet var å skape en vakker, trygg og tilgjengelig holdeplass, og et knutepunkt med gode møteplasser. Samtidig måtte Bybanens enkle formspråk og brukersentrerte design videreføres. For å sikre at holdeplassen ble bygget for alle, ble flere brukergrupper involvert, blant annet ansatte ved Haukeland sykehus og personer med funksjonsvariasjoner.
Nå har bergenserne fått et bybanestopp de kan være stolte over. Den underjordiske holdeplassen ligger 30 meter under bakkenivå, og kan ta unna 14 500 passasjerer daglig. Inngangen skjer via elegante glasspaviljonger, og de reisende kan velge mellom trapp, heis eller rulletrapp i tre nivåer. Nede i den storslåtte plattformhallen har kunstneren Inger Johanne Rasmussen utsmykket gulvet som en mangefarget stjernehimmel.
Juryen hyller den underjordiske holdeplassen og mener den med rette kan kalles Bergens nye katedral.
«Dette er et vakkert og forseggjort rom basert på behersket bruk av materialer og sjeldent godt arkitekthåndverk. Vi oppfatter stedet som spektakulært, nesten sakralt. Det er elegant utført med varm materialitet og virkningsfull bruk av lys, slik at holdeplassen fremstår som inviterende og menneskelig,» skriver juryen i sin vurdering.
De fleste barnehagebygg følger en etablert og nokså tradisjonell mal. Da Pioner barnehager skulle bygge barnehage i tilknytning til en besøksgård i Groruddalen, bestemte de seg for å sette barna i sentrum for prosessen.
Prinsippet om «rommet som den tredje pedagog» ble førende for hele prosjektet. Pedagogene i Pioner jobbet tett sammen med arkitektene i Morfeus for å skape en barnehage som stimulerer barnas trang til å utforske. Ved hjelp av 3D-modellering ble alle bygningsdelene skjært ut ved en fabrikk i Oslo og montert på stedet.
Resultatet er en barnehage som i praksis er et eneste stort lekeapparat. De forskjellige rommene stimulerer sansene og inviterer til lek og utfoldelse, med lekeplass og kaniner på taket og et eget trikkerom med gjenbrukte møbler fra Sporveien. Utendørs dyrkes det grønnsaker, frukt og bær, og det bor sauer og høns i uthuset.
De fem avdelingene i barnehagen er vendt mot husets hjerte: et innvendig, levende tuntre. Fasadens trekledning er vedlikeholdsfri, mens innvendige vegger av massivtre sørger for godt inneklima og en trivelig stemning. Barnehagen glir godt inn i miljøet rundt Nordtvet gård, og har blitt et populært innslag lokalt på Kalbakken.
Juryen roser Pioner barnehager, Morfeus arkitekter og samarbeidspartnerne Studio HP, Holo Design, Jo Morten Hagen og Oslotre for å ha formet et vakkert og funksjonelt bygg som tar barna på alvor.
«Vi vil berømme Nordtvet gård barnehage for en rikt utformet romlighet, god materialbruk, fin detaljering og kreativ utnyttelse av taklandskapet. Heldige er de barna som får plass her. Barnehagens verdi strekker seg samtidig utover dens pedagogiske rolle ved at den også tjener som et samlingspunkt for ulike arrangementer i lokalmiljøet,» uttaler juryen.
Været vil bli stadig mer ekstremt i årene fremover, noe som øker behovet for gode overvanns- og dreneringsløsninger. Derfor har Asak Miljøstein, en tradisjonstung produsent av betongprodukter, i flere år forsket på såkalte permeable dekker sammen med SINTEF.
Forskningssamarbeidet med SINTEF og NTNU pågikk i fire år, og Asak Miljøstein tok med de gode resultatene til Snøhetta. De gikk strategisk til verks for å forstå samfunnsbehovet for gode overvannsløsninger.
Sammen har de skapt Asak FLYT, et sekskantet hellesystem som gir både funksjonell og estetisk fleksibilitet når nye overflater skal legges. Ved styrtregn dreneres vannet effektivt gjennom hellene og ned i underlaget.
Hellene er robuste, stabile og har lang levetid. Flere produsenter i andre land forhandler nå med Asak Miljøstein om å få produsere og selge de norske hellene.
Juryen berømmer Asak Miljøstein og Snøhetta for å ha funnet en god løsning på et økende problem. De mener hellene er et godt eksempel på hvordan strategisk bruk av design og arkitektur skaper verdi for samfunn, miljø og økonomi.
«Uttrykket er enkelt og formsterkt, og hellene lar seg kombinere på mange smarte måter. Systemet gir rom for å skape varierte og spennende utegulv på alt fra bytorg til gårdsplasser og industritomter. Vi mener utformingen med fleksible mellomrom og naturlig drenering er en genial designløsning som beriker omgivelsene,» skriver juryen i sin kjennelse.
Det nye Tullinkvartalet i Oslo sentrum har det meste: Ny og gammel arkitektur, urbane byrom, vinbar, spisesteder og kontorer. Men for at byrom skal fungere optimalt, trengs noe ekstra: En identitetsmarkør som løfter området og får det til å skille seg ut i hovedstadens mylder av attraksjoner.
Eieren Entra utfordret designpartner Void. Sammen kom de opp med idéen om å lage en lysinstallasjon som kunne pirre folks nysgjerrighet og lede dem inn i bakgårdslabyrinten – en lysende, pulserende veiviser inspirert av elvedeltaer og flytende lava.
