Vann er utgangspunktet for et sivilisert samfunn, men det glemmer vi. Et av de grunnleggende kravene i befolkningen er trygg drikkevannsforsyning slik at vi ikke utsettes for risiko. Men det er ingen selvfølge i fremtiden, forteller forsker Arve Heistad ved NMBU.

For å få et overblikk over vannsituasjonen i Norge og verden har vi invitert oss selv til en samtale med førsteamanuensis og vannforsker Arve Heistad, som er faglig leder for forskergruppen for Vann- og Miljøteknikk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås. Heistad som er ekspert på desentraliserte systemer for vannrensning, vann og helse, har i flere tiår arbeidet med utvikling av vannrenseteknologi, og peker på de viktigste driverne bak den fremtidige utviklingen av vannsektoren.

– Å arbeide med vann krever tverrfaglig tilnærming, siden vannet berører så mange sektorer i sitt evige kretsløp. Forvaltningen av vannressursene påvirker direkte og indirekte vår helse og sikkerhet, muligheten til å produsere mat og vårt fremtidige klima. Vannsektoren er dermed en sentral aktør i arbeidet for en bærekraftig samfunnsutvikling, og denne bevisstheten vil prege vannbransjen i økende grad i fremtiden, forteller Heistad.

Norge har rimelig god kontroll

Heistad forteller at generelt har Norge mye vann og lange tradisjoner med utnyttelse av vannressursene, og at vi har en godt utviklet vannforvaltning, sammenliknet med store deler av verden. Dette gjelder også drikkevannsforsyning og håndtering av avløpsvann, hvor store deler av verden fortsatt mangler tilgang på rent drikkevann og gode sanitære løsninger.

Heistad forteller at historisk har vi i Norge hatt et godt system for utbyggingen av vanninfrastrukturen, hvor om lag 85 prosent av befolkning er tilknyttet det offentlige vann- og avløpssystemet. Han sier at her til lands har vi en vannsektor som består av svært dedikerte folk, hvor yrkesstoltheten hersker og som vil være en viktig ressurs for fremtiden. Men med de utfordringene vi står overfor må vi bli enda flinkere for å opprettholde en god standard på disse viktige, men usynlige tjenestene.

Storforbruker av energi

– Da man oppdaget at denne bransjen er en storforbruker av energi, havnet sektoren for alvor i søkelyset, og det er nå et ”krav” om at også vannbransjen tar sin del av klimarelaterte utslippskutt. Dette er nå en av de viktige driverne i utviklingen av vannsektoren, sier han.

Heistad forteller at kommunenes egen interesse- og kompetanseorganisjasjon, Norsk Vann, har satt seg som mål at denne bransjen også skal bli energinøytral, en organisasjonen som eies av norske kommuner, kommunalt eide selskaper, kommunenes driftsassistanser og noen private samvirkevannverk.

Da man oppdaget at denne bransjen er en storforbruker av energi, havnet sektoren for alvor i søkelyset og det kom et krav at vannbransjen også må ta sin del av reduksjon av energiforbruket.

- Arve Heistad

I følge Heistad er 18 prosent av energiforbruket til staten California knyttet til vannsektoren. Norsk Vann har dokumentert at 11 prosent av det kommunale energiforbruket i Norge er knyttet til vann- og avløpstjenestene. I 2014 kjøpte norske kommuner energi for over 4 milliarder kroner. I følge interesseorganisasjonen har energiforbruk i sektoren økt med 30 prosent i perioden 2001 til 2014, mens kostnadene er nær fordoblet i samme periode. Hvor mye energi kommunene bruker på vann- og avløpstjenestene varierer fra 50 til 1000 kWh/person/år.

– Energi er en av de nyeste, store driverne som preger vår bransje i hele verden og som har ført til at vi må tenke nytt i vannsektoren, både innen vann og avløp, sier Heistad.

EU er misfornøyd

Når det gjelder rensing av vann er det naturlig å ta utgangspunkt i vannkvaliteten vi finner i naturen, sier Heistad. Historisk sett har introduksjonen av kloakkrenseanlegg reddet mange norske vassdrag, der rensingen rundt Mjøsa er et klassiske eksemplet på at innsatsen har reddet hele vannøkosystemer.

