Et tydelig fokus på design, bynatur, tverrfaglig samarbeid og innovasjon, en målsetning om at være Norges foretrukne rådgiver for bæredyktige og klimaambisiøse kunder, og en ambisjon om å sette et enda større fysisk og ideologisk avtrykk på den norske byutviklingen; det er målet med SLA Norges nye strategi, som bygger videre på et suksessfullt første tiår i Norge.

– Det nærmer seg 10 år siden vi åpnet SLAs kontor i Oslo, etter å ha jobbet i Norge siden 2005. Da var vi to personer med lånte kontorplasser, og en delt visjon om å styrke fokuset på bynatur, bæredyktighet og biodiversitet i Norges arkitektur og byutvikling. Utviklingen av kontoret har gått fort, og vi er per i dag 25 medarbeidere, som jobber for offentlige og private kunder over hele landet. Vi er nå klare til å ta det neste skrittet i utviklingen, og styrker derfor organisasjonen med to norske assosierte partnere, sier Louise Fiil Hansen, som er partner i SLA og medgrunnlegger av SLA Norge.

Allsidig partnergruppe med bred kompetanse

SLA Norges assosierte partnere er Head of Norwegian Market Franziska Meisel og Lead Design Architect E.C. Forfang. Begge har lang fartstid i SLA Norge som faglige ledere og har vært med til å utvikle kontoret i flere år. Sammen med daglig leder Kjersti Wikstrøm, skal de bidra til å styrke den profesjonelle og forretningsmessige utviklingen i SLA Norge.

– I SLA Norge løser vi mange forskjellige prosjekter – fra store masterplaner og strategi- og byutviklingsprosjekter til landskap i tilknytning til helsebygg, transformasjonsprosjekter og midlertidige bylivsprosjekter. Dette med en metode som setter naturen og menneskets livskvalitet først, og som tar utgangspunkt i landskapsarkitektur, biologi og antropologi på tvers av de ansattes forskjellige faglige bakgrunner. Jeg er sikker på at vi kan nå enda bredere ut til private og offentlige kunder og samarbeidspartnere, og dermed bidra til at byene våre blir enda grønnere, mer sosiale og bæredyktige, sier Franziska Meisel, assosiert partner og Head of Norwegian Market i SLA.

Blant SLAs mest kjente prosjekter i Norge er landskap og byrom for Nytt Regjeringskvartal, Nye Stavanger Universitetssykehus, Vikingtidsmuseet, allmenningene for Bjørvika, Felleshagen ved Nansenløkka på Fornebu, de offentlige byrommene ved Ambassaden og Sommerro i Oslo Sentrum, og bylivsgata i Gata Grønland, som fikk hedrende omtale ved utdeling av Landskapsarkitekturprisen 2023.

I Skandinavia har SLA 130 ansatte fordelt på kontorer i Oslo, København og Aarhus. Landskapsarkitekturvirksomheten er Nordens største uavhengige landskapstegnestue med landskaps-, byroms- og masterplanprosjekter i Skandinavia, Frankrike, England, Canada, Dubai og Abu Dhabi.

– For å bidra til å løse klimakrisen, må vi tenke annerledes. Vi må øke interessen for verdien av de byggene som allerede står der, og forstå hvilken gullgruve de er. Gjenbruk av bygninger og byggematerialer er et av de viktigste virkemidlene byggenæringen har for å redusere CO2-utslipp, konstaterer Erik Fenstad Langdalen, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Han er klar på at unge arkitekter må forberedes på en virkelighet som krever radikalt nye tilnærminger til både bygging og bevaring. Blant annet ser han et stadig økende behov for å knytte klimaarbeid og kulturminnevern tettere sammen.

Langdalen arbeider blant annet med restaurering og gjenbruk av historiske trebygninger, både i sin arkitekturpraksis og som eier av en fredet gård på Dovre. I tillegg jobber han med en rekke transformasjonsprosjekter som ferdigstilles i tiden fremover, blant annet den tidligere amerikanske ambassaden, restaurering av Dombås kirke og det nye Posten Moderne-museet i Trondheim.

I tiden som kommer blir det helt andre ting enn fasadens patina eller estetiske aspekter som veier tyngst, tror han.

– Det er ikke bare verneverdige bygg som må bevares. Den store bygningsmassen består først og fremst av bygg fra 50-tallet og utover. Dette er også bygg med historisk verdi, og selv om de sårt trenger oppgradering, er det kvalitetsarkitektur med til dels eksepsjonelle materialkvaliteter som vi aldri kunne oppnådd innenfor dagens budsjetter. Det må vi utnytte.

Marked i endring

Som i andre deler av samfunnet, har gjenbruk gått fra å være en nisje, til å bli trendy på relativt kort tid.

– Det er ikke mange år siden nesten alle gårdeiere sa at gjenbruk ikke var aktuelt, fordi det ville bli langt dyrere enn å bygge nytt. Slik er det ikke i dag. Selv om kostnadsspørsmålet fremdeles er et viktig tema, har gjenbruk nå blitt en verdidiskusjon. Det er en stadig økende forventning blant eiendomsforvaltere og byggeiere om å satse på gjenbruk, og vi må finne rasjonelle måter å gjøre det lønnsomt på, sier Langdalen.

For å utnytte mulighetene, kreves bevissthet fra brukere og eiere, og økt kompetanse blant arkitekter og andre rådgivere. Det er en holdningsendring, påpeker Langdalen. Han nevner landets første fullskala ombruksbygg i Kristian Augusts gate 13 i Oslo som et av de forbildeprosjektene som bidrar til å skape synlighet, og vise i praksis hvordan ombruk kan la seg løse på gode måter.