Samtidig måtte lysinstallasjonen tåle våte høstkvelder, iskalde vinterdager og slitasjen fra hundretusener av sandaler, sko og støvler. Et tverrfaglig team av industridesignere, dataingeniører og teknikere bygget derfor en prototyp. Denne ble grundig testet før endelig beslutning ble tatt.
Den ferdige løsningen, Delta, leder besøkende mellom kvartalets attraksjoner. Den består av mer enn én kilometer med LED-armatur og aluminiumsprofiler, så vel som et stort antall sensorer som lar installasjonen interagere med de som går på den. Samtidig som Delta tiltrekker turister og nysgjerrige, skaper installasjonen stolthet og tilhørighet blant de som bruker kvartalet.
Juryen kaller Delta et flott tiltak som revitaliserer og tilfører identitet til Tullin-området.
«Lysinstallasjonen i bakken i det nye Tullinkvartalet i Oslo gjør området levende. Den vekker nysgjerrighet hos besøkende og forbipasserende, og viser vei gjennom smug og bakgård. Delta er en nennsom og subtil kunstinstallasjon. Lys kan noen ganger oppfattes som støy, her oppleves det som menneskelig og lekent. Når strømforbruket er minimalt og effekten så stor, spør vi oss hvorfor vi ikke ser mer av dette,» står det i jurykjennelsen.
Byens politikere ville stoppe forurensingen og gjenskape Langøyene som badeidyll. Saken havnet på Eiendoms- og byfornyelsesetatens bord, som etter en anbudskonkurranse engasjerte Veidekke som totalentreprenør. Arkitekter og landskapsarkitekter fra Asplan Viak ble videre engasjert av Veidekke.
Asplan Viak gjennomførte en grundig analyse av området, før de tegnet ut den nye badeperlen. Det ble lagt ned en stor innsats for å stoppe spredningen av miljøgifter, og for å beskytte rødlistede arter og sårbar vegetasjon.
Resultatet er et flunkende nytt kaianlegg med paviljong, gangveier, strandpromenade, sitteamfi, kiosk, dusj og toaletter for badegjestene. Her er også et eget badeanlegg tilpasset besøkende med funksjonsnedsettelser, mens en bølgebryter også kan brukes som badebrygge. Et spesialdesignet dekke forsegler det gamle deponiet og sikrer nødvendig ventilasjon av gasser fra avfallet.
Nye Langøyene ble overlevert til Bymiljøetaten, og våren 2022 ble øya igjen åpnet opp for publikum, denne gangen som en universelt utformet destinasjon for alle. Den nygamle badeperlen har raskt blitt populær blant byens befolkning. Samtidig viser nye målinger at utslipp fra deponiet er redusert til et minimum.
Juryen kaller prosjektet et kinderegg innen landskapsrestaurering, der vi både får badeglede, naturvern og mindre forurensing.
«Dette landskapsprosjektet viser hvor vellykket det kan bli når enkelhet får være rettesnor for formgivningen. Kombinert med robuste og ujålete materialer gir dette et vakkert, attraktivt og inkluderende landskap. Vi håper å se flere slike restaureringsprosjekter som tilbakestiller naturen og legger til rette for rekreasjon på plasser som tidligere har vært dominert av industri og avfall,» lyder jurykjennelsen.
Byggesektoren står for opptil 40 prosent av verdens klimagassutslipp. Hvordan kan vi bygge mer miljøvennlig og bærekraftig? Höegh Eiendom og AF Eiendom bestemte seg for å svare på denne utfordringen.
Sammen med arkitektfirmaet OsloTre – og med innovasjonsstøtte fra Enova – gikk de i gang med å utvikle et nytt trehuskonsept for kontor- og næringslokaler. Ambisjonene var store: Ikke bare skal betong og stål så langt som mulig erstattes med trevirke, men hele bygningen skal kunne demonteres og gjenbrukes når det ikke lenger er behov for den. Samtidig måtte den være så solid og fleksibel at den kan stå i lang, lang tid, helst flere hundre år.
En sentral tomt på Hasle i Oslo ble valgt ut, og en bredt sammensatt prosjektgruppe som i tillegg til byggherre besto av en rekke tekniske rådgivere samt totalentreprenør Seltor Gruppen og I-d. Interiørarkitektur & Design gikk i gang. Underveis i prosjektet kom Redd Barna inn som leietaker. Sammen med foreningens egen interiørarkitekt, Romlaboratoriet, bidro de til å trekke de sirkulære og bærekraftige ambisjonene enda lengre enn det som var planlagt.
Resultatet er HasleTre, et helt unikt, ombrukbart kontorbygg. Tre-mot-tre-sammenføyninger utgjør bygningens bæresystemer, mens prefabrikkerte trekonstruksjoner gjør både montering og fremtidig demontering til en enkel oppgave. Samtidig er HasleTre bygget for å vare. En fleksibel planløsning gjør at lokalene enkelt kan endres og tilpasses. Innvendig bidrar tre og kork til god akustikk og et sunt inneklima.
Juryen kaller HasleTre et forbildeprosjekt både i form og materialbruk.
«I en verden med ressurs- og klimautfordringer trenger vi virkelig å tenke nytt rundt gjenbruk og materialer. HasleTre demonstrerer en helt ny måte å bygge på. Den innovative byggeteknikken baserer seg på prefabrikkerte deler i massivtre som kan tas fra hverandre og settes sammen på nye måter. På innsiden har de skapt åpne, innbydende rom som utstråler varme og tillit,» uttaler juryen.