– Slik sett har Norge gjort et skikkelig løft. Men så ser vi i dag at EU ikke er fornøyd med miljøkvaliteten i norske vassdrag. Norge må redusere utslippene fra avløpssektoren, både fra sentrale renseanlegg med tilhørende ledningsnett, og fra renseanlegg i spredt bebyggelse, og vi må samtidig redusere utslippene fra landbruket. Det vil kreve betydelig innsats i årene som kommer for å nå nasjonale og internasjonale mål om miljøkvalitet i vannforekomstene. sier han.

Heistad forteller at Norge har blitt reddet av mye vann og lav befolkningstetthet, og derfor har ikke de negative effektene blitt så tydelige demonstrert. Med unntak av noen episoder som satte støkk i alle, slik som sykdomsutbruddet i Bergen i 2004.

– Da gikk det et gufs gjennom hele vannbransjen og befolkningen forøvrig, sier Heistad.

Ressursutnyttelse

Heistad forteller at den internasjonale oppmerksomheten innen store deler av vann- og avløpssektoren også handler om ressursgjenvinning og ressursutnyttelse.

– Dette er ikke lengre en isolert aktivitet eller en spesiell retning som arbeider på siden av den konvensjonelle delen av vann- og avløpssektoren, slik det har vært i Norge over flere 10-år. Nå griper ressursutnyttelse inn i alle målsettinger og erkjennelser innen vannbransjen over hele verden, sier han.

Forskeren bruker fosfor som et eksempel, som er i ferd med å bli en viktig driver for utvikling av nye teknologier for avløpsrensing over hele verden.

– Fremtidens mangelen på lett tilgjengelig og rimelig fosfor har ført til at vi må tenke annerledes omkring rensing av avløpsvann enn man har gjort tidligere. Nå handler det om å få rutet disse ressursene som går i avløpet tilbake, slik at vi kan bruke gjenvunnet fosfor og begrense uttaket av fossilt fosfor. Denne endringen preger bransjen, men jeg har et inntrykk av at resten av verden er noe mer ambisiøse i dette spørsmålet enn Norge, sier Heistad.

FNs bærekraftsmål

Heistad mener at det overordnet er de grunnleggende behovene i verden som vil styre utviklingen innen denne sektoren.

– Altså virkelige behov, som for eksempel tilgang på nok og trygg mat, sikker vannforsyning, sunne vannøkosystemer og liknende, ikke kortsiktig sektoretterspørsel som går ut på å skaffe profitt i kun deler av bransjen, sier han.

Heistad forteller at den generelle, globale utviklingen innen vannsektoren er positiv. Han er glad for at FN i sine 17 nye bærekraftsmål har definert inn en intensjon om å sikre en bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold, herunder trygt drikkevann til en overkommelig pris, og tilstrekkelige og likeverdige sanitær-, hygiene- og toalettforhold for alle. Og innen 2030 sørge for bedre vannkvalitet ved å redusere forurensning og avskaffe avfallsdumping.

Vann og terrorisme

– Det nye som har dukket opp i diskusjonen omkring vann, er å avverge sabotasje/terrorisme, sier Heistad, som forteller at dette egentlig ikke er nye problemstillinger, men at vannsektoren, i likhet med mange andre sektorer i samfunnet, må tilpasse seg et mer komplekst trusselbilde. Digitalisering av vannsektoren skaper mange nye muligheter for teknologiutvikling, men også krevende utfordringer. Å sikre oss mot sabotasje/terrorisme, og samtidig utnytte mulighetene som ligger i digitalisering vil gjøre at den faglige innretningen i studiene må tilpasses og et tettere samarbeid med andre fagdisipliner blir viktigere i fremtiden, sier han.

Klimatilpasning

Klimatrusselene er en sentral driver. Det er ikke bare noe en har regnet seg fram til, men som vi kan merke i hverdagen, forteller Heistad.

– Norge har mye vann, og klimaendringene vil gi oss en villere og våtere fremtid, som gjør at vi må sette inn omfattende tiltak Hos oss har klimaendringene medført økt fokus på reduksjon av skader på kostbar infrastruktur, som bygg, vann og samferdsel, mens man i andre land er mer opptatt av hva som skjer i den andre delen av skalaen, der ekstrem tørke er utfordringen. Disse raske klimaendringene minner oss på hva som er de virkelige behovene, sier han.