– Det å bevare gamle og brukte bygg krever like stor grad av kreativitet som å lage nye. For arkitekter betyr det at de må trå inn i andre arkitekters allerede etablerte verk, noe som krever en helt annen måte å tenke på. Det er spennende.

Økt tverrfaglig samarbeid

For å lykkes med transformasjonsprosjekter, blir det helt nødvendig å øke samarbeidet på tvers av fagfeltene.

– Gjenbruk stiller nye krav til dialog mellom aktørene i bransjen. Vi må samarbeide på nye måter for å forstå byggene som skal ombrukes, gjennom analyser og vurderinger på alle nivåer, fra planleggingsfasen til drifts- og vedlikeholdsfasen. Hvem skal bruke bygget, og hvor lenge? Hvilke materialer skal vi bruke og hvordan skal de kunne plukkes ned, tilpasses eller gjenbrukes mange år frem i tid? Det krever et helt annet tankesett, men er nødvendig for å kunne planlegge godt og spare tid og penger på sikt, mener Langdalen.

For å få til dette, er det helt sentralt å jobbe scenariobasert, og ta høyde for uforutsette aspekter. For bak veggene i gamle bygg dukker det som regel opp overraskelser, og risikoen øker vesentlig sammenlignet med å bygge nytt.

– Det må vi lage strategier for å håndtere. Det holder ikke å sitte i hver sin silo med hvert sitt fagfelt, vi må samle eiere, brukere, entreprenører, byggingeniører, historikere og arkitekter rundt samme bord.

Krever ny kompetanse

Utviklingen krever også en radikal endring i utdanningsløpet, noe Langdalen og kollegaene på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo allerede er i gang med. Ved å utstyre studentene med kompetanse som strekker seg fra arkivarbeid, tolkning av gamle tegninger, oppmåling og registrering til dyptgående analyser av bygg, forbereder de en ny generasjon arkitekter på å møte morgendagens utfordringer.

– Vi som jobber med den faglige utviklingen må være i forkant med eksperimentering, forskning og utprøving. Det er kjempespennende, og vi ser at arkitektstudentene våre synes det er en meningsfylt og bærekraftig måte å jobbe på.

Tilbake til røttene

De siste par hundre årenes byggebransje har vært en katastrofe for klima og miljø, mener han.

– Det spørsmålet vi alle må stille oss nå, er hva vi skal gjøre annerledes. Vi må endre gamle vaner. I tiden fremover tror jeg vi kommer til å vende tilbake til en slags urarkitektur, basert på grunnleggende bærekraftige prinsipper for hvordan vi skal bygge. I økende grad kommer vi til å se på eksisterende bygg som ressurser, som vi kan dra nytte av videre, både med tanke på byggets potensial og dets historie.

– I den store sammenhengen, vil de siste 200 årene kanskje fremstå som et blaff.

NTNU er Norges største universitet og Campussamling er planlagt ferdigstilt i 2030. Campus skal da stå klart for å samle mer enn 8000 studenter og 1300 ansatte på rundt 90 000 kvadratmeter nybygg, i tillegg til deler av Hovedbygget som skal rehabiliteres og tilpasses nye funksjoner.

–Vi i prosjekteringsgruppen NCS AS er glade for å fortsette med videreutviklingen av NTNU Campussamling i prosjekteringen av de to første byggene til Økonomi og Innovasjon i Hesthagen og Materialteknologi på Gløshaugen, samt i prosjekteringen av infrastruktur, utearealer og landskap og med rådgivning for ivaretakelse av helheten i den samlede campussamling på og omkring Gløshaugen, sier Bjørn Tore Landsem, direktør Bygg i Rambøll Norge.

To faser og sju delprosjekter

Statsbygg fikk bevilgninger over statsbudsjettet etter ekstern kvalitetssikring i 2023. Tidlig i januar 2024 ble Statsbygg gjennom et nytt oppdragsbrev fra Kunnskapsdepartementet gitt oppdraget om å starte prosjektering med etterfølgende byggearbeider for å realisere prosjektet. Hele prosjektet skal deles i to ulike faser, og sju delprosjekter eller byggeprogrammer tilpasset de ulike tomteområdene nummerert fra P0 til P6.

Første fase i prosjektet omfatter P1 Økonomi og Innovasjon og P2 Materialteknologi. I tillegg går infrastruktur- og landskapsarkitekturprosjektet P0 på hele Gløshaugen-platået gjennom begge fasene, samt P Helhet.

Skal styrke NTNUs internasjonale merkevare

– Vi ser på den fortsatte deltakelsen ved NTNU Campussamling som en anerkjennelse på retningen vi i fellesskap har utviklet sammen med Statsbyg og NTNU. Nå ser vi frem til å konkretisere visjonen for et mer tverrfaglig og konsentrert campus med like deler fokus på transformasjon av eksisterende rammer og konstruksjon i tre. Alt sammen bidrar til å styrke NTNUs sterke internasjonale merkevare og evnen til å tiltrekke seg både forskere og studenter fra hele verden, sier Mads Mandrup, arkitekt og partner i C.F. Møller arkitekter.

–Vi gleder oss til å fortsette samarbeidet med Statsbygg, NTNU og de kommende entreprenører frem mot, at brukere kan flytte inn i de nye byggene og de oppgraderte utearealer på campus kan være til glede for alle i Trondheim, sier Anja Rolvung, prosjekteringsgruppeleder og partner hos Rolvung og Brøndsted Arkitekter.