Bombingen av Regjeringskvartalet 22. juli 2011 åpnet Tirils øyne for betydningen av effektive sikkerhetstiltak.
– I tiden etterpå dukket det opp pullerter og veisperringer flere steder rundt omkring i Oslo. Mange var stygge og virket skremmende – det føltes rett og slett ikke trygt å ferdes i områdene hvor de var plassert ut. Da tenkte jeg at dette må kunne gjøres på en annen og bedre måte, forteller hun.
Sikring av byområder er Tirils hjertebarn. Hun har blant annet jobbet med sikringstiltak i Nye Regjeringskvartalet, Gardermoen og Rådhuset i Oslo.
– I Regjeringskvartalet er det for eksempel viktig å sørge for at kjøretøy med eksplosjonslaser ikke kommer for tett på bygg slik at det oppstår skader slik vi så 22. juli 2011. Bruk av kontrollposter som sjekker hvem som kjører inn og t er ett tiltak, og i tillegg kan landskapet rundt utformes som integrerte sikringstiltak som ikke er synlige, forteller hun.
Den jødiske synagogen i Oslo er eksempel på et bygg med synlige tiltak i form av betonggriser og bevæpnet politi.
– Det kan virke skremmende, slik at mennesker unngår å bevege seg i området. Mange er ikke klar over at man kan bruke møbler som sikringstiltak så lenge de har tilstrekkelig egenvekt og er dimensjonert for å stoppe kjøretøy. Regnbed kan også utformes med en viss lengde og dybde slik at kjøretøy vil sette seg fast. For folk flest vil de se ut som kun overvannshåndtering, og de vil derfor ikke tenke over at de også er et sikkerhetstiltak, sier hun.
Tiril vokste opp på Smestad i Oslo med norsk mor og engelsk far. 13 år gammel flyttet hun til England for å gå et år på en kostskole som ligger mellom Stratford og Oxford.
– Både min søster, onkel og tante har gått på den samme skolen. Det var utrolig spennende og veldig annerledes. Der fikk jeg mitt første kyss, og jeg kunne besøke farmor i helgene, forteller hun.
Etter videregående skole jobbet og reiste Tiril et par år mens hun funderte på veien videre.
– Jeg tok noen tester hos en studieveileder, og hun anbefalte meg å søke landskapsarkitektstudiet. Jeg hadde aldri hørt om det, men leste meg opp og synets det virket spennende med et studium hvor man kan gå i mange ulike retninger, sier hun.
Med sin britiske bakgrunn var det naturlig for Tiril å studere i Storbritannia, og valget falt til slutt på The University of Edinburgh hvor hun fullførte både bachelor- og mastergrad i landskapsarkitektur.
– Etterpå jobbet jeg et år i Glasgow før jeg flyttet tilbake til Norge og begynte å jobbe i et landskapsarkitektfirma, forteller hun.
Før hun begynte i Multiconsult i februar, jobbet Tiril 10 år i COWI.
– De fire siste årene der var jeg faggruppeleder for områdesikring i fagnettverket Senter for risikoreduserende design, forteller hun.
I Multiconsult jobber Tiril 100 prosent i prosjekter, for tiden blant annet med sikring av militærbaser for Forsvarsbygg.
– Ved siden skal jeg fremover bruke tid på å bygge opp en faggruppe for områdesikring, noe som er veldig spennende siden det er et felt jeg brenner for. Den siste tiden har jeg også jobbet med å utvikle et regneark som simulerer terrorkjøretøy som er ute etter å gjøre mest mulig skade. Det kan brukes til å estimere slutthastighet ved et gitt punkt, og er nå ferdig og kan brukes i prosjekter, forteller hun.
Krigen i Ukraina gjør at etterspørselen etter norsk gass i Europa er større enn noensinne. Også på grunn av spionasjetrusselen fra Russland skal sikkerhetsnivået rundt olje-og gassanlegg høynes. Her har Multiconsult vært inne som rådgiver og utført sårbarhetsanalyser der hastighetsberegninger har vært en viktig parameter som videre har blitt brukt til å dimensjonere tiltak. Sikringstiltak er ofte enten over- eller underdimensjonerte, men med Multiconsults beregningsverktøy kan de dimensjoneres mer presist til korrekt nivå.
– Planekassene som ble plassert ut på Karl Johans gate etter terrorangrepet 22. juli 2011 hadde for eksempel null sikkerhetseffekt, de sto der bare for syns skyld. For å skape effektive tiltak er man først nødt til å identifisere trusselnivået, og deretter utforme gjennomtenkte tiltak som faktisk har en funksjon, påpeker hun.
Når Tiril ikke jobber trives hun aller best på fjellet med mannen og de to barna på 6 og 9 år.
– Jeg har også begynt å brodere, blant annet bunadsskjorter, og det er noe jeg virkelig elsker, det er både meditativt og gøy, sier hun.
Etter snart ett år i Multiconsult kan Tiril fastslå at hun har havnet på rett sted.
– Mitt inntrykk er at Multiconsult har et stort fokus på å utvikle menneskene som jobber her, og det er kort vei til toppen, noe som gjør at ting blir gjort i løpet av kort tid. Jeg har hyggelige kolleger i et stort og tverrfaglig miljø med mye kompetanse. Det er spennende å komme inn i store, komplekse prosjekter og bidra med sikkerhetsløsninger, sier hun.