I vannbransjen har skade på fysisk infrastruktur og økonomiske tap dominert og styrt oppmerksomheten.

- Arve Heistad

– Vi vet at ledningsinfrastrukturen i Norge trenger omfattende oppgradering, samtidig som vi erfarer årlige flomepisoder med stort skadeomfang. Hvordan kan dette skje i et land som har verdens beste finansieringsordning for VA-tjenestene? Folk flest forholder seg ikke til usynlig infrastruktur og varslede klimaendringer før krisen er et faktum. Våre fagfolk er travelt opptatt med å håndtere de daglige utfordringene og prioriterer dette, sier han.

– Forskningen har jo sett dette.

– Joda. I forskningsmiljøet i vannsektoren har vi vært veldig opptatt av klima, og vårt fagmiljø på Ås, spesielt gjennom professor Oddvar Lindholm ved vårt fakultet, har arbeidet intenst over mange år for å øke bevisstheten i den norske vannsektoren omkring behovene for tilpasning til et endret klima.

– Fysiske skader på infrastruktur og økonomiske tap har dominert pressens dekning av flomepisoder og delvis også vannbransjens. Hvordan dårlig ledningsnett påvirker vannforekomstene på lang sikt og potensielt truer helse og miljø, samt påvirker energiregnskapet i vår sektor, vil være tilleggsmomenter i vurderingene av rehabiliteringsmetoder/optimale VA-systemløsninger, forteller Heistad.

– Norge henger etter i utvikling av miljøteknologi.

Heistad mener at mens man har snakket om vann i et ressursperspektiv i 30 år, har Norge tapt terreng i den internasjonale konkurransen om å tilby tekniske løsninger som er tilpasset fremtiden. Selv om forskningsmiljøet på Ås var veldig tidlig ute med å omtale fosfor i avløpsvann som ressurs, har Norge, med noen hederlige unntak, lykkes dårlig i konkurransen med europeiske land, med å fremskaffe konkurransedyktig miljøteknologi.

– Det har tatt tretti år fra professor Petter D. Jenssen i Ås-miljøet pekte på disse utfordringene til at vannsektoren globalt kjører med høytrykk på dette temaet. Samtidig som disse ideene nå omsettes i praksis rundt om i verden, vegrer Norge seg. Vi henger etter fordi vi har lite ambisiøse politikere, og dette skaper vegring i privat næringsliv, forteller Heistad.

– Norge hadde forståelsen, men likevel er det Kina som fører an i industrialiseringen. Hva skjedde?

– Det skyldes ikke mangel på penger, siden Norge er et av verdens rikeste land. Kanskje nettopp derfor har vi ikke vært sultne nok på å bli konkurransedyktig i miljøteknologimarkedene. I tillegg består vår bransje av mange, spredte fagmiljøer og små bedrifter med begrenset kultur for samarbeid. Blant bransjens største private aktører finner vi entreprenørbransjen. Disse har i liten grad tatt initiativ innen FoU og innovasjon, og må bidra mer aktivt i fremtiden.

Heistad understreker at man ikke kan endevende en hel by for å skifte ut ledningsnettet ved hjelp av tradisjonelle gravemetoder. Omkostningene for samfunnet blir for store, det er for mange som blir berørt og taper inntekter på en slik strategi.

– Jeg sier ikke at det er en overfokusering på oppgraderingen av ledningsnettet, men at det er selskaper som gjøre gode penger på å fortsette som før. Derfor vil ikke initiativet til endring komme fra gravebransjen, men fra oppdragsgiverne – altså kommunene. Det er de som må bli betydelige mer ambisiøse og som må legge føringer for hvilken retning teknologiutviklingen innen vannsektoren skal ta, sier Heistad.

Ambisiøs politikk kan gi ny teknologi

– Jeg tror evnen til å tilpasse seg de endringene vi ser kommer i fremtiden må drives fram av en ambisiøs politikk; som betyr tydelig politiske målsettinger og faglig opprusting av embetsverket/statsforvaltningen, sier han. Stadige kutt i budsjettene til Klima- og Miljødepartementet og Miljødirektoratet vitner om lavt politisk ambisjonsnivå.