Prosjekteringsgruppen bak prosjekt NTNU Campussamling består av Rambøll Norge og C.F. Møller Architects med følgende underrådgivere:

• Fabel Arkitekter (NO)
• Oslo Works (NO)
• Mtre (DK)
• Rolvung og Brøndsted Arkitekter (DK)
• Aas-Jacobsen (NO)
• Henning Larsen (NO)

Anja Rolvung fra Rolvung og Brøndsted Arkitekter er prosjektleder, både overfor byggherre Statsbygg og internt i prosjektet.

– Rambølls ingeniører har prosjektert scenen, forteller avdelingsleder i Bygg Tommy Hurthi Steinkjer.

– Scenen er jo en midlertidig konstruksjon, men den er dimensjonert for full vindlast på samme nivå som permanente bygg, opplyser Tommy.

– Den har tålt “Ingunn”, men vi har nok sjekket YR et par ganger mer enn vanlig.

Inspirert av en otolitt

Scenen er tegnet av Bjørnådal Arkitektstudio, og utformingen av scenen er inspirert av otolitten, torskens unike ørestein. En otolitt kan, som trærnes årringer, fortelle hvor gammel torsken er, men også hvor den har vært og hvilke påvirkning den har vært utsatt fra av miljø og klima.

– Scenen er både vakker og spektakulær, forteller prosjektleder i Rambøll, Øystein Flakk som har bidratt med konstruksjonssikkerhet fra skissefasen frem til ferdig utførelse av scenekonstruksjonen.

– Arbeidet er gjort sammen med arkitektene, representanter for Bodø2024 og det tyske selskapet Phase7, som står for selve åpningsshowet, forteller Øystein Flakk.

Bjørnådal Arkitektstudio og Rambøll har tidligere samarbeidet om byggingen av kunsttribunen ved Grønnåsen skole i Tromsø i 2022.

– De ville ha oss med igjen på dette prosjektet, og det er alltid hyggelig å bli involvert på bakgrunn av tidligere samarbeid, spesielt når det er dreier seg om litt spesielle prosjekter, smiler Øystein Flakk.

Samarbeid med lokale aktører

Rambøll har levert beregninger og detaljprosjektert verkstedsunderlag for det spiralformede ståltårnet som bærer scenekonstruksjonen, og vi har koordinert og samarbeidet godt med leverandørene av flytebrygga, stillas og tømrerarbeid. Fabrikasjon og montasje av ståltårnet er det et lokalt stålverksted i Bodø, Beko Industriverksted, som har utført, mens trekonstruksjonene er utført av Gunvald Johansen Bygg AS. Betongflytebryggene som er 20,5 meter lange og 12 meter brede og veier 120 tonn, er laget hos Helgeland Marinasystemer.

Rambøll partner med Bodø2024

Rambøll har et partnersamarbeid med Bodø2024, som er eid 50 prosent av Bodø kommune og 50 prosent av Nordland fylkeskommune og er koblet tett opp til Ny by – ny flyplass.

– Vi i regjeringen ønsker oss et samfunn der alle kan delta. Da er vi avhengig av design og arkitektur som inkluderer, ikke ekskluderer, og som tar hensyn til et mangfold av mennesker og deres behov. Disse to prosjektene har gjort nettopp dette. Gratulerer så mye, sier kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery.

Innovasjonsprisen for inkluderende design deles ut av Design og arkitektur Norge (DOGA) på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet.

– Både NRKs nye visuelle identitet og Carpe Diem demenslandsby er forbildeprosjekter som alle kan lære noe av. Med uvurderlig hjelp også fra eksterne designere og arkitekter har de to offentlige prosjektene blitt nasjonale ledestjerner når det kommer til nyskaping, mangfold, likeverd og universell utforming, sier seniorrådgiver i Jannicke Hølen i DOGA.

Totalt var det 9 kategoriprisvinnere som kjempet om å få hovedprisen, selveste Innovasjonsprisen for inkluderende design. NRK vant kategorien grafisk design, mens Carpe Diem vant både arkitektur- og landskapsarkitekturklassen. Nå har de begge gått helt til topps.

Ny NRK-profil: Empatisk og inkluderende

NRK har et unikt oppdrag i medielandskapet, og spiller en viktig samfunnsrolle. Skiftet fra lineær publisering til strømming samt folks endrede medievaner og forventninger, gjør at NRK må være enda tydeligere i alle møtepunkt med publikum.

Med dette som bakteppe begynte NRK i 2018 forberedelsen til utvikling av ny designprofil.

NRK koblet på medarbeidere fra mange fagområder: fra innhold, lyd og scenografi til teknologi, tilgjengelighet og marked og kommunikasjon. Sammen med designbyrået ANTI og NRKs egne designere gikk de i gang med å utvikle en ny designfilosofi med verdiene distinkt, levende og empatisk.

Empatisk, som står for inkluderende og tilgjengelig, har vært et fundament i hele prosessen og sørger for at universell utforming skal ligge til grunn i all designutvikling, også i fremtiden.

Som allmennkringkaster må NRK kommunisere med alle sine seere, lyttere, lesere og brukere – uansett alder, språkkompetanse, digital kompetanse og funksjonsnivå. Prosjektet har hele veien støttet seg på NRKs utdypende innsikt i brukernes ønsker og behov, som jevnlig kartlegges gjennom både brukertall og en rekke undersøkelser.

Den grafiske verktøykassen er innovativ og variert og gjør at NRK kan tilpasse designprofilen til hver enkelt målgruppe. Stor fleksibilitet gjør at uttrykket kan tilpasses innhold og kontekst, aldersgruppe og tema og dermed romme alle.