Formålet med rehabilitering av bygg er å bedre bokvalitet og energieffektivitet, bevare kulturminner, og gjenopprette funksjonalitet i utdaterte bygg. Det handler om å innfri prosjektenes funksjonelle, estetiske og økonomiske potensial og forlenge eiendommens levetid.
– Som arkitekter har vi en forpliktelse til å gå i bresjen for å bevare kulturarv og verdiene i eiendommene. Gjennom en sirkulær måte å se verden på, kan vi vise respekt for det bestående samtidig som vi tenker nytt og kreativt. Ambisjonen er å blåse nytt liv i utdaterte bygg gjennom bærekraftig arkitektur, forklarer Ingvild Lie-Nielsen i LINK Arkitektur.
LINKs nye rehabiliteringsteam jobber nært med den tverrfaglige kompetansen i hele selskapet om en felles satsning innen transformasjonsmarkedet.
Sammen innehar de både lang praktisk erfaring og teoretisk tyngde i rehabilitering og transformasjon.
Rehabilitering av bygninger deles gjerne inn i fire retninger; bevaring, restaurering, renovering og adaptiv gjenbruk. Selv om ethvert oppdrag er unikt, er metodikken ofte den samme.
Rehabiliteringsprosessen starter med å bli kjent med bygget. Det avklares muligheter i regelverk og levetid på materialet. Byantikvarens «gule liste» benyttes for å identifisere bygninger og miljøer som har verneverdier. Historiske, tekniske og økonomiske verdier analyseres; hva kan man ta med videre av god kvalitet og hvordan kan historien bevares, hva er tålegrensen for endring i konstruksjonen, og hva er det beste dette bygget kan brukes til med minst mulig kostnad. Analyseverktøy benyttes for å finne fram til sentrale kulturhistoriske utviklingstrekk, begrensinger og potensialer i et kulturmiljø.
En helhetlig vurdering gjennomføres. Deretter trekkes tverrfaglige ressurser inn sammen med vernemyndigheter for å finne det optimale potensialet.
Rehabiliteringsteamet kjenner vernemyndighetene godt gjennom tett samarbeid i mange år, og har opparbeidet tillit og god rolleforståelse som gir gode prosesser og mulighetsrom for diskusjon av løsninger.
Fagekspertisen fungerer som et nav i samarbeidet med alle fagområder i det bygde miljø, og sikrer tverrfaglig engasjement og dialog på tvers av sektorer.
I nært samarbeid med byantikvar og offentlige myndigheter sikres god og riktig bevaring av verdier. Med en systematisk tilnærming skal strenge offentlige krav tilfredsstilles, og verdier skapes. Dette uten å gå på bekostning av byggets særpreg. Hensikten er å finne gode bærekraftige løsninger og styrke stedsidentitet.
Rehabiliteringsspesialistenes ambisjon er å skape nytt liv i eksisterende bygg, og dyrke frem de beste kvaliteter i foreningen av nytt og gammelt.
Etterspørselen er økende både fra privat og offentlig hold. Oppdragene spenner fra omfattende transformasjonsprosjekter til kulturminnerådgivning, mulighetsstudier og planinitiativ for bygninger med vernestatus. Erfaringsbasen favner rehabilitering av eiendom med ombruk av bygningselementer, revitalisering av kulturmiljøer, universell utforming av historiske bygg og landemerker, og innpass av nye bygg i historiske omgivelser.
– Vi opplever økende interesse for transformasjon. Mange ønsker å endre kontekst for byer eller bygninger. Mye av det gamle har god kvalitet. Det skal bevares, tilpasses og fylles med nytt liv. Å omforme eksisterende bebyggelse og områder til bedre utnyttelse og nye funksjoner er godt for både miljø og lommebok. Å gi gamle bygninger et løft og fylle dem med nytt innhold er både faglig utfordrende, meningsfullt og kostnadseffektivt, forklarer Ingvild Lie-Nielsen.
Et tydelig fokus på design, bynatur, tverrfaglig samarbeid og innovasjon, en målsetning om at være Norges foretrukne rådgiver for bæredyktige og klimaambisiøse kunder, og en ambisjon om å sette et enda større fysisk og ideologisk avtrykk på den norske byutviklingen; det er målet med SLA Norges nye strategi, som bygger videre på et suksessfullt første tiår i Norge.
– Det nærmer seg 10 år siden vi åpnet SLAs kontor i Oslo, etter å ha jobbet i Norge siden 2005. Da var vi to personer med lånte kontorplasser, og en delt visjon om å styrke fokuset på bynatur, bæredyktighet og biodiversitet i Norges arkitektur og byutvikling. Utviklingen av kontoret har gått fort, og vi er per i dag 25 medarbeidere, som jobber for offentlige og private kunder over hele landet. Vi er nå klare til å ta det neste skrittet i utviklingen, og styrker derfor organisasjonen med to norske assosierte partnere, sier Louise Fiil Hansen, som er partner i SLA og medgrunnlegger av SLA Norge.
SLA Norges assosierte partnere er Head of Norwegian Market Franziska Meisel og Lead Design Architect E.C. Forfang. Begge har lang fartstid i SLA Norge som faglige ledere og har vært med til å utvikle kontoret i flere år. Sammen med daglig leder Kjersti Wikstrøm, skal de bidra til å styrke den profesjonelle og forretningsmessige utviklingen i SLA Norge.