Heistad sier at hvis Norge får flere profesjonelle bestillere av vanntjenestene, samtidig som de får en solid ryggdekning hos statsforvaltningen, vil det lede til positive endringer hos de som leverer varer og tjenester innen vannsektoren, og vil bidra til å skape et konkurransedyktig privat næringsliv.

– Løsningen er for eksempel det som Oslo kommune gjør, som tester ut gravefrie tilknytninger og løsninger for rehabiliteringer. Det finnes altså selskaper i Norge, som ved norsk utviklet teknologi gjør seg bemerket med alternativer til graving, også med internasjonalt potensiale. Et av disse prosjektene pågår i Ås, i et samarbeid mellom Oslo kommunene og flere teknologibedrifter, sier han.

Det Heistad sikter til, er de tre selskapene Techni, Hawle Water Technology og Båsum Boring som sammen har funnet fram til alternative løsning til tradisjonell graving som medfører støy, stengte gater, høye utgifter og CO2-utslipp. Selskapene har sammen utviklet en løsning som kan gi eksisterende bygningsmasse vanntilførsel uten å grave.

Tradisjonelt kobles et hus til hovedvannledningen ved å grave opp grunnen.

Den nye løsningen er at man med én liten boremaskin som bæres ned i husets kjeller, kan bore seg frem til hovedvannledningen. Prosjektene pågår i Ås og ble nominert til årets ingeniørbragd, eller Norwegian Tech Award 2017. I følge Teknisk Ukeblad, som står for tildelingen av prisen, reduseres inngrepet drastisk, og bedriftene selv mener de med denne teknologien kan reduserer tidsbruken med 50 prosent, kostnadene med 40 prosent sammenliknet med dagens metoder og CO2-utslippet forbundet med arbeidet kan reduseres med 90 prosent.

– Mitt budskap til politikerne er at de må orientere seg om det som skjer i andre land, og ikke være redde for å se nasjonale behov i vannbransjen i sammenheng med behovet for utvikling av konkurransedyktig norsk industri. De må bestemme seg for at Norge også skal være med på å høste frukter av oppgangen vi nå ser i den globale utviklingen av miljøteknologi-markedene, sier han.

– Etter min oppfatning henger Norge etter, sier han.

Heistad mener Sverige er et foregangsland, som har innrettet seg i et samfunn hvor man klarer å drifte en økonomi uavhengig av de enorme ressursene vi har i Nordsjøen. Sverige er i ferd med å komme på verdenskartet inne miljøteknologi, på samme måte som Norge hadde en høy miljøpolitisk stjerne under Gro Harlem Brundtlands periode.

Heistad mener Norge kan bli gode, siden landet har et generelt høyt kompetansenivå.

– Vi må utvikle nye næringsveier, derfor kan jeg ikke se for meg noe mer meningsfullt enn vann. Vannsektoren er full av flinke folk. Det er ingenting i veien for at ikke vi skal kunne være internasjonalt konkurransedyktige. Vi vet at oljeressursene tar slutt, og motivasjonen for å pumpe dette ut tar slutt i takt med innførselen av alternative energikilder. Vi må bruke vår økonomiske posisjon og fagkompetansen, også fra olje-og gassektoren, for å nå dette målet.

– Hvor skal vi i fremtiden?

– Vi må være sikker på at husene våre ikke forsvinner i flommen, og at jernbane og veier ikke blir skadet av erosjon og sammenbrudd. Vi i vannsektoren må ta vårt ansvar for å arbeide for bedre ressursforvaltning, og det er her jeg mener miljøteknologiutviklingen bør skje i stor skala. Ikke bare med tanke på Norges lokale behov, men eksportindustri til store deler av verden, som har prekære behov for løsninger, og som også stimulerer norsk sysselsetning. Vi må fjerne en del sperrer, og kaste oss utpå. Vi må tenke at det som er bra for verden, skal også være bra for Norge.

Les: Vil koble lokal avløpsrensing og matproduksjon i byen