Av Jan Sandstad Næss, førsteamanuensis ved NTNU. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når en virksomhet produserer eller kjøper trevirke, hvor mye av skogens karbonopptak kan den føre som sitt? Greenhouse Gas Protocols Independent Standards Board (ISB) har vurdert to ulike tilnærminger, Managed Land Proxy Plus (MLP+) og Activity-Based Accounting (ABA), uten å komme til enighet om hvordan skogkarbon bør behandles i selskapers klimagassinventar.

Uenigheten er en viktig grunn til at første versjon av den nye Land Sector and Removals Standard ikke omfatter skogbruk og verdikjeder for skogprodukter. GHG Protocol arbeider derfor videre med spørsmålet. Konflikten får også en offentlig arena i september, når Kleinman Center for Energy Policy arrangerer et seminar som er tydelig posisjonert til fordel for ABA og kritisk til MLP. Men GHG Protocols egne dokumenter viser et bredere bilde: ISB har verken konkludert med at ABA er riktig eller at MLP+ er feil.

Det sentrale spørsmålet er heller ikke om skogen vokser. Det er når denne veksten kan tilordnes et bestemt selskap eller treprodukt.

To ulike regnskapslogikker

MLP+ bygger videre på «managed land proxy», som brukes i nasjonale klimagassregnskap. Overført til selskapsnivå innebærer forslaget at virksomheter med tilstrekkelig sporbarhet kan få tilordnet en andel av netto lagerendringen i et avgrenset forsyningsområde. Resultatet kan også påvirkes av indirekte eller «passive» effekter, som økt skogvekst som følge av høyere CO₂-konsentrasjon.

MLP+-tilhengerne understreker samtidig at et slikt opptak ikke nødvendigvis skyldes virksomhetens aktivitet. MLP+ kombinerer derfor det fysiske klimagassinventaret med et separat «Forest Impact Statement», der det rapporterte resultatet skal vurderes mot en egen referansebane. De nærmere reglene for dette tilleggsregnskapet er ennå ikke ferdig utviklet.

ABA bruker en annen logikk. For Scope 3- og produktregnskap vurderes endringer i både skogens karbonlagre og karbonlagre utenfor skogen over en 30-årsperiode, relativt til en referanse uten den aktuelle hogsten. Karbon som fortsatt er lagret i et treprodukt regnes dermed ikke som utsluppet, mens karbon som forbrennes eller brytes ned gjør det.

For framtidig skogvekst åpner ABA for to alternativer. I det ene tas verken framtidig gjenvekst eller veksten som ville skjedd uten hogst med. I det andre inngår begge, slik at gjenveksten etter hogst vurderes mot utviklingen uten hogsten.

Tilhengerne av ABA argumenterer for at en slik referanse må inngå allerede i det fysiske inventaret for å skille karbonendringer knyttet til menneskelig aktivitet fra annen utvikling i skogens karbonlager. MLP+-siden mener derimot at alternative referansebaner ikke hører hjemme i selve inventaret og bør behandles separat. ISB kom ikke til enighet om dette.

Det er den egentlige konflikten:

Må en referansebane inn før skogopptaket kan attribueres til produktet, eller kan inventaret først fordele karbonstrømmene og spørsmålet om faktisk effekt behandles separat?

ISB har foreløpig ikke funnet et svar det er enighet om.

Den geografiske avgrensningen skaper et tilleggsspørsmål. Både MLP+ og ABA kan bruke representative data fra større forsyningsområder når tømmeret ikke kan spores mer presist. MLP+ kan imidlertid fordele områdets netto lagerendring videre til virksomheter og produkter, også når deler av opptaket skjer i skoger som ikke leverte tømmeret. ISB var enige om at opptak fra vekst i skoger som ikke er involvert i produksjonen av det aktuelle treproduktet, ikke bør tilordnes dette produktet, men ikke om hvor grensen for legitim geografisk aggregering går.

Et tilleggsspørsmål blir derfor:

Hvor stort kan forsyningsområdet være før forbindelsen mellom det rapporterte skogopptaket og det konkrete treproduktet blir for svak?

Den norske koblingen

Dette er ikke bare en intern metodekonflikt i GHG Protocol. Den berører forslag som nå diskuteres i norsk byggenæring.

Denne GHG Protocol-striden gjelder selskapers klimagassinventar, ikke bygnings-LCA, men metodene møter det samme grunnleggende attribusjonsspørsmålet.

Treindustrien foreslår at modul A–C i NS 3720 skal telle mot utslippsrammen i TEK, og at biogent karbon skal kunne få uttelling gjennom dynamisk beregning. Som eksempler viser de både til FutureBuilt Zero og til tidsvektingsfaktorene i det informative tillegget til EN 16485.