– I SLA Norge løser vi mange forskjellige prosjekter – fra store masterplaner og strategi- og byutviklingsprosjekter til landskap i tilknytning til helsebygg, transformasjonsprosjekter og midlertidige bylivsprosjekter. Dette med en metode som setter naturen og menneskets livskvalitet først, og som tar utgangspunkt i landskapsarkitektur, biologi og antropologi på tvers av de ansattes forskjellige faglige bakgrunner. Jeg er sikker på at vi kan nå enda bredere ut til private og offentlige kunder og samarbeidspartnere, og dermed bidra til at byene våre blir enda grønnere, mer sosiale og bæredyktige, sier Franziska Meisel, assosiert partner og Head of Norwegian Market i SLA.
Blant SLAs mest kjente prosjekter i Norge er landskap og byrom for Nytt Regjeringskvartal, Nye Stavanger Universitetssykehus, Vikingtidsmuseet, allmenningene for Bjørvika, Felleshagen ved Nansenløkka på Fornebu, de offentlige byrommene ved Ambassaden og Sommerro i Oslo Sentrum, og bylivsgata i Gata Grønland, som fikk hedrende omtale ved utdeling av Landskapsarkitekturprisen 2023.
I Skandinavia har SLA 130 ansatte fordelt på kontorer i Oslo, København og Aarhus. Landskapsarkitekturvirksomheten er Nordens største uavhengige landskapstegnestue med landskaps-, byroms- og masterplanprosjekter i Skandinavia, Frankrike, England, Canada, Dubai og Abu Dhabi.
– For å bidra til å løse klimakrisen, må vi tenke annerledes. Vi må øke interessen for verdien av de byggene som allerede står der, og forstå hvilken gullgruve de er. Gjenbruk av bygninger og byggematerialer er et av de viktigste virkemidlene byggenæringen har for å redusere CO2-utslipp, konstaterer Erik Fenstad Langdalen, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Han er klar på at unge arkitekter må forberedes på en virkelighet som krever radikalt nye tilnærminger til både bygging og bevaring. Blant annet ser han et stadig økende behov for å knytte klimaarbeid og kulturminnevern tettere sammen.
Foto: Julia Naglestad for Fremtidens Byggenæring
Langdalen arbeider blant annet med restaurering og gjenbruk av historiske trebygninger, både i sin arkitekturpraksis og som eier av en fredet gård på Dovre. I tillegg jobber han med en rekke transformasjonsprosjekter som ferdigstilles i tiden fremover, blant annet den tidligere amerikanske ambassaden, restaurering av Dombås kirke og det nye Posten Moderne-museet i Trondheim.
I tiden som kommer blir det helt andre ting enn fasadens patina eller estetiske aspekter som veier tyngst, tror han.
– Det er ikke bare verneverdige bygg som må bevares. Den store bygningsmassen består først og fremst av bygg fra 50-tallet og utover. Dette er også bygg med historisk verdi, og selv om de sårt trenger oppgradering, er det kvalitetsarkitektur med til dels eksepsjonelle materialkvaliteter som vi aldri kunne oppnådd innenfor dagens budsjetter. Det må vi utnytte.
Som i andre deler av samfunnet, har gjenbruk gått fra å være en nisje, til å bli trendy på relativt kort tid.
– Det er ikke mange år siden nesten alle gårdeiere sa at gjenbruk ikke var aktuelt, fordi det ville bli langt dyrere enn å bygge nytt. Slik er det ikke i dag. Selv om kostnadsspørsmålet fremdeles er et viktig tema, har gjenbruk nå blitt en verdidiskusjon. Det er en stadig økende forventning blant eiendomsforvaltere og byggeiere om å satse på gjenbruk, og vi må finne rasjonelle måter å gjøre det lønnsomt på, sier Langdalen.
For å utnytte mulighetene, kreves bevissthet fra brukere og eiere, og økt kompetanse blant arkitekter og andre rådgivere. Det er en holdningsendring, påpeker Langdalen. Han nevner landets første fullskala ombruksbygg i Kristian Augusts gate 13 i Oslo som et av de forbildeprosjektene som bidrar til å skape synlighet, og vise i praksis hvordan ombruk kan la seg løse på gode måter.
Foto: Julia Naglestad for Fremtidens Byggenæring
– Det å bevare gamle og brukte bygg krever like stor grad av kreativitet som å lage nye. For arkitekter betyr det at de må trå inn i andre arkitekters allerede etablerte verk, noe som krever en helt annen måte å tenke på. Det er spennende.
For å lykkes med transformasjonsprosjekter, blir det helt nødvendig å øke samarbeidet på tvers av fagfeltene.
– Gjenbruk stiller nye krav til dialog mellom aktørene i bransjen. Vi må samarbeide på nye måter for å forstå byggene som skal ombrukes, gjennom analyser og vurderinger på alle nivåer, fra planleggingsfasen til drifts- og vedlikeholdsfasen. Hvem skal bruke bygget, og hvor lenge? Hvilke materialer skal vi bruke og hvordan skal de kunne plukkes ned, tilpasses eller gjenbrukes mange år frem i tid? Det krever et helt annet tankesett, men er nødvendig for å kunne planlegge godt og spare tid og penger på sikt, mener Langdalen.
For å få til dette, er det helt sentralt å jobbe scenariobasert, og ta høyde for uforutsette aspekter. For bak veggene i gamle bygg dukker det som regel opp overraskelser, og risikoen øker vesentlig sammenlignet med å bygge nytt.
– Det må vi lage strategier for å håndtere. Det holder ikke å sitte i hver sin silo med hvert sitt fagfelt, vi må samle eiere, brukere, entreprenører, byggingeniører, historikere og arkitekter rundt samme bord.