Det er møtepunktet mellom NRK og publikum som er utgangspunkt for sjelen i den nye profilen: Møtepunkt som aktiverer. Juryen påpeker at NRK har hatt skyhøye ambisjoner med fornyingsprosjektet sitt, og at de til de grader har levert.

«NRK har fornyet profilen sin uten å miste det ikoniske uttrykket vi forbinder med dem. De har laget et innovativt og spennende verktøy som gjør at de kan tilpasse designprofilen til hver enkelt målgruppe. Samtidig har de hatt universell utforming i ryggraden gjennom hele prosjektet,» skriver juryen i sin vurdering.

Carpe Diem: Fra institusjon til hjemlig hageby

Mer enn 100 000 nordmenn er rammet av demens. Mange av landets sykehjem er ikke utformet slik at de ivaretar behovene denne sårbare beboergruppen har for trygge, avgrensede og stimulerende omgivelser.

Da Bærum kommune skulle bygge et nytt sykehjem for denne gruppen, ønsket de minst mulig institusjonspreg. De ville i stedet sette livskvalitet og verdighet i sentrum. Kommunen ga føringer for at anlegget i størst mulig grad skulle se ut som omgivelsene gjør i Bærum-samfunnet ellers. Sammen med arkitekter i Nordic Office of Architecture og landskapsarkitekter fra Bjørbekk & Lindheim hentet de inspirasjon fra den nederlandske demenslandsbyen i De Hogeweyk.

I demenslandsbyen Carpe Diem er institusjonspreget fjernet gjennom å skape normale, dagligdagse omgivelser.

Bygningskroppene danner en naturlig avgrensning slik at beboerne kan vandre fritt i trygge omgivelser på helårs vandrerute. Langs ruten er bofelleskapene bygget med småhus- og småbypreg. Hvert hjem er unikt og har sin egen utforming og stil.

For å skape et hjemlig preg er hjemmene nennsomt møblert med varierte og ulike møbler i hver enkelt boenhet som gjenspeiler hver persons tidligere liv. I tillegg har ansatte i kommunen donert ting de har vært glade i til gjenbruk, slik at hjemmene har fått det lille ekstra som skaper en god hjemlig atmosfære.

Anlegget har en urban del med et sentralt torg med bocciabane og vannfontene. Torget omkranses av åpne og inviterende fellesarealer som alle kan benytte seg av og som oppmuntrer til sosialt samvær. Her finnes grendehus, bistro, pub, treningsrom, frisørsalong og til og med en egen dagligvarebutikk hvor beboerne sammen med ansatte handler det hvert bofelleskap trenger av dagligvarer.

Der tradisjonelle sykehjem stenger verden ute med lukkede dører og strenge besøkstider, bygger Carpe Diem ned barrierene mellom beboerne og resten av samfunnet. Både bistroen, uteområder og flere av inneområdene er åpne for pårørende, barnehager, lokalbefolkning og andre som ønsker å komme på besøk.

Juryen kaller Carpe Diem et storslått referanseprosjekt som ivaretar mennesker med demens som en mangfoldig gruppe. De berømmer at den nyskapende landsbytanken er så mesterlig integrert både ute og inne.

«På empatisk vis fremhever Carpe Diem en sårbar gruppe som lenge har vært neglisjert, og tar deres behov på alvor. Dette er et inkluderende sted der alle kan føle seg velkommen. Stedet oppleves hjemlig og det legges opp til å fortsatt kunne leve gode liv. Det er spesielt forbilledlig – og viktig – at demenslandsbyen er åpen for omverdenen. Barrieren mellom oss og dem er brutt,» ifølge juryen.

At hus kan ha en nasjonalitet, er en moderne idé. Gjennom tegninger, fotografier, modeller og malerier forteller «Drager og laft» hvordan 1800-tallets forestillinger om hvilke hus som er norske ble til, og hvordan disse forestillingene endret seg fram mot 1920. Selv om hva som oppfattes som nasjonalt er i stadig endring, er mange av disse forestillingene fortsatt gyldige i dag.

På 1800-tallet ga interessen for ulike kulturer en stadig sterkere internasjonal oppmerksomhet rundt nasjonale stiler. Diskusjoner om hva som var nasjonalt, og hvorfor, gikk over hele Europa. I Norge ble middelalderen raskt identifisert som en storhetstid, en periode hvor nasjonen var sterk og uavhengig. Stavkirker og laftede bondehus fikk status som nasjonale symboler, og ble en viktig del av det kulturelle og politiske nasjonsbyggingsprosjektet for den unge staten Norge.

Stavkirke på flyttefot

Maleren Johan Christian Dahl var blant de første som så verdien av stavkirkene, som før 1850 var blitt sett på som upraktiske og primitive av mange. Da stavkirken i Vang skulle rives, mislyktes forsøk på å få den flyttet et annet sted i Norge. I stedet sørget Dahl for at den ble bevart ved å bli solgt til kongen av Preussen og flyttet til en fjellbygd i dagens Polen – der den fortsatt står.

Stavkirkenes status endret seg raskt, og i siste halvdel av 1800-tallet ble de aktivt brukt i internasjonal markedsføring av Norge. Til Stockholmutstillingen i 1897 ble det for eksempel laget en storslått modell av Borgund stavkirke. I «Drager og laft» blir denne å se sammen med en modell av Heddal stavkirke som er tilbake i Norge for første gang siden verdensutstillingen i Paris i 1889.