At Treindustrien ønsker større klimauttelling for tre, er verken overraskende eller illegitimt. Men organisasjonen har en klar interesse i hvordan regelverket verdsetter treprodukter. Når en metode foreslås brukt mot en myndighetsfastsatt utslippsgrense, må den derfor vurderes ut fra hva klimatallet faktisk dokumenterer, ikke bare hvilket insentiv metoden gir.

Tidsvektingsfaktorene i EN 16485 gjelder midlertidig lagring og utsatt utslipp av karbon som allerede befinner seg i treproduktet. Den beregnede klimaeffekten av denne tidsforskyvningen avhenger av valgt metode og tidshorisont.

FutureBuilt Zero-Bygg V3.1 omfatter også en tidsdimensjon, der framtidige utslipp og opptak får lavere vekt jo senere de skjer. Metoden går samtidig videre ved å inkludere modellert karbonopptak fra ny skogtilvekst etter hogst. Det er denne delen som gjør koblingen til GHG Protocol særlig interessant.

FutureBuilt begrenser samtidig hvor stor uttelling det biogene opptaket kan gi. Det er et klart styringsgrep som demper utslaget i klimaregnskapet, men det besvarer ikke spørsmålet om på hvilket grunnlag gjenveksten kan tilordnes treproduktet.

FutureBuilt Zero er ikke en norsk variant av MLP+. Metoden fordeler ikke netto tilvekst fra et større norsk skogområde på bygget. Den knytter i stedet trebruken til modellert gjenvekst etter hogst.

Men den følger heller ikke ABA-logikken på det sentrale punktet om referanse. Gjenveksten beregnes ikke som forskjellen mellom utviklingen etter hogst og en eksplisitt alternativ utvikling for de samme karbonlagrene uten hogsten.

En nyere norsk studie illustrerer hvorfor dette skillet betyr noe. Når skog, treprodukter, livsløpsutslipp og antatte substitusjonsgevinster ses samlet, finner studien en karbontilbakebetalingstid på 42–75 år etter hogst. Studien illustrerer samtidig at gjenvekst og karbontilbakebetaling etter hogst ikke er det samme som å ha oppnådd større samlet karbonbinding over tid enn i en utvikling uten hogst.

Dermed blir FutureBuilt Zero et konkret norsk eksempel på spørsmålet GHG Protocol strever med:

Kan modellert gjenvekst tilordnes treproduktet direkte, eller bør denne attribusjonen vurderes mot hvordan karbonlageret ville utviklet seg uten hogsten?

Det betyr ikke at FutureBuilt Zero er «feil», og GHG Protocol har heller ikke slått fast at hverken MLP+ eller ABA er riktig. Men dersom gjenvekstkreditt skal gi uttelling mot en forskriftsfastsatt utslippsgrense i TEK, bør det være tydelig hvordan referanse og attribusjon er håndtert.

Ikke alt biogent karbon er samme spørsmål

«Biogent karbon» dekker flere ulike regnskaps- og klimaspørsmål som ikke bør behandles som én størrelse. For et bygg er minst tre spørsmål relevante: Hvor mye karbon er fysisk lagret i produktet? Hva er klimavirkningen av at dette karbonet lagres og et utslipp utsettes? Og hvilke utslipp og opptak i skogen kan tilordnes produksjonen og bruken av produktet?

I såkalt –1/+1-bokføring føres en negativ post for det biogene CO₂-opptaket når karbonet tas inn i produktsystemet, og en positiv post når karbonet senere frigjøres. Det synliggjør karbonstrømmen gjennom produktets livsløp, men er noe annet enn å gi produktet kreditt for framtidig opptak i skogen.

Det første spørsmålet gjelder en fysisk lagerstørrelse. Klimavirkningen i det andre krever en tidsmessig karakterisering av når utslippet skjer. Det tredje reiser i tillegg spørsmålet om attribusjon – og om skogens utslipp og opptak må vurderes mot en alternativ utvikling før de kan tilordnes produktet.

LCA-litteraturen viser også at valg av tidspunkt, rotasjonsperiode, systemgrense og modell for biogent opptak kan gi vesentlig forskjellige resultater. Det er derfor for enkelt å spørre om et klimaregnskap «tar hensyn til skogen».

Først må vi vite hvilket karbon som tas med, hvorfor det tilordnes produktet, hvilken referanse som brukes og hvilken påstand resultatet skal støtte.

Det er forskjell på karbonet som er lagret i produktet, skogens utslipp og opptak som tilordnes aktiviteten i regnskapet, og klimaeffekten aktiviteten faktisk forårsaker.

Den forskjellen går rett inn i den norske diskusjonen om hvilket karbon et treprodukt – og til slutt et bygg – kan ta æren for.