Utviklingen krever også en radikal endring i utdanningsløpet, noe Langdalen og kollegaene på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo allerede er i gang med. Ved å utstyre studentene med kompetanse som strekker seg fra arkivarbeid, tolkning av gamle tegninger, oppmåling og registrering til dyptgående analyser av bygg, forbereder de en ny generasjon arkitekter på å møte morgendagens utfordringer.
– Vi som jobber med den faglige utviklingen må være i forkant med eksperimentering, forskning og utprøving. Det er kjempespennende, og vi ser at arkitektstudentene våre synes det er en meningsfylt og bærekraftig måte å jobbe på.
De siste par hundre årenes byggebransje har vært en katastrofe for klima og miljø, mener han.
– Det spørsmålet vi alle må stille oss nå, er hva vi skal gjøre annerledes. Vi må endre gamle vaner. I tiden fremover tror jeg vi kommer til å vende tilbake til en slags urarkitektur, basert på grunnleggende bærekraftige prinsipper for hvordan vi skal bygge. I økende grad kommer vi til å se på eksisterende bygg som ressurser, som vi kan dra nytte av videre, både med tanke på byggets potensial og dets historie.
– I den store sammenhengen, vil de siste 200 årene kanskje fremstå som et blaff.
NTNU er Norges største universitet og Campussamling er planlagt ferdigstilt i 2030. Campus skal da stå klart for å samle mer enn 8000 studenter og 1300 ansatte på rundt 90 000 kvadratmeter nybygg, i tillegg til deler av Hovedbygget som skal rehabiliteres og tilpasses nye funksjoner.
Illustrasjon: C.F. Møller Architects
–Vi i prosjekteringsgruppen NCS AS er glade for å fortsette med videreutviklingen av NTNU Campussamling i prosjekteringen av de to første byggene til Økonomi og Innovasjon i Hesthagen og Materialteknologi på Gløshaugen, samt i prosjekteringen av infrastruktur, utearealer og landskap og med rådgivning for ivaretakelse av helheten i den samlede campussamling på og omkring Gløshaugen, sier Bjørn Tore Landsem, direktør Bygg i Rambøll Norge.
Statsbygg fikk bevilgninger over statsbudsjettet etter ekstern kvalitetssikring i 2023. Tidlig i januar 2024 ble Statsbygg gjennom et nytt oppdragsbrev fra Kunnskapsdepartementet gitt oppdraget om å starte prosjektering med etterfølgende byggearbeider for å realisere prosjektet. Hele prosjektet skal deles i to ulike faser, og sju delprosjekter eller byggeprogrammer tilpasset de ulike tomteområdene nummerert fra P0 til P6.
Første fase i prosjektet omfatter P1 Økonomi og Innovasjon og P2 Materialteknologi. I tillegg går infrastruktur- og landskapsarkitekturprosjektet P0 på hele Gløshaugen-platået gjennom begge fasene, samt P Helhet.
– Vi ser på den fortsatte deltakelsen ved NTNU Campussamling som en anerkjennelse på retningen vi i fellesskap har utviklet sammen med Statsbyg og NTNU. Nå ser vi frem til å konkretisere visjonen for et mer tverrfaglig og konsentrert campus med like deler fokus på transformasjon av eksisterende rammer og konstruksjon i tre. Alt sammen bidrar til å styrke NTNUs sterke internasjonale merkevare og evnen til å tiltrekke seg både forskere og studenter fra hele verden, sier Mads Mandrup, arkitekt og partner i C.F. Møller arkitekter.
–Vi gleder oss til å fortsette samarbeidet med Statsbygg, NTNU og de kommende entreprenører frem mot, at brukere kan flytte inn i de nye byggene og de oppgraderte utearealer på campus kan være til glede for alle i Trondheim, sier Anja Rolvung, prosjekteringsgruppeleder og partner hos Rolvung og Brøndsted Arkitekter.
Prosjekteringsgruppen bak prosjekt NTNU Campussamling består av Rambøll Norge og C.F. Møller Architects med følgende underrådgivere:
• Fabel Arkitekter (NO)
• Oslo Works (NO)
• Mtre (DK)
• Rolvung og Brøndsted Arkitekter (DK)
• Aas-Jacobsen (NO)
• Henning Larsen (NO)
Anja Rolvung fra Rolvung og Brøndsted Arkitekter er prosjektleder, både overfor byggherre Statsbygg og internt i prosjektet.
– Rambølls ingeniører har prosjektert scenen, forteller avdelingsleder i Bygg Tommy Hurthi Steinkjer.
– Scenen er jo en midlertidig konstruksjon, men den er dimensjonert for full vindlast på samme nivå som permanente bygg, opplyser Tommy.
– Den har tålt “Ingunn”, men vi har nok sjekket YR et par ganger mer enn vanlig.
Scenen er tegnet av Bjørnådal Arkitektstudio, og utformingen av scenen er inspirert av otolitten, torskens unike ørestein. En otolitt kan, som trærnes årringer, fortelle hvor gammel torsken er, men også hvor den har vært og hvilke påvirkning den har vært utsatt fra av miljø og klima.
– Scenen er både vakker og spektakulær, forteller prosjektleder i Rambøll, Øystein Flakk som har bidratt med konstruksjonssikkerhet fra skissefasen frem til ferdig utførelse av scenekonstruksjonen.
– Arbeidet er gjort sammen med arkitektene, representanter for Bodø2024 og det tyske selskapet Phase7, som står for selve åpningsshowet, forteller Øystein Flakk.