Dragestil og foregangskvinner

Også stabbur fikk status som en urgammel nasjonal type, og hus utstyrt med dyreornamenter, mønekammer eller stabburformer ble erklært å være i «gammel norsk stil», i dag mer kjent som «dragestil». På ekskursjoner til storgårder på Østlandet ble arkitekt Hermann Schirmers elever instruert både i studier av gammel skikk og til å bruke denne tradisjonen i sine egne arbeider. Blant elevene var noen av de første kvinnelige arkitektene i Norge.

Nasjonale stiler var også eksplisitt politiske. I Neiden i Sør-Varanger, nær grensa til Russland, ble det bygget et kapell som åpenbart refererte til stavkirkene. Den skulle fungere både som grensevokter og fornorsker av den skoltesamiske og kvenske lokalbefolkningen.

Formidlingstilbud

I tilknytning til utstillingen publiseres en katalog som tar for seg flere av disse historiene.

Utstillingen følges også av et formidlingsprogram som blant annet inkluderer bokbad med forfatter Lars Mytting, som har latt fortellingen om Vang stavkirke inspirere sine seneste bøker. Det arrangeres et heldags fagseminar, og en samtale om arkitekturtegninger før og nå i sammenheng med utstillingen «Hånd og maskin» som vises i Lyshallen.

En egen dypdykk-omvisning ser på samarbeidet mellom arkitekten Lilla Hansen og tekstilkunstneren Frida Hansen om huset Appendix, en av utstillingens nye historier om den første generasjonen kvinnelige arkitekter i Norge. I tillegg kommer familieverksted, kuratoromvisning og ordinære omvisninger.

«Drager og laft» bygger videre på seniorkurator Bente Aass Solbakkens doktorgradsavhandling «Konstruert kontinuitet. Herman Schirmer og gjenreisningen av en nasjonal arkitektur» (2018).

For de fleste er hjemmet noe mer enn et sted å bo. Det er knyttet til mange hendelser i livet, og skal være et sted man kan føle seg trygg og bygge egen identitet. Å bringe hjemmefølelsen inn i et sykehjem er utfordrende, spesielt med tanke på de institusjonelle kravene som må etterkommes. Sykehjemmet skal være et sted for å ivareta forskjellige funksjoner og oppgaver for de ansatte, i tillegg til å sette rammene for et liv som skal leves så godt som mulig for beboeren. Hovedfokuset i utformingen av Lambertseterhjemmet har handlet om å bringe inn det hjemlige og skape et sted der beboerne skal føle trivsel og økt livskvalitet.

Dagslys letter orienteringen

Det er lagt stor vekt på det sosiale aspektet i prosjektet. Sykehjemmet har sansehager, egen bar, bibliotek, kunstrom, spillrom med shuffleboard og planterom. På takterrassene er det grill og bålpanner for solfylte dager samt en pergola som gir mulighet for skygge i varmen. I underetasjen er det et stemningsfullt seremonirom med store vindusflater som bringer naturen utenfor inn i rommet.

En langstrakt bygningskropp, store vindusflater og to atrier i hele byggets høyde gir lys og luft inn på fellesområdene. I første etasje har bygget fått en offentlig og åpen karakter med inngangsplan som åpnes mot et atrium gjennom en lobby, forbi resepsjonen. I tilknytning til lobbyen ligger dagsenteret og sykehjemmets administrasjon. I forlengelse av lobbyen en bistro som fungerer som sosialt møtested for både beboerne og de, men også naboer og andre i nærmiljøet. Oppover i bygget fordeler de enkelte beboeretasjer seg, med selvstendige bogrupper som er bundet sammen av sentrale servicesoner.

Lune farger skaper trygghet

Veggene i de ulike bogruppene er malt i varme og lune farger som både skaper en egen identitet til de ulike avdelingene, men også en sammenheng mellom gruppene og etasjene. Fem grupper i fem farger: blå, grønn, gul, oransje og rosa. Nyansene gir en logisk og intuitiv peker på hvordan man orienter seg i bygget.

– Vi har jobbet med et helhetlig fargekonsept og designet for å skape lunhet, trygghet og gjenkjennelighet. Man har ønsket å minimere bruken av hvite vegger og fargene favner stort sett hele rom og opptrer sjeldent som effektfarger eller fondvegger. Dette gir et roligere og varmere preg og skaper gjenkjennelighet i forhold til et hjemlig miljø. Beboerne skal kunne bringe med seg noe personlig, som bilder eller personlige eiendeler, som sammen med varme og lune omgivelser skaper trivsel. Fargevalgene har myke overganger og harmonerer, forteller interiørarkitekt Susanne Tangerud i LINK Arkitektur.

Uteområder for rekreasjon

Beboernes utearealer ligger tett opp til naturen. Tomten ligger i et boligfelt, omkranset av boligblokker, småhusbebyggelse, og et skogområde i øst som vokser seg inn på tomten. Et våtdrag løper også gjennom deler av tomten. Våtdraget er et tydelig lavbrekk i terrenget der vann fra tomten og tilstøtende boligområder føres ned og videre ut i skogsterreng i øst.

Uteanlegget følger og tilpasser seg terrengsprangene på tomten i form av tydelige terrasseringer. Nivåene utnyttes til å skape definerte rom med ulik karakter og funksjonalitet for rekreasjon og sosialt samvær også utomhus.

Mjøsparken er anlagt på et tidligere lite tilgjengelig område mellom E6 og Mjøsa, som historisk sett ble brukt til tømmerdrift. Takket være Ringsaker kommunes høye ambisjoner om å skape en inkluderende møteplass etter prinsippene tilgjengelighet, lavterskel og mangfold, ble folkeparken ved Mjøsa offisielt åpnet i juni 2023.

Innovasjonsprisen for inkluderende design er DOGAs design- og arkitekturpris for mangfold, likeverd og universell utforming. Prisen løfter frem noen av Norges mest inkluderende innovasjonsprosjekter som bruker design og arkitektur til å skape et mer likestilt samfunn.

I delkategorien landskapsarkitektur rangerte juryen Mjøsparken øverst.

– Dette er en fantastisk anerkjennelse av den solide kompetansen vi har innen landskapsarkitektur og lysdesign i Norconsult, og ikke minst i region Innlandet. Prisen er en bekreftelse på hva vi kan oppnå når en ambisiøs kunde som Ringsaker kommune møter Norconsults faglige kreativitet og tverrfaglighet. Vi er rett og slett utrolig stolte over hva vi har fått til i felleskap, sier Vegard Jacobsen, konserndirektør Regioner i Norconsult.

Tett samarbeid og gjensidig tillit

I forbindelse med etableringen av Mjøsparken ga kommunen Norconsult ansvaret for videreutvikling av konsepter, all prosjektering samt oppfølging i parkens byggefaser fra 2016 og til 2023. Viktige suksesskriterier har vært det tette samarbeidet og den gjensidige tilliten mellom Ringsaker kommune og rådgiverne. Norconsult har vært ansvarlig for landskapsarkitektur, lysdesign og miljø i tillegg til en rekke tekniske fag i parken.

– Mjøsparken er et av våre viktigste grep i arbeidet for å gjøre Ringsaker enda mer attraktivt som bosted, som et sted å drive næring og som en viktig reiselivsdestinasjon i Innlandet. Vi ser allerede at både nasjonale og utenlandske turister finner veien til Mjøsparken, spesielt i sommermånedene. I samarbeid med blant andre Norconsult har vi bygget en park for fremtiden, og vi er glade for det gode samarbeidet som har bidratt til et så vellykket resultat, sier Jørn Strand, kommunedirektør i Ringsaker kommune.

Ulike soner for inkludering

Sammen med Ringsaker kommune har Norconsult skapt en park som innbyr til opplevelser for mennesker i alle aldre og livsfaser. Mjøsparken er inndelt i aktive soner for sport og lek, og roligere soner for rekreasjon og sanseopplevelser.

Ved å benytte fargebruk, lysdesign i form av både basis- og effektbelysning, utendørsmøblering, kunst samt informativ og historisk stedsinformasjon, er det skapt ulike rom for varierte opplevelser i parken.

Vegetasjon er benyttet som romdannende elementer, og gir ulike opplevelser og stemninger. Landskapsarkitektene har gjort bevisste valg når det gjelder formgiving, ulike dekker og ledelinjer i parken, noe som bidrar til mer inkluderende og gode brukeropplevelser for et mangfold av mennesker.

Fra juryens begrunnelse:  

Mjøsparken tildeles Innovasjonsprisen for inkluderende design i kategorien landskapsarkitektur. Juryen kaller dette et begeistrende prosjekt og et godt og verdifullt stykke stedsutvikling for fremtidens Brumunddal, som gir stor verdi til mange forskjellige mennesker og behov.

«Ringsaker kommune har på forbilledlig vis laget en aktivitetspark som alle enkelt kan ta i bruk. Mjøsparken legger grunnlag for friluftsliv og sosial rekreasjon som favner et imponerende bredt tilbud for mange ulike brukere. Både barneskoleelever og personer med funksjonsnedsettelser har kommet med innspill. Disse brukerprosessene har gitt fremragende resultater,» skriver juryen.

– Det er viktigere enn noen gang at byene, bygdene, bygningene og uterommene våre kan brukes av alle. Mjøsparken, Carpe Diem og Ruten bypark viser oss hvordan inkluderende arkitektur og landskapsarkitektur bidrar til mangfold, likeverd og universell utforming. Dette er forbilder og ledestjerner i offentlig sektor, sier seniorrådgiver i Jannicke Hølen i DOGA.

Denne måneden skal DOGA endelig dele ut Innovasjonsprisen for inkluderende design igjen, for femte gang siden 2011. Prisen er en del av regjeringens handlingsplan for universell utforming, som koordineres av Kultur- og likestillingsdepartementet.

Allerede nå offentliggjør DOGA hvilke tre prosjekter som mottar kategoripriser innenfor arkitektur og landskapsarkitektur. Disse konkurrerer om hovedprisen, selveste Innovasjonsprisen for inkluderende design, som deles ut 24. januar.

Mjøsparken: Folkeparken som rommer alle

En gang i tiden var Strandsaga i Brumunddal et viktig sted for den lokale tømmerindustrien. I moderne tid har området mellom Mjøsa og E6 ligget som en gjengrodd og forurenset barriere mellom bysentrum og innsjø.

Mjøsparken tildeles Innovasjonsprisen for inkluderende design i kategorien landskapsarkitektur. Juryen kaller dette et begeistrende prosjekt, et godt og verdifullt stykke stedsutvikling for fremtidens Brumunddal, som gir stor verdi til mange forskjellige mennesker og behov.

«Ringsaker kommune har på forbilledlig vis laget en aktivitetspark som alle enkelt kan ta i bruk. Mjøsparken legger grunnlag for friluftsliv og sosial rekreasjon som favner et imponerende bredt tilbud for mange ulike brukere. Både barneskoleelever og personer med funksjonsnedsettelser har kommet med innspill. Disse brukerprosessene har gitt fremragende resultater,» skriver juryen.