Bjørnådal Arkitektstudio og Rambøll har tidligere samarbeidet om byggingen av kunsttribunen ved Grønnåsen skole i Tromsø i 2022.
– De ville ha oss med igjen på dette prosjektet, og det er alltid hyggelig å bli involvert på bakgrunn av tidligere samarbeid, spesielt når det er dreier seg om litt spesielle prosjekter, smiler Øystein Flakk.
Rambøll har levert beregninger og detaljprosjektert verkstedsunderlag for det spiralformede ståltårnet som bærer scenekonstruksjonen, og vi har koordinert og samarbeidet godt med leverandørene av flytebrygga, stillas og tømrerarbeid. Fabrikasjon og montasje av ståltårnet er det et lokalt stålverksted i Bodø, Beko Industriverksted, som har utført, mens trekonstruksjonene er utført av Gunvald Johansen Bygg AS. Betongflytebryggene som er 20,5 meter lange og 12 meter brede og veier 120 tonn, er laget hos Helgeland Marinasystemer.
Rambøll har et partnersamarbeid med Bodø2024, som er eid 50 prosent av Bodø kommune og 50 prosent av Nordland fylkeskommune og er koblet tett opp til Ny by – ny flyplass.
– Vi i regjeringen ønsker oss et samfunn der alle kan delta. Da er vi avhengig av design og arkitektur som inkluderer, ikke ekskluderer, og som tar hensyn til et mangfold av mennesker og deres behov. Disse to prosjektene har gjort nettopp dette. Gratulerer så mye, sier kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery.
Innovasjonsprisen for inkluderende design deles ut av Design og arkitektur Norge (DOGA) på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet.
– Både NRKs nye visuelle identitet og Carpe Diem demenslandsby er forbildeprosjekter som alle kan lære noe av. Med uvurderlig hjelp også fra eksterne designere og arkitekter har de to offentlige prosjektene blitt nasjonale ledestjerner når det kommer til nyskaping, mangfold, likeverd og universell utforming, sier seniorrådgiver i Jannicke Hølen i DOGA.
Totalt var det 9 kategoriprisvinnere som kjempet om å få hovedprisen, selveste Innovasjonsprisen for inkluderende design. NRK vant kategorien grafisk design, mens Carpe Diem vant både arkitektur- og landskapsarkitekturklassen. Nå har de begge gått helt til topps.
NRK har et unikt oppdrag i medielandskapet, og spiller en viktig samfunnsrolle. Skiftet fra lineær publisering til strømming samt folks endrede medievaner og forventninger, gjør at NRK må være enda tydeligere i alle møtepunkt med publikum.
Med dette som bakteppe begynte NRK i 2018 forberedelsen til utvikling av ny designprofil.
NRK koblet på medarbeidere fra mange fagområder: fra innhold, lyd og scenografi til teknologi, tilgjengelighet og marked og kommunikasjon. Sammen med designbyrået ANTI og NRKs egne designere gikk de i gang med å utvikle en ny designfilosofi med verdiene distinkt, levende og empatisk.
Empatisk, som står for inkluderende og tilgjengelig, har vært et fundament i hele prosessen og sørger for at universell utforming skal ligge til grunn i all designutvikling, også i fremtiden.
Som allmennkringkaster må NRK kommunisere med alle sine seere, lyttere, lesere og brukere – uansett alder, språkkompetanse, digital kompetanse og funksjonsnivå. Prosjektet har hele veien støttet seg på NRKs utdypende innsikt i brukernes ønsker og behov, som jevnlig kartlegges gjennom både brukertall og en rekke undersøkelser.
Den grafiske verktøykassen er innovativ og variert og gjør at NRK kan tilpasse designprofilen til hver enkelt målgruppe. Stor fleksibilitet gjør at uttrykket kan tilpasses innhold og kontekst, aldersgruppe og tema og dermed romme alle.
Det er møtepunktet mellom NRK og publikum som er utgangspunkt for sjelen i den nye profilen: Møtepunkt som aktiverer. Juryen påpeker at NRK har hatt skyhøye ambisjoner med fornyingsprosjektet sitt, og at de til de grader har levert.
«NRK har fornyet profilen sin uten å miste det ikoniske uttrykket vi forbinder med dem. De har laget et innovativt og spennende verktøy som gjør at de kan tilpasse designprofilen til hver enkelt målgruppe. Samtidig har de hatt universell utforming i ryggraden gjennom hele prosjektet,» skriver juryen i sin vurdering.
Mer enn 100 000 nordmenn er rammet av demens. Mange av landets sykehjem er ikke utformet slik at de ivaretar behovene denne sårbare beboergruppen har for trygge, avgrensede og stimulerende omgivelser.
Da Bærum kommune skulle bygge et nytt sykehjem for denne gruppen, ønsket de minst mulig institusjonspreg. De ville i stedet sette livskvalitet og verdighet i sentrum. Kommunen ga føringer for at anlegget i størst mulig grad skulle se ut som omgivelsene gjør i Bærum-samfunnet ellers. Sammen med arkitekter i Nordic Office of Architecture og landskapsarkitekter fra Bjørbekk & Lindheim hentet de inspirasjon fra den nederlandske demenslandsbyen i De Hogeweyk.
I demenslandsbyen Carpe Diem er institusjonspreget fjernet gjennom å skape normale, dagligdagse omgivelser.
Bygningskroppene danner en naturlig avgrensning slik at beboerne kan vandre fritt i trygge omgivelser på helårs vandrerute. Langs ruten er bofelleskapene bygget med småhus- og småbypreg. Hvert hjem er unikt og har sin egen utforming og stil.