Ruten bypark: Fra grå parkeringsplass til inkluderende bytorg

For bare få år siden ble tilreisende og besøkende møtt av en stusselig og grå parkeringsplass når de kom med tog eller buss til Sandnes

Kommunen innså at det livløse området midt i sentrum ikke sto i stil med byens mangfoldige behov. De koblet på arkitektkontoret Spacegroup og et knippe nasjonale og lokale samarbeidspartnere.

Ved hjelp av blant annet pop-up-workshoper ble både innbyggere og lokalt næringsliv inkludert i en tverrfaglig planleggings- og utviklingsprosess. Kommunen hentet også inn viktige innspill fra det upolitiske organet Sandnes-ungdommens kommunestyre.

Resultatet ble Ruten bypark, et demokratisk og inkluderende samlingspunkt som på en omtenksom og sømløs måte favner byens brukere og behov.

Parken er lagt opp for å brukes til markeder, konserter og feiringer. En skatepark er tilpasset både nybegynnere og viderekommende på alle typer hjul. Lekeplass, sitteområder og frodig natur rammes inn av en stor, lysende sirkel som er synlig fra luften – og som beskytter for vestlandsregnet. Trapper er erstattet med trinnfrie løsninger, mens tydelige ledelinjer og god belysning gjør det trygt og enkelt å bevege seg gjennom byparken både sent og tidlig. Sikkerheten gikk opp, og kriminaliteten gikk ned.

Ruten bypark favner om alle innbyggerne i Sandnes. Her er det også satt av plass til en av byens mest utsatte grupper. Der mange moderniseringsprosjekter innebærer at rusmisbrukere «jages bort», har denne gruppen fått et eget, skjermet område med overbygg i parken.

Juryen hyller Ruten bypark, som mottar Innovasjonsprisen for inkluderende design i kategorien arkitektur, som et flerfunksjonelt og mangfoldig bytorg for gode opplevelser.

«Ruten bypark er et nyskapende og gjennomtenkt samlingssted for den fulle bredden av innbyggerne i Sandnes. Dette er et tilrettelagt og variert torg som vever sammen byens viktigste funksjoner. Her kommer alle seg enkelt frem, og du finner raskt et lunt og florarikt sted å tilbringe ettermiddagen. Byparken gir oss mulighetene, vi får velge hvordan vi bruker dem,» står det i juryens kjennelse.

Carpe Diem: Lar mennesker med demens gripe dagen

Flere enn 100 000 nordmenn er rammet av demens. Mange av landets sykehjem er ikke utformet slik at de ivaretar behovene denne sårbare beboergruppen har for trygge, avgrensede og stimulerende omgivelser.

Da Bærum kommune skulle bygge et nytt sykehjem for denne gruppen, ønsket de å skape et sykehjem med minst mulig institusjonspreg hvor livskvalitet og verdighet sto i sentrum. Kommunen ga føringer for at anlegget i størst mulig grad skulle se ut som omgivelsene gjør i Bærum-samfunnet ellers. Sammen med arkitektene i Nordic Office of Architecture og landskapsarkitekter fra Bjørbekk & Lindheim hentet de inspirasjon fra den nederlandske demenslandsbyen i De Hogeweyk.

I demenslandsbyen Carpe Diem er institusjonspreget fjernet ved å ha fokus på å skape «normale» omgivelser.

Bygningskroppene danner en naturlig avgrensning slik at beboerne kan vandre fritt i trygge omgivelser på helårs vandreruter. Langs vandreruten er bofelleskapene bygget med småhuspreg, eller småbypreg. Hvert hjem er unikt og har sin egen utforming og stil.

For å skape et hjemlig preg er hjemmene nennsomt møblert med en blanding av institusjonsmøbler og møbler kjøpt i vanlige møbelforretninger. I tillegg har ansatte i kommunen donert til gjenbruk ting de har vært glade i slik at hjemmene har fått det «lille» ekstra som skaper en god hjemlig atmosfære.

Anlegget har en urban del med et sentralt torg med bocciabane og vannfontene. Torget omkranses av åpne og inviterende fellesarealer som alle kan benytte seg av og som oppmuntrer til sosialt samvær. Her finnes grendehus, bistro, pub, treningsrom, frisørsalong og til og med en egen dagligvarebutikk hvor beboerne sammen med ansatte handler det hvert bofelleskap trenger av dagligvarer.

Der tradisjonelle sykehjem stenger verden ute med lukkede dører og strenge besøkstider, bygger Carpe Diem ned barrierene mellom beboerne og resten av samfunnet. Både bistroen, uteområder og flere av inneområdene er åpne for pårørende, barnehager, lokalbefolkning og andre som ønsker å komme på besøk.

Nå mottar prosjektet Innovasjonsprisen for inkluderende design i både arkitektur og landskapsarkitektur. Juryen kaller Carpe Diem et storslått referanseprosjekt som ivaretar mennesker med demens som en mangfoldig gruppe. De berømmer at den nyskapende landsbytanken er så mesterlig integrert både ute og inne

«På empatisk vis fremhever Carpe Diem en sårbar gruppe som lenge har vært neglisjert, og tar deres behov på alvor. Dette er et inkluderende sted der alle kan føle seg velkommen. Stedet oppleves hjemlig og det legges opp til å fortsatt kunne leve gode liv. Det er spesielt forbilledlig – og viktig – at demenslandsbyen er åpen for omverdenen. Barrieren mellom oss og dem er brutt,» ifølge juryen.