For å skape et hjemlig preg er hjemmene nennsomt møblert med varierte og ulike møbler i hver enkelt boenhet som gjenspeiler hver persons tidligere liv. I tillegg har ansatte i kommunen donert ting de har vært glade i til gjenbruk, slik at hjemmene har fått det lille ekstra som skaper en god hjemlig atmosfære.
Anlegget har en urban del med et sentralt torg med bocciabane og vannfontene. Torget omkranses av åpne og inviterende fellesarealer som alle kan benytte seg av og som oppmuntrer til sosialt samvær. Her finnes grendehus, bistro, pub, treningsrom, frisørsalong og til og med en egen dagligvarebutikk hvor beboerne sammen med ansatte handler det hvert bofelleskap trenger av dagligvarer.
Der tradisjonelle sykehjem stenger verden ute med lukkede dører og strenge besøkstider, bygger Carpe Diem ned barrierene mellom beboerne og resten av samfunnet. Både bistroen, uteområder og flere av inneområdene er åpne for pårørende, barnehager, lokalbefolkning og andre som ønsker å komme på besøk.
Juryen kaller Carpe Diem et storslått referanseprosjekt som ivaretar mennesker med demens som en mangfoldig gruppe. De berømmer at den nyskapende landsbytanken er så mesterlig integrert både ute og inne.
«På empatisk vis fremhever Carpe Diem en sårbar gruppe som lenge har vært neglisjert, og tar deres behov på alvor. Dette er et inkluderende sted der alle kan føle seg velkommen. Stedet oppleves hjemlig og det legges opp til å fortsatt kunne leve gode liv. Det er spesielt forbilledlig – og viktig – at demenslandsbyen er åpen for omverdenen. Barrieren mellom oss og dem er brutt,» ifølge juryen.
At hus kan ha en nasjonalitet, er en moderne idé. Gjennom tegninger, fotografier, modeller og malerier forteller «Drager og laft» hvordan 1800-tallets forestillinger om hvilke hus som er norske ble til, og hvordan disse forestillingene endret seg fram mot 1920. Selv om hva som oppfattes som nasjonalt er i stadig endring, er mange av disse forestillingene fortsatt gyldige i dag.
På 1800-tallet ga interessen for ulike kulturer en stadig sterkere internasjonal oppmerksomhet rundt nasjonale stiler. Diskusjoner om hva som var nasjonalt, og hvorfor, gikk over hele Europa. I Norge ble middelalderen raskt identifisert som en storhetstid, en periode hvor nasjonen var sterk og uavhengig. Stavkirker og laftede bondehus fikk status som nasjonale symboler, og ble en viktig del av det kulturelle og politiske nasjonsbyggingsprosjektet for den unge staten Norge.
Maleren Johan Christian Dahl var blant de første som så verdien av stavkirkene, som før 1850 var blitt sett på som upraktiske og primitive av mange. Da stavkirken i Vang skulle rives, mislyktes forsøk på å få den flyttet et annet sted i Norge. I stedet sørget Dahl for at den ble bevart ved å bli solgt til kongen av Preussen og flyttet til en fjellbygd i dagens Polen – der den fortsatt står.
Stavkirkenes status endret seg raskt, og i siste halvdel av 1800-tallet ble de aktivt brukt i internasjonal markedsføring av Norge. Til Stockholmutstillingen i 1897 ble det for eksempel laget en storslått modell av Borgund stavkirke. I «Drager og laft» blir denne å se sammen med en modell av Heddal stavkirke som er tilbake i Norge for første gang siden verdensutstillingen i Paris i 1889.
Også stabbur fikk status som en urgammel nasjonal type, og hus utstyrt med dyreornamenter, mønekammer eller stabburformer ble erklært å være i «gammel norsk stil», i dag mer kjent som «dragestil». På ekskursjoner til storgårder på Østlandet ble arkitekt Hermann Schirmers elever instruert både i studier av gammel skikk og til å bruke denne tradisjonen i sine egne arbeider. Blant elevene var noen av de første kvinnelige arkitektene i Norge.
Nasjonale stiler var også eksplisitt politiske. I Neiden i Sør-Varanger, nær grensa til Russland, ble det bygget et kapell som åpenbart refererte til stavkirkene. Den skulle fungere både som grensevokter og fornorsker av den skoltesamiske og kvenske lokalbefolkningen.
I tilknytning til utstillingen publiseres en katalog som tar for seg flere av disse historiene.
Utstillingen følges også av et formidlingsprogram som blant annet inkluderer bokbad med forfatter Lars Mytting, som har latt fortellingen om Vang stavkirke inspirere sine seneste bøker. Det arrangeres et heldags fagseminar, og en samtale om arkitekturtegninger før og nå i sammenheng med utstillingen «Hånd og maskin» som vises i Lyshallen.
En egen dypdykk-omvisning ser på samarbeidet mellom arkitekten Lilla Hansen og tekstilkunstneren Frida Hansen om huset Appendix, en av utstillingens nye historier om den første generasjonen kvinnelige arkitekter i Norge. I tillegg kommer familieverksted, kuratoromvisning og ordinære omvisninger.
«Drager og laft» bygger videre på seniorkurator Bente Aass Solbakkens doktorgradsavhandling «Konstruert kontinuitet. Herman Schirmer og gjenreisningen av en nasjonal arkitektur» (2018).
SE BLADARKIV