Dette er en kronikk av Karoline Igland, markedssjef i Henning Larsen. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

I helgen skrev Kjetil Rolness en kommentar i Aftenposten, «Arkitekter har makt, ikke smak», hvor han skriver om arkitekter som løser oppgaver.
Han trekker frem arkitekturideologien «Form følger funksjon», hvor man ifølge Rolness sin tolkning ikke kan kritisere bygg som bare svarer på gitte behov eller krav fra samfunnet. Rolness introduserer en ny versjon av ideologien «Form følger bærekraft» som en beskrivelse av vår samtid, og han retter et skråblikk ved å retorisk spørre seg at vi er kommet dit at arkitekter skal argumentere for designet i et nytt bibliotek ved at det løser ventilasjonen på en bærekraftig måte.

Debatten rundt arkitektur og estetikk er mangefasettert. Jeg mener ikke det er sånn at arkitekter bruker bærekraft for å forsvare sine egne sære formvalg. Ofte er designvalgene resultat av involverende designprosesser hvor både byggherrer, brukere og interessenter aktivt delaktige. Likevel humret jeg da jeg leste kommentaren. Rolness treffer en brodd i vår samtid ved påstå at «form følger bærekraft». Det er spennende at det oppfattes slik.

Prosjektets bærekraftbidrag får ofte høy prioritet i formidlingen knyttet til samtidens arkitektur. Det i seg selv er ikke så merkelig. Vi har en klode på vippepunktet, og byggenæringen har store klimaavtrykk og nedbygging av natur på samvittigheten. Arkitektene har tatt til seg rollen som endringsagenter for å inspirere bransjen til å ta mer ansvarlige valg. Vi er generalistene som syr sammen krevende dilemmaer og lag av kompleksitet.

Mange arkitekter i vår samtid, trekker frem historien om hva bygget kan og bidrar med innen bærekraft som et av de viktigste budskapene. F.eks: - Bygget er klimapositivt, og kan alle komponentene kan gjenbrukes. Bygget bidrar til sosial bærekraft ved at det legger til rette for inkludering i lokalmiljøet. Bygget øker biodiversiteten med 110 prosent.

Da bransjen satset på bærekraft var det med henblikk på å kunne ta kvalifiserte valg for miljøet. Vi ville ta designvalg basert på kunnskap, og det er en verdi som fortsatt er viktig for oss og like aktuell i dag. I dag samarbeider arkitekter med et større mangfold av ekspertise. Kompleksiteten i prosjektene har økt. Tverrfaglig samhandling er en berikelse, og en nødvendighet, for å ta tak i samtidens uløste problemstillinger. I kjølvannet av dette har arkitektene fått et nytt og utvidet ordforråd som også inkluderer begreper fra andre fagfelt. Dette nye språket får plass i vår fortelling om arkitektur.

Bærekraftbegrepet har fått en sterk påvirkning på arkitektenes formidling av designet. Ser man bort ifra det opplagte, at vi føler et ansvar for å gjøre vårt ytterste for å redde verden, så utspiller det seg også en annen tendens, nemlig at bærekraft har gitt arkitektur begreper som er mer rasjonelle.

Frem til for femten år siden snakket arkitekter mest om myke verdier, lys, skygge, proporsjoner, romligheter og kontekst. Det kunne være vanskelig for en jurist eller økonom å hekte seg på hvorfor nettopp dette veivalget ville gi verdi for investeringen.

Ved å levere håndgripelige fakta og løsninger for hvordan forlenge byggets livsløpsøkonomi, presentert i et format som kan implementeres rett inn i rapportering på EU Taksonomien, har arkitektene gjort seg relevante og forståelige overfor en bredere målgruppe. Arkitekturen i seg selv rommer fortsatt en kompleksitet langt ut over bærekraft, og arkitekter jobber like mye med de myke verdiene i dag som for femten år siden. Språket vårt har derimot blitt påvirket. Når vi argumenterer med at bygget løser konkrete problemer, er det flere som lytter. Det er lettere å sette en økonomisk merkelapp på et byrom når vi kan koble investeringen med virksomhetens rapportering på sosial bærekraft. Språket appellerer til logikk, og igjennom historien om bærekraftig design blir verden levelig.

Men hva med det som gjør livet verd å leve? Hva med de følelsene som arkitekturen vekker i oss, hvor sansene skjerpes og vi blir oppmerksomme på øyeblikket? Når lyset tilfører forsamlingsrommet verdighet og en følelse av å tilhøre kommer vi i kontakt med oss selv og omverden. Det ligger i arkitektens rolle å formidle disse opplevelsene, selv om språket kan oppleves fremmed.

I en samtid hvor kunstig intelligens, klimaendringer og geopolitiske uroligheter tvinger frem en omstillingsevne som nå skal gå hurtigere enn noen gang er det lett å føle seg frakoblet. Innenfor alle kunst og estetiske fag finner man derfor tolkninger og søken etter meningsdannelse. Arkitekturen uttrykker mening ved å formgi og iscenesette våre liv, som forhåpentligvis bringer oss nærmere hverandre.

Menneskets opplevelse, interaksjon og nysgjerrighet for vår omverden vil alltid være utgangspunktet når arkitekter utforsker nye fagfelt og vever det sammen til en helhet. Ulike aspekter ved bærekraft og nye begreper som vi adapterer fra andre yrkesgrupper vil fortsette å berike arkitektens vokabular.

Vårt ansvar er å strekke oss etter å gi et konkret formsvar og verbalt belyse alle forhold rundt byggene. Vi må argumentere praktisk og rasjonelt, økonomisk og men også beskrive og fortelle om opplevelsen av byggene som kunst. La oss for all del snakke mer om arkitektur som kunst.